En regjering i de priviligertes tjeneste

Etter at Høyre mumlet seg til valgseier høsten 2013 har det flere av oss advarte om på forhånd skjedd. Arbeideres rettigheter ofres på profittens alter, vennskap med stormakter trumfer menneskerettigheter, velferdsstaten bygges ned for å gi skattelette til de som har mest, barnefamilier hives ut av landet for at regjeringspartiene skal få fine tall å vise til, og økende arbeidsløshet møtes uten mottiltak og forties.

Tendensen er klar, vi har en regjering i de priviligertes tjeneste og det er vanlige folk som betaler for festen til de få.

Lønnsarbeidere de største taperne
Om man hørte godt etter, mellom mumling og innholdsløse slagord som «nye ideer, bedre løsninger», var det faktisk noe politikk. Solberg, Jensen & co. kunne fortelle at vi skulle få flere i midlertidige stillinger. Dette var den viktigste bevegelsen innenfor den såkalte fleksibiliseringen av arbeidslivet. Fagbevegelsen er for mektig, kan arbeidsminister Robert Erikson fortelle. Makta arbeidernes organisasjoner mister må nødvendigvis føre til at den andre sida av bordet, arbeidsgiverne, får mer. Slik blir sjefer mektigere, kapitaleiere sterkere, stat og kommune må i mindre grad stå til ansvar for sine ansatte, og arbeidere vil få vanskeligere for å fremme sine krav og forsvare sine rettigheter.

Dette skal i hovedsak gjøres gjennom en uthuling av arbeidsmiljøloven som vil svekke beskyttelsen av lønnsarbeidere. Derfra fjernes også fagforeningenes mulighet til å gå til kollektivt søksmål mot arbeidsgiver for ulovlig innleie. Det vil si at en av de viktigste tiltakene for å forhindre ulovlig bruk av innleid arbeidskraft fjernes.

Kripos har advart mot at mafia tar over deler av norsk arbeidsliv. De beskriver slavelignende forhold på arbeidsplasser i Norge og sier at norsk politi ikke er godt nok rustet. Denne regjeringen har gjort det enklere for mafiaen å lykkes ved å legge til rett for mer midlertidighet samtidig som fagbevegelsens rett til å sanksjonere mot ulovlig innleie blir mindre.

Det har blitt avslørt slavelignende forhold i norsk arbeidsliv de siste årene, som da arbeidstilsynet fant timelønninger på seks kroner timen hos enkelte polske arbeidere. Myndighetene har ikke kapasitet til å avdekke slike forhold på egenhånd og kan bare skrape i overflata, men å angripeorganisasjonene som representerer arbeiderne og  jobber for deres rettigheter er tydligvis viktigere enn kampen mot organisert kriminalitet. Så mye for lov og orden på høyresida.

Skattepolitikk for de rikeste
En av de andre områdene hvor det faktisk kom noen konkrete løfter før regjeringen ble valgt var i skattepolitikken. Det gikk på skattelette generelt og formueskatt spesielt. Den siste skulle hjelpe næringslivet og særlig små og mellomstore bedrifter, fikk vi vite. Gang på gang ble det vist at formueskatten ikke hadde noe å si for de næringsdrivende Høyre skøyv foran seg. Spørreundersøkelser blant bedrifter viser at formueskatten kommer langt ned på lista over hva de ønsker endret. Høyre prioriterer likevel å gi tilbake de millionene de har fått i gaver fra Norges aller rikeste gjennom å gå for en ytterligere redusering av det som ofte er den eneste skatten de med høyest formue betaler i dette landet.

Også de reduserte inntektsskattene renner inn i lomma på de mest velstående. Tjener du under 200.000 må du ta til takke med 500,- mindre i skatt, mens de som tjener over to millioner i året får 38.400 mer å rutte med.
Til sammen tilfaller 49 prosent av skattelettelsene de fem prosent rikeste ifølge Statistisk sentrabyrå.

Høyresidas sjefsideolog, Civita-leder Kristin Clemet forklarer hvorfor det er viktig for Høyre:
— Hvilken storm fra næringslivet ville Høyre fått dersom man ikke foreslo disse skattekuttene. Det ville ikke vært noe mindre problem for partiet, for denne saken er ekstremt viktig for næringslivet og for Høyres troverdighet.

Nå er det en sannhet med store modifikasjoner Clemet presenterer. I en oversikt over hva bedrifter ønsket seg av politiske endringer kom formueskatten langt ned på lista og Erna Solberg og hennes partiapparat dummet seg ut gang på gang da de skulle finne eksempler på noen som ikke var skamrike som kunne nyte godt av at formueskatten ble fjerna.

De som har vært opptatt av å få bort formueskatten er de aller rikeste. Da er det heller ikke så rart at de har pumpet og er så fornøyde at de fortsetter å pumpe penger inn i valgkampmaskineriet til Høyre. For øvrig er det også de om betaler mesteparten av millionlønna til Kristin Clemet og resten av gjengen som jobber i Civita.

