Den katolske kirke mer enn moden for kritiske perpektiv?

Med Ola Tjørhoms bok Fornyelsen som forsvant – Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag, har Åmås fått det han etterlyste.

Ola Tjørhom ble opptatt i Den katolske kirke 2003, altså på tampen av Pave Johannes Paul IIs tid, jeg har tiltro til at han utmerket godt visste hva han gikk inn i. Men når alt kommer til alt, er det annerledes å være på innsiden av Den katolske kirke enn det er å se den utenfra. Boken hans kan leses som et uavsluttet mellomregnskap for Den katolske kirke, en foreløpig revisjonsberetning fra en som har kommet til at det er alt for mange røde tall i regnskapet.

Ingen behøver å tvile på forfatterens ståsted og perspektiv, han er engasjert, intellektuelt og følelsesmessig. Han er ingen nøktern, fjern observatør. Han kaster hele sin teologiske tynge i prosjektet. Gjennom åtte kapitler fordelt på totalt 300 sider gås Den katolske kirkes utvikling siden 1850 etter i sømmene. Perspektivet hans er tydelig: Den katolske kirke har siden Opplysningstiden på 1750-tallet utviklet en dyp antimodernisme. Den nådde sitt høydepunkt med Pius-pavene (1848-1958). Men den mistet sitt grep om kirken under pontifikatene til Johannes XXIII (1958-63) og Paul VI (1963-78). Det tydeligste tegnet på denne mer positive vendingen mot det moderne var kirkemøtet som Pave Johannes innkalte til: Det annet Vatikankonsil(1962-65).

Konsilets hensikt, slik Pave Johannes XXIII så det, var «aggiornamento» - en oppdatering sammen med «ressourcement» - en tilbakevending til de autoritative kilder. Ideen hans om å sammenkalle et konsil var ikke foranlediget av læremessig krise eller behov for avgrensning eller fordømmelse i forhold til verden. Snarere handlet det om hvordan kirken forstod seg selv og sitt oppdrag den verden den var satt til å tjene. For de aller fleste kristne, katolikker som ikke-katolikker, gav konsilet grobunn for store forhåpninger, Den katolske kirke ble aldri helt den samme igjen.

Skjønt, slik Tjørhom ser det, har utviklingen i all hovedsak gått baklengs under pontifikatene til Johannes Paul II (1978-2005) og Benedikt XVI (2005-13). Fornyelsen forsvant og det er kirkens store tragedie, hevder han. Grunnen skyldes i hovedsak hvordan konsilet er blitt forstått og implementert under disse to pavene. Selve saken dreier seg om hvorvidt konsilet representerer oppbrudd eller kontinuitet i kirkens historie. Noe fortegnet kan det sies at de konservative tolker konsildokumentene slik de til slutt ble vedtatt, mens de progressive helst refererer til konsilets ånd når de skal si noe om hva dette skjellsettende kirkemøtet avstedkom. Selvsagt blir denne distinksjonen altfor sjablonaktig og yter ingen av posisjonene rettferdighet.

Tjørhom ser Johannes Paul II som et uregelmessig verb, en karismatisk personlighet sammensatt av både progressive og konservative elementer som ikke lot seg styre av sin egen administrasjon i ett og alt. Den polske paven endret kirkens holdning til jødene, dialogen med andre religioner, han insisterte på sammenhengen mellom menneskerettighetene og menneskets uendelige verd, ikke minst var han sentral i kampen for et demokratisk Øst-Europa.

Hos Joseph Ratzinger eller Benedikt XVI finner Tjørhom derimot færre forsonende trekk. I hovedsak vurderes han som gjennomført reaksjonær og antimodernistisk. Akkurat her synes jeg nok Tjørhom blir vel enøyd. Perspektivene hans er i stor grad, tror jeg, farget av Hans Küng og Hermann Häring. Men han trekker dem ikke like langt, for det er nyanser hos ham som jeg ikke finner igjen hos Küng for eksempel.

