Grådighet – en ny dyd?

Holdningen til grådighet har endret seg markant. Som den minste av de sju dødssynder er den i dag nærmest blitt et livsideal. Det som i middelalderen var en last, ja en dødssynd, har nå nærmest blitt en dyd. For grådighet og griskhet har liksom noe med moderne ideer og tenkemåte å gjøre. Det er et interessant eksperiment å forestille seg at en middel­alderlig munk steg opp av sin grav og ble konfrontert med det moderne menneske.

For mye er unektelig blitt forandret siden middelalderen. Munken ville sikkert bli overrasket over at det som for ham var en last for oss er en dyd. For det handler jo om viljestyrke, mot og kreativitet, evnen til å skape noe nytt og se resultater. Og resultater er som kjent det som kan måles i kroner.

Jeg tror vi gremmes fordi griskhet og grådighet er en hån mot de gamle idealer, en høyere verdighet om du vil. Når vi reagerer som vi gjør er det fordi de sju dødssynder på en eller annen måte er levende i oss. De representerer en dyp viten om menneskelivet, dets fristelser og konse­kvenser. Og selv om syndbegrepet er fremmed for den moderne nordmann, så ligger det fortsatt noe i vår bevissthet om dette.

For alt dreier seg om meg og mitt. Grådighet forekommer når vi behandler naturen som om den kun er til for å bli utnyttet av oss. Dette nyttesynspunktet er ikke bare korttenkt. Det er også hovmodig. Det er ikke vanskelig å se at den tid vi lever i er preget av grådighet og hovmod. Vi måler alt ut fra vår tid og er lite opptatt av neste generasjoner. Vi er griske og får aldri nok.

Overalt i dagens samfunn trer nyttesynspunktet frem, vel å merke ens egen nytte. Psykologien støpes om slik at mennesket betraktes som et vesen som bestandig søker å oppfylle sine egne behov. Griskhet – og grådighetsbegrepet utvides til å bli til lyst. Men strukturen er den samme, det er menneskets egne lyster, tilbøyeligheter eller behov som må bli oppfylt. Alt blir bestemt ut fra egne behov. For behov har erstattet følelser!

Og vi blir stadig mer likegyldige. Vi bryr oss ikke om andre. Hvorfor bry seg om dem? Det gjør jo fellesskapet! I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen seire. Men hvis de offentlige tjenester styrkes fordi vi ikke bryr oss og tar ansvar, er det fare på ferde for kongeriket.

Det er direkte forkastelig og vitner om dårlig moral at de offentlige tjenester vokser og vokser fordi vi som borgere bare krever mer uten selv å yte noe for fellesskapet. Det er derfor en evig utfordring å balansere mellom en sterk, offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være ærlige nok og innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/ det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag.

Vi må ta oss sammen så vi ikke blir helt likegyldige. Og vi skal passe på at grådigheten, som er en meget energisk arbeidshest, ikke løper helt av med oss. Vi er ikke bare brukere, men også borgere. Det er kun brukere som har ansvar for helheten. Det er en vesentlig forskjell på Cubus, Rema og kommunen.

For i kommunen er vi felles om en rekke ting i et levende fellesskap. Og i dette fellesskapet må det være bruk for oss alle, også for oss som ikke ser på grådigheten som en dyd, men setter fellesskapet høyest! Det må være plass til alle. For fellesskapet trenger oss!

Først publisert i Vårt Land 6.10.2015