Når en spurv faller til jorden

[ (Trykket i Vårt Land, 17. juli.) ]

PÅ KVELDEN 17. JUNI gikk Dylann Roof inn i en av USAs eldste metodistkirker og åpnet ild. Ni personer ble skutt og drept, blant dem pastor og delstatssenator Clementa Pinckney. I begravelsen holdt Barack Obama en kraftfull appell til det amerikanske folk.

Hjørnesteinen er begrepet «nåde». Ved å bruke et religiøst språk setter presidenten en forståelsesramme der Herren lar sitt ansikt lyse over det amerikanske syndefallet (slaveriet) og landets historiske rasemotsetninger.

Her er Obama på trygg grunn. Utlegningen om nåde, som kulminerer i hymnen  «Amazing Grace», kan få hårene til å reise seg på noen enhver: «Grace is not earned (…) Rather, grace is the free and benevolent favor of God.»

Mindre imponerende er Obamas manøvrer rundt ondskapens problem. Her er det nok ikke bare hobbyteologer som meg som setter kirkekaffen i halsen. Kort oppsummert støtter Obama seg på en idé om at drapsmannen spiller en (uvitende) rolle i Guds forsyn: «He didn't know he was being used by God», sier Obama, og viser til Guds «uransakelige» veier.

Dylann Roof ble brukt av Gud?

«He could not see (…) the meaning of his violent act», fortsetter Obama. Morderen var blind for voldens mening?

Mon det.

Ja, visst kan Charleston-drapene puttes inn i et overordnet og meningsfylt narrativ; enhver omstendighet kan formes til noe godt. Men dette er vesensforskjellig fra å si at massakren i seg selv har mening fordi den på «uransakelig» vis korresponderer med en større plan. Her bedriver Obama enkelt og greit dårlig teologi. Og det trenger han ikke å ta mitt ord for. Hva med Fjodor Dostojevskij? Eller David Bentley Hart?

I The Doors of the Sea: Where Was God in the Tsunami? går Bentley Hart kraftig i rette med teologiske forsøk på å tilskrive tsunamien som tok livet av 230.000 (!!) mennesker noen mening. Han slår kategorisk fast at: «The Christian understanding of evil (…) denies from the outset that suffering, death and evil have any ultimate meaning at all.»

Hart legger ikke frem noen «løsning» på ondskapens problem, men viser til det tilforlatelige faktum at shit happens. Verden er full av ondskap, ulykker og vilkårlige naturkatastrofer.

Hvilket tross alt er å forvente; vi lever som kjent i en bristfeldig verden.

Men det finnes også håp. Ikke håp som i at all lidelsen har en nødvendig funksjon i et altomfattende regnestykke, men som i tillit til at vi ikke vandrer alene. At dette vi kaller «Gud» ikke er en slags gigantisk regnskapsfører som tillater Holocaust og Srebrenica fordi det i et evighetsperspektiv tjener et større gode; men at han er en som tar del i lidelsen. Og slik gir mening til det meningsløse.

Som det heter i Matteusevangeliet: «Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.» (min uth.)

Dostojevskij utforsker det samme motivet i Brødrene Karamasov – lidelsens begrunnelse og berettigelse. Ivan Karamasov har vært vitne til at tyrkiske soldater har stukket bajonettene sine i barn for moro skyld; han har sett en jentunge fryse i hjel mens hun knuget om korset; og han har sett en åtte år gammel jente bli revet i fillebiter av en flokk blodtørstige hunder.

Er dette en del av Guds forsyn?, spør han. For i så fall kan det være det samme («jeg velger å returnere inngangsbilletten»). Denne guden vil han ikke ha noe med å gjøre, uansett hvor gode grunner den måtte ha.

Resten av romanen kan oppsummeres som Dostojevskijs forsøk på å komme til rette med Ivans anklage.For det finnes ikke noen teoretisk fullgod løsning på ondskapens problem – bare et praktisk svar: Overvinn det onde med det gode.