La det være sagt, jeg deler på ingen måte begeistringen for Benedikts gjenåpning for bruk at den tradisjonelle latinske messen eller hans affinitet for forskjellige liturgiske elementer og klær som tilhører den prekonsiliære tiden. Heller ikke klarer jeg å mobilisere stor forståelse for de såkalte ordinariatene for anglikanere som vil være i kommunion med Roma.

Men jeg mener bestemt at Tjørhom i for stor grad legger skylden på krisene som utviklet seg under Benedikt på ham alene. Saken er vel like mye den at Benedikt tok over en sentralkirkelig administrasjon som i stor grad hadde vært selvgående under Johannes Pauls nesten 27 år lange pontifikat. Når det gjelder den teologiske vurderingen av de mange sentrale teologene under og etter konsilet ville Tjørhom kanskje ha tjent på å konsultert Fergus Kerrs Twentieth-Century Catholic Theologians (2006). Kerr ser styrker og svakheter oss de fleste av dem.

Tjørhom må sies å være spesielt kritisk til utviklingen i kirken etter Paul VIs rundskriv om fødselsreguleringen fra 1968. I Humanae Vitae satte Paven foten ned for alle former for «kunstig prevensjon», det til tross for at kommisjonen han hadde opprettet for å arbeide med spørsmålene kom til motsatt konklusjon.  Likevel er det interessant at Joseph Ratzinger i boken Jordens salt (1997) sier at katolikker som alt har fått det antallet barn de ønsker seg bør drøfte de praktiske konsekvensene av dette med en åndelig veileder eller prest. Hans tilnærming er til forveksling lik den Pave Frans har gitt uttrykk for.

Det ingen tvil om at Tjørhom av mange norske katolikker nærmest er blitt en forkjetret skikkelse. Han forstyrrer den indrekirkelige freden og stiller spørsmål som mange helst vil slippe å forholde seg til. Så vier han da også et helt kapittel til den norske sammenhengen. Det er ikke mye som Tjørhom finner å juble over i Den katolske kirke i Norge. Kapitlet tydeliggjør behovet for en endring i måten kirken har taklet de få tilløpene til teologisk debatt og uenighet de siste årene. Dessverre ser det ut til at klimaet er bitt enda dårligere som følge av medlemsregistreringssaken – det kan virke som om den sentrale ledelsen i Oslo katolske bispedømme bevisst arbeider for at kritiske røster skal forstumme.

Ikke så underlig, for i ly av de siste års samstemthet har mye av ydmykheten og viljen til å se seg selv utenfra forsvunnet, det har nok også gitt rom for en ganske suveren holdning i møte med andre kirker og trossamfunn i Norge blant en del norske katolikker. For ikke å snakke om hvordan de fleste uttalte former indrekirkelig dissens har blitt møtt. Den hører ikke hjemme i offentligheten for lojaliteten mot læreembetet, paven og den lokale biskopen, er for enkelte selve testen på hvor god katolikk et troende menneske er eller ikke er.

Teologisk sett fremtrer Den katolske kirke i Norge i dag langt mer enhetlig enn det den var på midten av åtti-tallet. Da var det mer debatt, men nok også et rikere samtaleklima. Grunnene tror jeg blant annet skyldes den relativt korte avstanden til Det annet Vatikankonsil sammen med den geografiske sammensetningen av presteskap og ordensfolk. Dessuten, var det flere katolikker som hadde opplevd hvilken forskjell konsilet faktisk utgjorde. Tjørnhom peker for eksempel på hvordan St Olav fremstod som et blad som kunne opptre selvkritisk på kirkens vegne. Savnet av katolske personligheter samme støpning og ånd som dominikanerne Hallvard Rieber-Mohn og Finn Thorn er påtagelig hos Tjørhom.

Deres antitese finner han hos en del norske katolske bloggere. Den katolske kirke i Norge fremstår ifølge forfatteren som et «asyl for frustrerte konvertitter» eller «betongkatolikker» som har brutt opp fra Den norske kirke. Og ja, det er mye rart som finnes på nettet, også blant norske katolikker. Men representativiteten deres er vel heller liten, på sitt vis representerer de en katolisisme preget av nostalgi - hvor det meste var bedre før Det annet vatikankonsil.

Etter å ha lest det «norske» kapitlet sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. Blant annet om hvorfor Den katolske kirke, til tross for det Tjørhom ser på som antimodernisme, tiltrekker seg mennesker. Det finnes en rekke oppegående norske konvertitter som jeg antar ikke lar seg rubrisere som antimodernister, men som likevel lever tilsynelatende greit i brytningen mellom en moderne norsk virkelighet og et katolsk etos. Dernest, er det slik at forholdet mellom et moderne samfunn og det som finnes av motkulturelle elementet i katolisismen - og kristendommen - alltid kan forklares med en antimodernistisk grunnholdning? Tjørhom mener det, jeg følger ham et stykke på vei, men er ikke overbevist om at dette alltid er en tilstrekkelig forklaring på dissonansen som tidvis oppstår mellom de to størrelsene, kirken og verden.

Derfor skulle jeg ønsket meg at Tjørhom drøftet problemstillingene knyttet til spørsmålet om hvor langt de kirkelige reformer han ser for seg skal gå i møte med moderniteten. Kirkelige reformer utformes og blir vurdert forskjellig, alt avhengig av hvilket teologisk ståsted vi identifiserer oss med. Tydeligst blir dette når en ser på den dype kløften som skiller nettopp Benedikt og Küng. Hvor langt er det for eksempel mulig å reformere paveembetet uten at det mister sin myndighet og autoritet som læreembete i kirken? Hva kan Den katolske kirke gi slipp på uten å miste sin konfesjonelle forankring og særpreg?

Mens de lutherske folkekirkene på mange måter har vært preget av en åpen økumenisk holdning parallelt med en nedtonet konfesjonell selvbevissthet, så har utviklingen i store deler av Den katolske kirke de siste 30 årene gått en annen vei. Den har vært preget av en form for bevisst rekonfesjonalisering som til dels har gjort den til eksponent for en motkulturell og konfronterende holdning i møte med Vestens økende sekularisering og endrede verdigrunnlag. Men dette fenomenet gjelder ikke Den katolske kirke alene. Også den evangelikale bevegelsen sammen med den pentekostalt inspirerte delen av kristendommen er for en stor grad motkulturell i sin tilnærming til mange rådende samfunnsmessige utviklingstrekk.

Jeg nevner ikke dette for å kimse av de utfordringene Tjørhom reiser, men for å illustrere kompleksiteten Den katolske kirke står overfor som verdenskirke. Konteksten, ikke minst den geografiske og sosiale, avgjør hva som er primære og sekundære problemstillinger og utfordringer for kirken. Jeg undres på om nettopp ikke forståelsen av det moderne også til en viss grad er kontekstuelt betinget og derfor arter seg forskjellig i en nordeuropeisk kontekst til forskjell fra en asiatisk, latinamerikansk eller afrikansk. Åpenbart er ikke svaret på disse utfordringene mer sentralisme i Den katolske kirke, men nettopp vilje til at biskopene i de regionale og nasjonale bispekonferansene blir betrodd større myndighet i spørsmål som umulig kan få det samme svar i Oslo som i Manila.

Philip Jenkins skriver i boken The next Christendom at «til tross for all sin rikdom og aktivisme, er den numeriske styrken til den nederlandske kirken liten … det er omtrent like mange katolikker i hele Nederland som i sentrum av Manila». Den katolske kirken i Nederland har vært i front for en liberal katolisisme, men har likevel ikke kunnet demme opp for en jevn tilbakegang i årene etter konsilet. Reformvilje og reformiver resulterer ikke nødvendigvis i økt oppslutning for kirken. Marginaliseringen synes å fortsette med uforminsket styrke tross reformer.

