Ofringen av sannheten

Sannhetsforpliktede mennesker avskys. Sannheten er ikke bestemmende lenger. Moral kommer til å bety alt. Er de to i strid skal moralen trone. Moralens makt har overherredømme.

Leser en toneangivende og meningsdannende personer innenfor media, politikk, næringsliv og forskning er tendensen slående: vår gamle kulturs forpliktelse på aldri å miste sannhetens sikte er erstattet av et slags spill om hvem som former de flotteste moralske setningene. Virkeligheten er av underordnet betydning. Det er setningsbygningen som teller. Mesterskapet handler om den som kan formulere den korrekte moral med de mest slående formuleringer. Gjerne for å offentlig slakte de som skulle komme til å være mer opptatt av sannhet, eller de som imøtegår den store moralske doxa.

Det er flere divisjoner i spillet. Du har de som troner i offentligheten, monarkene. De som dermed formulerer det input som for de flestes vedkommende skal bli deres enkelt informerte output. Disse i offentligheten som gir alle inndata til alle de offentlighetsmottakende som snart skal benytte sine munner og penner til å danne strømmer av korrekte utdata. Media teller hvor mange som mener riktig.

Det er elitedivisjonen. Så har vi de mindre offentligheter, moralens øvrighet. De som slåss om monarkenes gunst. De hjelper til så godt de kan. De pusser sverd og slikker fotspor. De har lært spillet nå. De har knekt koden. De vet hva det handler om. Det kan alltid tenkes der er noen smuler for kongens føtter. De slikker og slikker. Alt i mellom sine smiskete kommentarer til moralmonarkenes, som de vet vil gouteres.

Begge disse divisjoner får rikelig med tid i offentligheten. Der kan de meske seg med å ta endeløse rekker av mangedoblede moralske selfies. De speiler seg i seg selv. Og vet at alle de som ikke gis noen offentlighet er fornøyd med bare noe som minner om lys, om refleksjon. Platon hadde jo rett.

Verdien av maktens moralske selfies, som i dag sprer seg i sanntid og omnispatialt, er så høy at befalingen fra deres gud blir: vis meg at dere elsker meg så høyt at dere kan ofre det kjæreste jeg har gitt dere, sannheten.

Så har vi moralpøbelen. Eller med et mer moralsk pent ord: moralfolket. I de nedre divisjoner. Heldigvis har de sine sosiale medier. Der kan også de følge den rette sti. Det vil si: vise at de følger den rette sti. De kan vise for alle sine venner at også de er med i spillet. Også de forsøker å forme moralske setninger. All energi kan avsettes til dette. Sannhetens møysommelige arbeid er jo forlengst oppgitt. Dette er de moralske hooligans. De bruker gjerne sin tid på å forfølge, registrere, sjikanere opponenter og sannhetssøkere. De er groupiene som hylende besvimer av sin egen godhet. Hvorfor lete bak setningene, når man likevel kan surfe på setningens lette overflater?

Vi har allerede sett dem i gatene også nå. Gatene skal gjøres speilblanke.

Ingen, eller bare få, hvori også makten selv inkluderes, tenker på at makten, den virkelige makten, med dette har fått det enkleste spill. Sløret er kastet opp. Blåret er kastet i øynene. Kaskadene av moralske setninger fyller offentligheten. Det er ikke plass til annet. For utopien skal fylle topien. Kartet skal fortrenge terrenget.

Eller kunne det virkelig tenkes at også moralmonarkene virkelig var genuint opptatt av å forme moralsk korrekte setninger? - Situasjonen ville nettopp ikke bli bedre hvis så var.