BDS-kampanjen får kirkelig støtte

Det politiske og kirkelige lederskap i mange land anbefaler den israelske regjering å ta innover seg at landet er i ferd å tape kampen om den internasjonale opinion, som forlanger en palestinsk stat på «de okkuperte områder».

Keiser Hadrian smiler fra sin grav.Han var romersk keiser fra 117 til 138 og regnes med blant "de gode keisere". Han konsoliderte riket ved å bygge murer. Det var relativt rolig innenfor grensene i hans regjeringstid, med ett viktig unntak: De jødiske opprør etter templets ødeleggelse i år 70 e. kr. og den såkalte Bar Kokhba-revolten i 132 - 35.

Opprørene slo Hadrian brutalt ned med massakre og eksil, som nesten utraderte det jødiske folk. Han forbannet dem og bestemte at Judea heretter skulle kalles Palestina etter filisterne, en gammel fiende av Israel som hadde forsvunnet fra den historiske arena ca. 600 år tidligere. Jerusalem omdøpte han til Aelia Capitolina. Dette var hans siste dolkestøt og hans politiske testamente etter langvarige felttog der målet hans var å utslette det jødiske folk en gang for alle.

Hadrians forbannelse over alt jødisk lever videre i dag i den palestinske propagandaen som har blitt et effektivt redskap og et mektig våpen for de arabiske palestinerne for å erobre Eretz Israel uten å avfyre et eneste skudd, uten hær, tanks eller fly. Palestinerne, Israels moderne fiender, har børstet støv av «Hadrians testamente» ved bl.a. å ta i bruk begrepet ”Palestina” i et forsøk på stjele jødenes historiske hjemland.

Før 1917 da Balfour kom med sin deklarasjon, var både arabere og jøder palestinere. Den gang fantes ikke Palestina som en politisk entitet. Begrepet ble første gang brukt i politisk sammenheng av to personer som tegnet et kart, to europeiske koloniministre, en engelskmann, Herman Sykes, og en franskmann, George Picot. På kartet foran seg under forhandlingene i 1916 hadde de tegnet inn «Palestina». Det var åpenbart for dem begge at en suveren stat med dette navn ikke hadde eksistert i moderne tid. Palestina var en romersk provins som forsvant da muslimske imperier erobret Midtøsten på 6-700-tallet. Hadde ikke den jødiske identiteten blitt bevart av det jødiske folk i eksil og i hjertene til kristne Bibel-elskende nasjoner som utgjorde Folkeforbundet i 1920-årene, hadde den nasjonale gjenfødelsen av det jødiske folk trolig ikke funnet sted i 1948.

Når løgner blir gjentatt, kan de bli sannhet. Den falske palestinske identiteten, som begynte med Hadrians klussing med gografiske begreper, ble videreført av Lord Balfour i 1917. Etter nederlaget i 6-dagerskrigen, forsto araberne med Arafat i spissen at kampen mot jødene måtte vinnes på annen måte enn med krig og intifadaer. Å ødelegge identiteten til Eretz Israel, og dermed identiteten til det jødiske folk ble mediestrategien. Jerusalem ble omdøpt til Al-Quds, araberne som bodde der til palestinere og landet deres til «Palestina».

Israel og det jødiske folk har overlevd Hadrians forbannelse i 1800 år. I dag blir de konfrontert med Hadrians reinkarnerte forbannelse i arabisk forkledning. Uinnvidde har akseptert det verbale bedrageriet og bruker begepet Palestina ureflektert i den politiske diskurs og i dagligtalen.

Mens Israel forbereder seg militært, bruker landets fiender politisk propaganda av groveste slag. Den truer nå med å ta fra dem landet, for propagandaen har fått bred tilslutning i internasjonale fora, og hos mange svekket den sionistiske drømmen som har forent det jødiske folk i 2000 år. Nå sier et flertall i FNs Hovedforsamling at det er i Israels egen interesse innen 2017 å etablere en palestinsk stat i Judea og Samaria, med «Gamlebyen» som hovedstad. Det er et land som aldri har eksistert.

Det har blitt klart for mange at PLO's hensikt med å oppfinne «Palestina» i 1964 ikke var å bygge en nasjon, men å tilintetgjøre Israel. For å skjule agendaen, fant de opp faseplanen. Første fase var oppfinnelsen av et «palestinsk folk». Andre fase skulle være å avvikle Israel, som ble svekket etter Oslo-avtalene i 1993 og 95. Internasjonale medier markedsfører i dag løgnene og forfalskningene. At det var opportunt å velge det historiske navnet Palestina, har også Hadrians arvtakere forstått. Ved å bruke det falske navnet skjærer de av de historiske bånd mellom Israels folk og Israels land.

Verdenssamfunnet er i dag med på det arabiske prosjekt, å fjerne den jødiske identitet, som er den vestlige sivilisasjons vugge. Hadrians forbannelse lyktes ikke i løpet av 1800 år, den tid «Israel» levde i eksil. Skal Hadrian lykkes nå når den jødiske stat har gjenoppstått som en fugl Føniks? Prester i Den Norske Kirke støtter araberverdenens BDS-kampanje som har som mål å få Israel til å akseptere tostatsløsningen. Prosjektet kan i verste fall fullføre det keiseren ikke klarte for 2000 år siden: «å kaste jødene på sjøen». Og palestinernes politiske målsetning, som kommer til uttrykk i deres «nasjonalsang» kan bli realisert i overskuelig fremtid: «From the river to the sea, Palestine will be free.» Med kirkelig støtte?