Fascismen og nasjonalsosialismen

8. mai 1945 var en av de store dagene i Europas historie og i vår historie. Fremdeles lever det ganske mange som kan fortelle om den glede som fylte by og land disse maidagene for over 70 år siden.

Nasjonalsosialismen var den tyske varianten av fascismen. Fascisme er i dag et begrep som i de aller fleste sammenhenger er redusert til et skjellsord. Det er synd. En slik stigmatiserende bruk av begrepet hindrer en dypere erkjennelse av hva som skjuler seg bak den historiske fascismen.

Den militære seieren over Hitler og Aksemaktene betydde at fascismen ble knust som statsbærende ideologi. Men en militær seier over et regime betyr ikke automatisk at de ideene som bar regimet, blir borte. Ideer kan holde seg i skjul og dukke fram i dagslyset når tiden gir mulighet for det. Tanker kan mutere og dukke opp i nye varianter. Den moderne skandale er at det har aldri blitt tatt noe virkelig oppgjør med den intellektuelle arven som fascismen bygger på.

Europas godt skjulte hemmelighet er at fascismen hadde dype røtter i de høyeste intellektuelle sfærer. Den intellektuelle elite forsynte fascistene og nasjonalsosialistene med den ideologiske basis som med nødvendighet førte til dødsleirene og gasskamrene. Det som er like ille, eller om mulig enda verre, er at det samme sofistikerte tankegodset som stod bak gasskamrene, har fortsatt å strømme ut over verden som om intet hadde skjedd. I det lange løp kan det godt vise seg at 8.mai 1945 var en liten parentes i verdenshistorien.

Thomas Mann, den tyske nobelprisvinneren i litteratur, kalte fascismen for «en tidens sykdom som er hjemme overalt og som ingen land går fri av».  Selv etter Hitlers nederlag fortsatte Mann å tale om «Vestens fascistiske tidsalder som vi lever i, og som, til tross for den militære seieren over fascismen, vi kommer til å leve i lenge enda».

Merkelig nok er det nesten ingen som har en klar tanke om hva fascismen faktisk går ut på. Det handler ikke om at forrykte griper makten. Det handler garantert ikke om konservatisme. Enda mindre kan den blir forstått som ren rasisme, totalitarisme, eller «høyreekstremisme». Alt dette kan være symptomer, men er ikke sykdommens kjerne. Fascisme er et verdenssyn.

Elementene i dette verdenssynet har dype røtter i tankemessige hovedstrømninger hos de intellektuelle elitene i Europa på 1800-tallet og fram mot den første og andre verdenskrigen. Blant de mest sentrale ideologiske strømningene finner vi romantikken, darwinismen og eksistensialismen. Fascistisk totalitarisme var mer enn et system for politisk og økonomisk kontroll. Den var totalitær i den forstand at den ville omfatte og kontrollere alle sider av livet. Fascismen fremtrer som en ny form for immanent religion hvis mål var å helbrede fremmedgjørelsen i den moderne verden.

Fascismen defineres aller mest presist ut fra hva den forholder seg antagonistisk til og som den forsøker å eliminere. Kort sagt var fascismens primære mål å eliminere den jødisk-kristne tradisjonen fra den vestlige verden. Ernst Nolte har definert fascismen som «den praktiske og voldelige motstanden mot transcendens». Mens den jødisk-kristne tradisjon er åpen for den transcendente Gud og en morallov med transcendent opphav, er den fascistiske religiøsiteten sentrert på det sanselige og konkrete. Den religiøse iver vendes bort fra det transcendente mot det immanente: jorden, landet, folket, blodet, viljen.

Fascismen søker en organisk, neomytologisk enhet med naturen, med nasjonen og med selvet. Tanken på en Gud og en moralsk orden som er over naturen og historien forkastes fordi en slik transcendent tro er fremmedgjørende, den avskjærer menneskene fra deres naturlige eksistens og fra hverandre.