Spørsmålene om kirkelige reformer er brennbare og har ikke sjeldent ledet til opphetet debatt. Den katolske kirke er intet unntak, ikke minst i Vesten. Under Pave Frans er den blitt mer synlig også i hierarkiet. Debattene knyttet til den ekstra-ordinære synoden om familien sist høst illustrerer dette med all tydelighet. Pave Frans oppfordret deltakerne på synoden til «parrhesia» dvs. tydelig tale, - uten frykt for sanksjoner fra ham eller Vatikanet. Noen mener å merke en ny vår under Pave Frans, nå er det lov å tale fritt igjen, uten frykt for å bli møtt av sanksjoner og anklager om illojalitet.

Under Johannes Paul II og Benedikt XVI måtte prester og biskoper som hadde forhåpninger om kirkelig avansement vær så god å holde seg så tett som mulig opp til det som var rådende teologi. Det hersket en indrekirkelig «fred» båret oppe av frykt for å komme på kant med Roma. Resultatet er at Den katolske kirke i mange henseende fortsatt lider under mangel av et reelt samtaleklima. I en kirke hvor man ikke snakker med hverandre, men om hverandre, er resultatet gitt: skyttergraver og polarisering. Eksistensen av to fløyer som i stor grad fremstår selvtilfredse og selvrefererende, uten evne og vilje til å komme hverandre i møte, gagner ingen i det lange løp, aller minst kirken selv.

En del av emnene Tjørhom behandler vekker en stor grad av ubehag hos meg, ikke minst når han kommer inn på kirkens forhold til jødene og høyrekreftene i Europa før konsilet. Men særlig håndteringen av overgrepsskandalene etter hvert som de begynte å bli kjent for allmenheten er svært trist lesning.

Det likevel viktigste med Tjørhoms bok ligger i det faktum at han etterlyser samtale blant norske katolikker om sentrale spørsmål: samliv og seksualitet, lekfolkets stilling og medvirkning, kvinnenes manglende posisjon, forholdet mellom Roma og de regionale og nasjonale bispekonferansene, fraværet av strukturer som gjør det mulig å stille biskopene til ansvar for hvordan de leder sine bispedømmer administrativt og økonomisk.

Under en konferanse i Roma ganske nylig om kirkens fornyelse i en sekulær tidsalder sa den katolske filosofen Charles Taylor at forutsetningene for dialog i Den katolske kirke må bygge på forståelsen av at vi alle sammen har del i det samme sakramentale fellesskapet og oppfører oss i overenstemmelse med det. Mye av stoffet Tjørhom viser til er eksempler på det motsatte, nemlig en katolisisme med et umenneskelig ansikt. Men om reformer alene, makter å gi kirken et mer menneskelig ansikt er jeg ikke sikker på.

Også jeg ser behovet for reformer, både i Roma og Oslo, men jeg vil forsøke å ikke la mitt liv i og med kirken stå og falle med hvor mange av dem som gjennomføres. I et brev i 1958 skrev den amerikanske forfatteren Flannery O’Connor at venninnen hennes kanskje hadde et for optimistisk syn på hva kirken egentlig var i stand til av fornyelse. Grunnen, mente hun, var at venninnen undervurderte syndens realitet i kirkens liv.

Tjørhom prøver å bevare håpet om at konsilet - Det annet vatikankonsil - igjen skal få den plassen det må ha i Den katolske kirkes liv. At det er nødvendig for at kirken skal revitaliseres og våge møtet med verden er det ingen tvil om, heller ikke hos meg.

Ola Tjørhoms bok kan være et godt utgangspunkt for en sannere og mer oppriktig samtale om hva det vil si å være katolikk i dagens Norge nesten 50 år etter at Det annet Vatikankonsil ble avsluttet. For den samtalen må Den katolske kirke våge. Og når den kommer, er jeg overbevist om at mange vil følge med i spenning, både i og utenfor kirken. Hvem vet, kanskje også Knut Olav Åmås i Fritt Ord melder sin interesse?