Selv ikke kjernevelgerne i Frp har blitt tilfredsstilt i skattepolitikken. Bensinprisen er så høy som den noensinne har vært, dieselavgifta gikk nettopp opp, spriten er ikke billigere og da regjeringen la om årsaavgiften på bil var det bileierne som måtte ta regninga.

Sentralisering og makt de rikeste
Forutsigbart nok går regjeringen inn for sentralisering på de områdene de kan. Som det ligger i ordet betyr dette konsentrasjon av makt i færre hender. Regjeringen kaller det effektivisering på tross av at lignende reformer, i for eksempel danmark, slettes ikke tyder på at driften blir billigere, men man vet at ved omlegging blir det en rekke problemer med drift og reorganisering som også koster penger. At folk føler seg maktesløse når avstanden til beslutningstakerne blir større, at det er vanskeligere å få tatt opp konkrete problemer i kommunale tjenester og at man stoler mer på de som bestemmer – om det er politikere, byråkrater eller fagfolk – når man opplever en viss nærhet er en selvfølge. Da er det heller ingen overraskelse at det er innbyggerne i norske småkommuner som er mest fornøyde med de kommunale tjenestene.

Dette kombineres med at reformene i sykehusnorge fortsetter hvor makt samles på toppen blant økonomer, politikere og næringslivsledere (!) som dominerer styrer og ledelse i helseforetakene. Fagkunnskap i helsesektoren blir redusert til stoppeklokker, faste poengsummer for utførte oppgaver, timesvis med rapportføring i protokoller ingen leser og fagkunnskap nedprioriteres til fordel for utdaterte modeller for profittmaksimerende bedrifter. Denne reformen ble imidlertid innført av Jens Stolenbergs første regjering, men vi må gjenkjenne den som den høyrepolitikken den er. Det er heller ikke tilfeldig at den ble gjennomført med Høyres og Frp’s støtte.

De samme tendensene ser man i norsk skole hvor regjeringen vil at utdanningsinstitusjonene i enda større grad skal drives etter bedriftsprinsipper om styring etter noen forenklede tester som de fleste er enige om at ikke måler det man ønsker. Mer makt skal i hendene på rektorer og byråkrater og mindre i hendene på fagpersonellet som møter barna og ungdommene i skolen hver dag. Det er et system av mistillit de tvinger fram. En fortsatt tro på og forsterkelse av den utskjelte NAV-reformen er en ytterligere bekreftelse på denne tendensen.

Den intensiverte privatiseringa og anbudspolitikken er mer av det samme. Her konsentreres imidlertid makt på hender som ikke er under demokratisk kontroll, men derimot har som mål å tjene så mye penger som mulig på vår velferd, suge penger ut av statskassa. Denne politikken fører til dårligere lønns- og pensjonsvilkår for fagarbeiderne, konsentrasjon av makt  hos noen få mektige næringslivsaktører da anbudsreglene er så kompliserte at små bedrifter sjelden har kapasitet til å sette seg inn i dem.

Sentralisme er et begrep som tidligere ble assosiert med Sovjetunionen og tungrodd byråkrati. Når det er nå høyresida som står bak er det av en eller annen grunn «effektivt». Mer makt på færre hender, fagarbeidere som tilsidesettes av byråkrater, ideologisk dogmatisme over fagkunnskap og en befolkning som sliter med å nå fram i et virr-varr av et skjemavelde. Dette er urimelig og udemokratisk.

Høyere arbeidsløshet – helt greit
I mai registrerte Statistisk sentralbyrå en arbeidsløshet på 4,3 prosent eller 118.000 personer.  Dette er den høyeste noteringa på ti år. Spesielt ille er det for de yngste. Arbeidsløsheten blant ungdom har steget med 50 prosent på ett år! 45.000 ungdommer er uten jobb, noe som er en tangering av den uhyggelige rekorden fra 1992 (statistikken går tilbake til 1972).

Til dette har regjeringen ingen mottiltak, men kommer med ulne uttalelser om at «de følger utviklingen». Ideologimaskinen til høyresida kan imidlertid tillate seg å være klarere.

– Jeg vil ikke at staten skal øke oljepengebruken for å motvirke ledigheten. Under finanskrisen kunne man kanskje akseptere økte offentlige utgifter, men nå kan vi ikke forsvare det, sier Civita-rådgiver Mats Kirkebirkeland til Klassekampen.

– Jeg er uenig i at politikerne skal ha mål om at arbeidsledigheten skal ligge på 2-3 prosent, og som en følge av det vil sette inn store ressurser for å nå målet.

Dette er for øvrig i tråd med konservativ-liberalistisk ideologi fra 1980-tallet hvor høyrepartier i Europa kunne si eksplisitt at de ikke ønsket full sysselsetting. Grunnen er at dette vil gi mindre makt til arbeidere i møte med sine arbeidsgivere når lønn og arbeidsvilkår skal framforhandles. Høyresida har lenge tiet om dette, men det ser ut til at vi nå har nådd et punkt hvor de igjen føler det er greit å si at det er «bra for økonomien» at folk går uten arbeid.