Nasjonalsosialismen utviklet en biologisk antisemittisme som gjorde Shoa, tilintetgjørelsen av det jødiske folk, til et nødvendig rasehygienisk tiltak for å hindre at den edle ariske rase ble kontaminert med dekadent arvemateriale. Fascismen var derimot mindre opptatt av det biologiske, men antakelig lik stor bekjemper av de typiske jødiske ideene. For ifølge den fascistiske diagnose skyldtes Vestens sykdom nettopp den jødisk-kristne innflytelse i form av transcendent religion og moral.

Den kristne tro hadde vært åpen for kulturen. I noen tilfeller har den kristne tro latt seg fullstendig absorbere av kulturen. Resultatet av denne absorberingen av troen i kulturen er sivilreligionen, som er nødvendig for å gi sakral status til de synlige sosiale institusjonene. Den liberale teologi, på protestantisk side, hadde i stor grad oppgitt søkingen etter transcendens, og antatt en kulturell og politisk agenda rettet mot det dennesidige. Fascismen kunne akseptere enn kristendom som var transformert til en statlig naturreligion. Men de mest ytterliggående fascistene søkte en revitalisering av de førkristne stammereligionene. Målet var etableringen av en primitiv neopaganisme og gjenerobringen av den mytologisk bevisstheten.

Anklagen mot det jødiske var at troen på den ene transcendente Gud tømte verden for åndelig betydning. Monoteismen fordrev gudene fra verden, og etter at de var borte var verden blitt tom og mekanisk. Den avsakraliserte naturen var nå åpen for vitenskapelig utbytting. Ifølge fascismen er moderne teknologi og vitenskap mot naturen fordi den var et forsøk på å ta kontroll over naturen.

I «Mein Kampf» tar Hitler et oppgjør med denne typisk jødiske tanke: «Mennesket kan kontrollere endog naturen. Millioner gjentar dette jødiske babbelet mekanisk og ender opp med å innbille seg at de kan erobre Naturen. Mennesket har aldri erobret Naturen». Mennesket er underlagt naturens lovmessigheter, og kan aldri bli stående som en hersker over naturen. Fascistene foretrakk en relativistisk etikk basert på naturens krav, samfunnets behov og viljens ønsker. En slik etikk setter til side et kategorisk «Du skal ikke drepe» og slik kan det jødiske Brennofferet begrunnes.

Fascismen var også mot tanken om objektiv sannhet og moral. Ezra Pound, for eksempel, anklagde jødisk monoteisme for intoleranse og uniformitet. Dette i motsetning til de polyteistiske kulturene som var langt mer fleksible og tolerante nettopp fordi de tillot en relativistisk moral. Det store med de polyteistiske kulturene var nettopp at de var multikulturelle.

Begrepet «kultur», som stammer fra det latinske «cultura», har grunnbetydningen «dyrkelse» eller «tilbedelse». Gudsdyrkelse kalles «kulten» eller «cultus», og dette viser at all kultur har med religion å gjøre. Det multikulturelle samfunnet er derfor i realiteten, eller dypest sett, det samme som et polyteistisk samfunn, et samfunn som dyrker mange forskjellige guder eller idoler. I mytologiske samfunn var kongen guddommelig. Den sosiale orden var lik den religiøse og naturlige orden. Sosiale lover, skikker og maktpersonenes befalinger var sanksjonert av det mytologiske verdensbildet. Kritikk av kongen var derfor utenkelig, for det fantes ikke noe begrep for en høyere autoritet.

Paganismen var velkjent med menneskeofringer, og kanskje særlig barneofringer. I den kanaanittiske kulturen og religionen var barneofringer et helt naturlig og nødvendig element, noe vi finner også spor av Det gamle testamentet. Foreldre aksepterte nødvendigheten av disse ofringene fordi det var slik avlingene kunne sikres. Gudene, kongen, naturåndene, samfunnets behov, og selve virkeligheten krevde at Molok fikk sitt i form av drepte barn. Avgudsdyrkelsen kan til alle tider kjennes igjen på de offer den krever.

