Vi jøder må gå i oss selv

En grunnleggende disku­sjon rister den jødiske verden nå om dagen, ­diskusjon om ekstremisme og tro, om hva som kan bli gjort i Guds navn.

Vi har i de siste måneder ­opplevd en serie hatangrep ­utført av jøder i Israel. Det ene tilfellet 
var under Prideparaden i Israel 
hvor flere ble angrepet og 
Shira Benky ble drept i et kniv­attentat da hun kom for å støtte sine ­venner.

Et annet tilfelle var da jødiske ekstremister brente ned et hus der familien Dawabasha sov, i det de kaller revansjeangrep, der et lite barn og faren omkom. Og i tillegg ble en gruppe jøder arrestert mistenkt for å ha satt fyr på flere moskeer og kirker i Israel.

En nasjon som opplevde hate­fulle angrep i århundrer, som sto opp av Holocausts ruiner, blir ­introdusert til et nytt begrep, ­
radikal jødedom. Når man 
snakker om radikal religion og ekstremisme som fører til drap av uskyldige, rettes våre tanker ofte mot radikal islam og terror­gruppene som har knyttet seg til det, med IS som beste eksempel.

Guds navn. Vi har som jøder dessverre vært utsatt for slik ekstremisme både i Norge, med skyting på vår synagoge, og andre steder i Norden og verden, eksempelvis angrepet i København i februar i år. Våre brødre i Det hellige land har dessverre blitt vant til angrep av ekstremister på uskyldige.

Å sammenligne de nevnte 
angrep med IS er et tungt tema i debatten som foregår i Israel og i den jødiske verden. Det er mange som mener at det er urimelig å gjøre slike sammenligninger.

Men når vi går i dybden på 
angrepene og motivene som står bak dem, kan vi ikke unngå 
å se at den type angrep som disse jødiske ekstremistene har 
utført, umiddelbart ser ut som 
IS eller andre terrororganisa­sjoner. Organisasjoner som legiti­merer drap på uskyldige skapninger ved å mene de utfører sine handlinger i Guds navn.

Gå i oss selv. Denne lille gruppen kommer fra en ekstrem ytterkant av det jødiske folk, men det blir feil av oss å bruke det som en unnskyldning for å kunne få puste lettere. Jeg synes at en av de største feilene som ble gjort i måten noen muslimske samfunn har konfrontert sine ekstremister på, var nettopp å definere dem som «ikke ekte muslimer», noe ekstremistene lett kunne motbevise.

Resultatet av dette er en oppblomstring av små og radikale grupper som leter etter legitimering gjennom vold og hat og til slutt retter sine handlinger mot sine felles troende brødre og søstre.
Det er ikke nok for oss kun å ta avstand. Vi løser ikke noe ved å si at de ikke er en av oss. Det vil være ansvarsfraskrivelse. Når hat og radikalisme spres og får vokse ut fra et samfunn, da må vi gå i oss selv.

Må være tydelig. Er det feil i våre verdi­­­prioriteringer? Er det feil i samfunnets etikk og forståelse om hva som er riktig og hva som er galt? Har vi ikke vært tydelige nok på å formidle våre verdier? Vi må selvfølgelig være observante på slike strømninger innen våre samfunn, være tydelig på det som går i den retningen vi ikke ønsker.

I alt dette bør vi også merke et positivt tegn. Det er ikke en eneste leder eller rabbiner i Israel eller utenfor som har uttrykket aksept eller sympati med disse handlinger. Det gir oss et lite håp om at disse handlinger ikke er en del av noe mye større som bare venter på å eksplodere.

Et annet positivt tegn er å være vitne til en god mengde støttemarkeringer som har funnet sted i Israel i de siste uker og måne­der. Støttemarkeringer som ofte starter som et privat initiativ og vokser opp gjennom sosiale 
medier, er kraftfulle svar mot 
ekstremismen. Noe vi her i Norge kan fortelle mye om etter 
«Fredens ring» som ble gjennomført i Oslo i februar.

En forklaring på destruktive krefter er viktig å gi, men først og fremst er det viktig å forstå vårt ansvar som religiøse ledere. Vårt ansvar er å føre religionen i en konstruktiv og oppbyggende retning. Ikke som en destruktiv vei som kan ødelegge for den troende og for resten av verden.
Dialog. Heldigvis har de forferdelige hendelsene ført til at enda flere jødiske religiøse ledere har uttrykt seg og sagt tydelig ifra, ikke bare om menneskene som har utført disse handlingene, men om veien som kan lede til dem.

Felles bønn. De har deltatt på dialogmøter og felles bønn med muslimske ledere i Israel hvor alle ledere først og fremst har diskutert hva de selv og deres samfunn skal rette opp.

Dette er den riktige veien å gå, uten tvil. Vi har alle et ansvar, jødiske, muslimske og kristne ledere må gå i dialog for å øke forståelsen for hverandre og 
for hverandres religion uten å fortelle hva den andre skal gjøre. Vi må se våre egne problemer og utfordringer, som det dessverre er mange av, og rydde opp i egne rekker.

Må stå sammen. Kun på denne måten og bare sammen, ved å ta ansvar for vårt samfunn, kan vi sørge for at vår jordklode kan få være et paradis slik det skal være, fremfor å la radikalisme og ekstremisme gjøre den til et helvete for oss alle sammen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.8.2015