Et langt, sakte tog

Torstein Husby avlegger meg en visitt i innlegget «Tidsånden – og sannhetens ånd» (Vårt Land 14. oktober). Innlegget er godt, men bygger på til dels sviktende premisser. For mye er vi rett og slett enige om.

Husby skriver at bevegelsene i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede spiller på lag med tidsånden, og at tidsånden er en forrædersk ledestjerne. Til hvilket det er å si: Som jeg skulle sagt det selv!

LES OGSÅ: Håvard Nyhus sitt innlegg «Sannhetens ånd».

Men så skiller vi kanskje lag. For det er ikke slik at tidsånden aldri korresponderer med sannhetens helligånd. Rett som det er hender det at de overlapper.

For å ta to nærliggende eksempler: kvinnelige prester og gjengifte. Utfallet av begge debatter harmonerte med det sosiokulturelle presset vi gjerne kaller tidsånden, og bærer i ettertid (nå som historiens patina har senket seg) vitnesbyrd om at forholdet mellom det allmenne og det kristne; mellom tidsånd og helligånd, ikke nødvendigvis er motsetningsfylt.

Husby kjenner sikkert devisen: «Den som gifter seg med tidsånden blir fort enkemann.» Men det er også noe som heter: «Livet selv vil straffe den som kommer for sent.» Sannhetens ånd ligger i spenningen mellom disse to. Det kan både Jesus og Paulus underskrive på.

Husby peker på vår egen tids selvtilfredshet, og legger til grunn at jeg på en eller annen måte ikke vil erkjenne den («Jeg synes Håvard Nyhus ærlig bør innrømme (…)»). Dette er galt.

For igjen er jeg helt enig med Husby­. Det historiske hovmodet slår inn hos den som automatisk og uten motstand tar tidsåndens befalinger for god fisk. Det er ikke å være radikal. Eller å søke Den dypere loven. Det er det stikk motsatte. Det er å være drivved, til enhver tid strandet ved tidsåndens høyvannsmerke.

Husby kan derfor senke skuldrene; her finnes ingen tro på min egen tids fortreffelighet som jeg skylder å «innrømme». Som Dag Solstad ser jeg mye godt i den radikale fordringen om å være en «tidsforræder».

Men hovmodet gjemmer seg også i den andre enden, hos dem som alltid blir stående igjen på perrongen. Joh. 16,13 er en påminnelse om sannhetens dynamiske prinsipp. At den er underveis, ikke fremme: «Jeg har ennå mye å si dere.» Eller som Paulus skrev: «Jeg jager fram mot det for å gripe det (…)».

Eller som Curtis Mayfield synger: «People get ready, there’s a train ­comin’ (…) You don’t need no ticket, you just thank the lord».

Her slår den andre formen for historisk hovmod inn. Hos den som slutter å jage etter sannheten fordi han mener å være i besittelse av den allerede. Tekster må derfor leses på ny, aldri hvile. I dette ligger ikke en «annullering av klassisk kristen samlivsetikk», men en utvidelse av den, en oppfyllelse, slik sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang.

Når jeg skriver at også Jesus var nødt til å løse billett, viser det til helt tilforlatelige forhold som at han – i likhet med deg og meg – var nødt til å lære å krabbe, gå, snakke, regne, lese, svømme­, spise på egenhånd, og gjøre sitt toalett uten foreldrenes hjelp.

Dertil at han ble syk, sliten, tørst, sulten, sint, engstelig og trett (og stundom kanskje litt mutt og grinete?). At han gikk i sandaler som sikkert ga ham verkende gnagsår, og at han sto i et gjensidig avhengighetsforhold til menneskene rundt seg. At han deltok i samtaler ikke utelukkende for å belære, men også for å lære.

Oppsummert: at han red på et esel, kom gråtende og vergeløs inn i verden, og delte menneskets grunnleggende livsvilkår. Som det ­heter på kirkedøra i Köln, med bilde av Kristi fødsel: «Hic Deus artatur.» Her ­begrenses Gud.

Alternativet, en slags Supermessias­, uten historisk forankring og med total innsikt i absolutt alle spørsmål, ville gjort alt dette helt meningsløst. Og i stedet redusert evangeliet til et guddommelig iscenesatt skuespill. En ­artefakt fra og for en annen tid.

Først publisert i Vårt Land 16.10.2015