Verdidebatt

Hvorfor kan vi ikke bare være venner?

Syriakonflikten gjør at jeg sitter med mange spørsmål, men det er nesten så forvirrende at jeg mer føler at de bør stilles enn at jeg klarer å formulere dem. Men jeg forsøker å samle noen tanker om sameksistens.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg starter med teksten til et bilde som en facebook-venn delte i går. Hun er en jøde som har levd det meste av livet sitt i New York:

A Muslim, a Jew, a Christian, a Hindu and a Pagan, and an Atheist all walked into a coffee shop...
… And they talk, laugh, do henna on each other and become good friends.
It's not a joke. It's what happens when you're not an asshole.

Dette høres flott ut, men hvor realistisk er det? Jeg har en følelse av at det ofte blir som da vi hadde gruppearbeid på skolen. Vi arbeidet hver for oss og prøvde til slutt å flette det sammen til ett produkt, og vi glattet over mest mulig for å skjule at det egentlig var fem individuelle oppgaver. Vi opplevde det som gruppearbeid selv fordi vi var sosiale, men det var ikke mye samarbeid. Når det gjelder vennskap lurer jeg på om det fungerer kun hvis vi later som at uenigheter ikke finnes.

Nå er jeg mer som en outsider å regne, og det er mulig det forklarer hvorfor det overrasket meg at det faktisk var betydelige grupper av kristne i Irak, Syria, Libya og Egypt. Det var derfor nesten uforståelig da jeg nylig så et intervju som Hanne Nabintu Herland hadde gjort med Juliana Taimoorazy (hun er leder for Iraqi Christian Relief Council) angående forfølgelse av kristne i disse landene, men først og fremst Irak. Vi har vært veldig opptatt av menneskerettigheter og en tro på at vi lekende lett kan innføre vestlige demokratier hvor som helst i verden, og mens vi har prøvd på nettopp det i arabiske land, er det visst ingen som har spurt seg selv om hvordan det har vært å være en kristen minoritet i under disse regimene.

Det virker nesten som at altruismen vår hadde bygget seg opp inne i trykkokeren og eksploderte fordi vi ikke hadde fått muligheten til å hjelpe før nå. Jeg har tatt til orde for at vi hjelper kristne her og muslimer der, mens norske politikere sier at vi ikke kan hjelpe basert på at mottakeren er medlem i den rette religionen. Jeg tror likevel Juliana Taimoorazy har et poeng når hun sier: Knowledge bears responsibility. Vi vet litt mer om det som har skjedd nå og en kan undre seg over hva de kristne i Irak og Syria skal reise tilbake til, for dette er ment som en tidsbegrenset beskyttelse (selv om jeg har mine tvil til hvor stabil denne regionen blir på kort sikt).

Men for å vende tilbake til sitatet jeg startet med. Vi har sett at, selv om kristne og muslimer har vært naboer siden 600-tallet, har det ikke vært så lett som mange har trodd. Jeg kjenner ikke så mye til islam, men jeg tror noe av det sentrale der er at det er langt fra alle kristne og jøder som er rettroende. Muslimene har altså hele sannheten, mens mange av oss andre har en forfalsket utgave. Jeg tror det er sentralt i jødisk tro at Jesus ikke var oppfyllelsen av profetiene, og at han derfor ikke var Messias. Det er likevel sentralt for kristne å støtte Israel, og jeg antar derfor at det er et godt forhold mellom kristne og jøder, også i Israel. Jeg lurer likevel på hvor lett det er å leve som kristen i et land med så mange konflikter mellom jøder og arabere. Er det mulig for oss å forstå det?

Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og ett av dem har med forståelse å gjøre. Jeg er ikke sikker på om noen av oss forstår jødene. Vi bare støtter Israel fordi det er det kristne gjør, og selvsagt fordi det er det eneste rette. Nå er det mye som tyder på at majoriteten støtter araberne og kanskje Palestina også. Jeg er ikke sikker på om vi har prøvd å forstå dem heller. Vi forstår nok ikke noen av semittene, men kanskje vi er mindre villige til å prøve i forhold til araberne. Det er snakk om veldig ulike ideologier og samfunnsformer. Det hjelper ikke hvis begge parter krever at motparten forstår dem hvis de ikke prøver selv. Jeg tror det kan bli en utfordring vi ikke har erfaring med, for vi har tross alt hatt en begrenset innvandring så langt.

Jeg vet ikke hvor pålitelige kildene er, men det er en del som deler informasjon på facebook om syriske flyktninger som ikke viser den takknemligheten vi forventer (det skal bl.a. ha vært klager på kjedelig mat, for enkle og for landlige boforhold). Informasjon kan imidlertid brukes som et våpen i en krig, og vi kan ikke se bort fra at noe av dette er ment å skape misnøye. Det er mange som må lære å tilpasse seg et veldig annerledes liv i Europa. Jeg tror vi må bli tøffere til å kreve, men vi må også godta noe. Jeg synes f.eks. det blir problematisk hvis vi tillater kristne skoler, men ikke muslimske. Det må være åpent for alle eller ingen religioner. Det blir konsekvensen av et demokrati som ikke ønsker å favorisere en bestemt religion.

Jeg er nok blant dem som har vært litt tvilende til hvor lurt det er å tillate like stor innvandring som de har hatt i Sverige. Ikke nødvendigvis fordi vi snakker om muslimsk innvandring, men fordi det dreier seg om to veldig forskjellige kulturer. Det er mange som vil oppleve at livet ikke nødvendigvis blir lettere i et vestlig demokrati med store friheter. Innvandrerne må tilpasse seg livet i et kristent land, men vi må nok gjøre mer for å tilpasse oss et samfunn der muslimene blir en stadig økende minoritet. Jeg er ikke overbevist om at vi klarer det, og konsekvensen hvis vi mislykkes eller ikke gjør noenting, kan bli betydelig større konflikter enn vi har hatt så langt. Det kan også bli konflikter mellom ulike muslimske grupper.

Hvis vi skulle oppleve at den euforiske stemningen forsvinner og vennskapet med syrerne surner, er det nok mange som vil plassere ansvaret hos innvandrerne eller regjeringen. Jeg er ikke sikker på at det er der ansvaret ligger. Jeg tror det ligger hos alle som presset på for å hindre den nyanserte debatten som statsminister Erna Solberg etterlyste. Vi har faktisk tatt på oss et enormt ansvar uten debatt, og det er ikke sikkert at denne avgjørelsen er mindre viktig enn f.eks. EU-medlemskap. Jeg håper dette vennskapet blir så enkelt som mange tror, for det er ikke sikkert det blir kortvarig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt