Når milliardgjeld i kommunene truer bestemors velferd

Historien.

Hun har opplevd både børskrakket i 1929, de harde trettiårene, andre verdenskrig og framveksten av et moderne velstandssamfunn. Et samfunn hun selv samvittighetsfullt bidro til å løfte fram.

Hun tilhører generasjonen som både ville bidra til sin egen familie, styrke lokalsamfunnet og gjøre nasjonen stolt. Hun kan se seg tilbake og vite at gjennom slit og strev vokste det fram både folketrygd, barnetrygd og eldreomsorg satt i system. Den samme eldreomsorgen som nå i verste fall medfører en times venting før det er mulig å få hjelp til å tre av på naturens vegne. 

I en nylig publisert avisreportasje, om tilstanden for de ansatte i hjemmesykepleien i en av våre kystkommuner, forteller en eldre pleietrengende kvinne om hvordan hun opplever ropet fra stadig flere anstrengte og hardt belastede ansatte i hjemmesykepleien. Og,advarselen er berettiget.

Både fordi det som i utgangspunktet skal være et verdig tjenestetilbud kan være i ferd med å forvitre, og fordi noen ansatte åpenbart ikke føler seg komfortable med å si ifra, uten samtidig å «frykte» for egne arbeidsplasser, om man skal tro den aktuelle reportasjen.

De samme ansatte som strekker både sin egen rygg og helse i møte med de tidsmessige millimeterkravene som følger av de politikerbestemte budsjettene. Budsjettene som også lider under stadig større gjeldsbelastning, og hvor gjelden i mange kommune aldri har vært større.

I lokalavisen i den aktuelle kommunen, informerte kommunens økonomisjef, tidligere i år, om enda et låneopptak – på 91,3 millioner, slik at milliarden i gjeld knapt var et steinkast unna. Han forsikret i samme avis om at alt var under kontroll, og at den reelle økningen var langt mindre.Trolig anså man på dette tidspunktet at kommunens låneopptak og gjeldssituasjon var «teknisk forsvarlig». For øvrig forunderlig likt slik man tenkte før finanskrisen.

Og, hva er vel da en skarve times venting for en gammel stakkar, uansett om man må aldri så mye.

Når TBU (Teknisk beregningsutvalg) har foretatt beregninger som indikerer at netto driftsresultatet over tid bør ligge på rundt tre prosent av driftsinntektene, for at kommuner og fylkeskommuner skal sitte igjen med tilstrekkelige midler til avsetninger og investeringer, så er gjeldsgraden i en rekke kommuner landet over et tankekors, også for vår eksempelkommune - som heller ikke oppfyller disse kravene.

Gjeldsgraden på landsbasis for norske kommuner, målt som langsiktig lånegjeld (uten pensjonsforpliktelser) i prosent av brutto driftsinntekter til kommunen, varierer fra 0 til 188 prosent. For kommunene sett under ett utgjorde lånegjelden 91 prosent av inntektene i 2013.

For vår eksempelkommune så har gjeldsgraden nådd et nivå som er høyere enn gjennomsnittet blant landets kommuner, samt at de fleste retningslinjer og anbefalinger for en bærekraftig økonomisk drift derfor ikke er tilfredsstillende ivaretatt. Da er det heller ingen grunn til å slå seg til ro med at gjelden er "teknisk forsvarlig" .

Det burde det heller ikke være for våre ellers mange gode politikere som risikerer en tur i skammekroken(På Robeklista), sammen med andre som ikke kan styre lånelysten eller sitt eget hus, og i verste fall risikerer en reduksjon i tjenestetilbudet i kommunen.Det vil si enda færre nattevakter for våre syke og gamle, endeløse føljetonger og debatter om skolestruktur, og enda færre undervisningstimer for de svakeste elevene.

Lokalavisas reportasje synliggjør derfor noen av de praktiske konsekvensene ved kommune-Norges gjeldsgrad og låneopptak. En av disse er at kommunene ikke har råd til å ansette flere i hjemmesykepleien.

Slik at bestemor må finne seg i å vente.

I tillegg er arbeidsbelastningen for mange ansatte ekstra stor og utmattende.

Derfor: Om ”verdighetsgarantien” og ansatte i hjemmesykepleien har virkelige politiske venner – så bør de stå fram nå. Forhåpentligvis er ikke alle de glansede valgbrosjyrene kastet ennå.