Korrupsjon, folkemord og atomvåpen
Forkjærligheten til de som allerede har makt og penger i overflod vises ikke bare gjennom skatteseddelen. Da det ble klart at Telenors datterselskap, Vimpelcom,  har overført en sum på 600 millioner til en konto i skatteparadiset Gibraltar tilhørende dattera til diktatoren i Usbekistan var regjeringen uinteressert og forhindret etterforskning av Telenor og gigaselskapets ledelse. Heldigvis har påtalemyndighetene fått gjøre jobben sin andre steder og selskapet er under etterforskning i flere land.

Korrupsjon er ikke den eneste forbrytelsen regjeringen ser gjennom fingrene med. Sammen med stortingspresident Olemic Thomessen og utenriksminister Børge Brende sto Solberg på barrikadene for Tibet mens de satt i opposisjon. Derfra krevde de av sine politiske motstandere at de skulle prioritere menneskerettighetene. Men da Dalai Lama skulle besøke Norge mente trioen at handelsrelasjoner til Kina var langt viktigere.

Heller ikke folkemord synes regjeringen det er verdt å bruke tid på. Da 100-årsmarkeringen for folkemordet på armenerne ble markert i Jerevan var Norge kun representert ved ambassadøren av hensyn til relasjonene til et stadig mer autoritært Tyrkia. Det var Tyrkia som i sin tid sto bak folkemordet og på tross av at det er godt dokumentert nekter de i dag for at det har funnet sted.

Morderiske regimer av i dag er heller ingen hinder for samarbeid. Oljerelasjoner og felles vennskap med USA gjør at Norge inngår i en storkoalisjon med blant annet Saudi-Arabia når vi skal til Irak for å bekjempe IS. Da er det mindre viktig at stadig mer tyder på at Saudi-Arabia har vært med på å finansiere oppstarten av IS og i dag støtter lignende grupperinger. Ei heller at Saudi-Arabia selv bruker og har brukt IS's grusomme metoder med halshugging og steining av opposisjonelle, «hekser» og utro kvinner. Nå fortsetter «krigen mot IS» ved at vår NATO-allierte Tyrkia bomber frontsoldatene i kampen mot IS, de kurdiske selvforsvarsstyrkene.

«Jeg er ikke imponert», var Erna Solbergs kommentar vedrørende varsleren Edward Snowdens arbeid. Han avslørte at USA gjennom sin etterretningstjeneste, NSA, overvåket internettbrukere verden over, og naturligvis også nordmenn. Blant avsløringene er at USA har drevet spionasje på det statseide brasilianske oljeselskapet Petrobras; FN's organisasjon for barn, UNICEF; en rekke av verdens statsledere, inkludert allierte; og gravde i de seksuelle interessene til det de kalte «radikaliserere» for å kunne presse og diskredittere dem. Solberg med undersåtter er ikke interessert i at Snowden skal komme til Norge for å motta Bjørnson-prisen. Regjeringen får seg ikke en gang til å være motstandere av atomvåpen på grunn av sin servilitet overfor storebror på andre siden av Atlanterhavet.

Privilegiestyret fordrer motstand
Selv «folkelige» Frp har kastet sine populistiske krav på sjøen. Billligere alkohol og drivstoff er sagt satt til side. Asyl- og innvandringspolitikken til den forrige regjeringen var så streng at det er lite de har fått gjort for å få ned tallene på mennesker som kommer til Norge. For å pynte på statistikken har de imidlertid gåtå for de aller mest sårbare og kastet ut en rekke barnefamilier på tross av retorikken om at det er kriminelle de vil ta.

«Hvis ikke Mullah Krekar blir arrestert nå, er det nærliggende å tro at han har politisk vern av Stoltenbergs regjering. Norsk lov står ikke i veien og Frp vil applaudere og berømme handling!» Dette er Siv Jensens ord fra desember 2011. De får stå uten videre kommentar fra min side.

Frp har i stedet dyrket en vulgær liberalisme med snev av autoritarisme i regjering. Vi har bevæpnede uniformerte menn og kvinner i Norges gater på fast basis for første gang siden andre verdenskrig, og dette uten en skikkelig begrunnelse.

Regjeringen kjempet hardt for å gi leger retten til å reservere seg mot å henvise til abort. Folkelig motstand gjorde at de ble tvunget til å snu, slik at sårbare pasienters behov forblir viktigere enn enkelte legers motvillighet mot å gjøre jobben sin. At arbeidere er fratatt retten til kollektiv søksmål er derimot noe vi må se et regjeringsskifte før vi får omgjort.

Vi har en regjering i de priviligertes tjeneste. Protester har gjort at de har måttet gjøre om politikk allerede og fortsetter den folkelige motstanden vil det skje igjen. Det forutsetter at organisasjoner, bevegelser og folk på grasrotplan innser alvoret og jobber sammen. For de mektige er ikke mektigere enn folket tillater dem å være.

Teksten ble først publisert på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2015/08/04/en-regjering-i-de-priviligertes-tjeneste/