Men fascismen er ikke bare antijødisk. Den er også fanatisk antikristelig. Hitler skriver om dette i «Mein Kampf»: It may be objected here that in these phenomena which we find throughout the history of the world we have to recognize mostly a specifically Jewish mode of thought and that such fanaticism and intolerance are typical symptoms of Jewish mentality. That may be a thousandfold true; and it is a fact deeply to be regretted. The appearance of intolerance and fanaticism in the history of mankind may be deeply regrettable, and it may be looked upon as foreign to human nature, but the fact does not change conditions as they exist to-day. The men who wish to liberate our German nation from the conditions in which it now exists cannot cudgel their brains with thinking how excellent it would be if this or that had never arisen. They must strive to find ways and means of abolishing what actually exists. A philosophy of life which is inspired by an infernal spirit of intolerance can only be set aside by a doctrine that is advanced in an equally ardent spirit and fought for with as determined a will and which is itself a new idea, pure and absolutely true. (Hitler, Adolf (2012-11-30). Mein Kampf (p. 254).Kindle Edition.)

Hitler fordømmer altså her den kristne tro fordi den er intolerant med en intoleranse som stammer fra inferno, og maner til kamp mot denne intoleransen med en like lidenskapelig og determinert vilje. Enhver som påstår at Hitler var en overbevist kristen, finner i alle fall ikke noe som tyder på det i hans eget kampskrift. Fascistiske teoretikere anklagde kristendommen for å være «anti-liv» og «anti-kropp». I den tidlige fasen var utvilsomt den fascistiske etikk hedonistisk, noe som forklarer dens popularitet blant bohemene.

Når fascistene angriper den jødisk-kristne tradisjon for å skape intoleranse og skyldfølelse, anklager de den også for å altruisme og beskyttelse av de svake mot de sterke. Den jødisk-kristne etikk legger selvfølgelig restriksjoner på det enkelte menneske og dets levemåte. Men samtidig er det denne begrensning som frigjør den enkelte sosialt og politisk. Den fascistiske etikk hadde motsatt virkning i det den slapp løs de animalske impulsene, mens den gjorde befolkningen til slaver.

Et gjennomgående tema i Mein Kampf er motsetningen mellom «natur» og «antinatur». Den jødisk-kristne tradisjon er antinatur fordi den er transcendent. Problemet med kristendommen var at den kunne ikke elimineres like lett som det jødiske. Jødene kunne gasses i hjel i den endelige løsning. Men dette var ikke gjennomførlig med kristendommen. Men om kristendommen ikke kunne utryddes, kunne den forandres.

Hitler kunne vise en viss sympati for katolisismen fordi den hadde langt på veg gjort det transcendente immanent. Katolisismen hadde tatt opp i seg så mange elementer fra hedenskapet at den kunne være akseptabel i noen former. Men det kan heller ikke være tvil om at fascismen og katolisismen kom på kollisjonskurs. For eksempel begynte Martin Heidegger som en from katolikk, men senere tok Heidegger formelt avstand fra den katolske tro og ble svært fiendtlig til den kristne tro. Senere ble den så kjente filosof medlem av den mest ekstreme fraksjonen av nasjonalsosialismen.

Den protestantiske kirke hadde en langt mindre læredisiplin. Her måtte nasjonalsosialistene ganske enkelt endre og tilpasse teologien. Dette lot seg gjøre ved å redusere Bibelens autoritet. De fascistiske teologene kunne deretter enkelt bruke kirkens institusjonelle skall som et stilas for sin folkereligion.

Noen av de mest ivrige tilhengerne av nasjonalsosialismen finner vi i den liberale teologiske tradisjonen på 1800-tallet. Den kulturelle kristendommen forkaster det transcendente og skaper en religion som er opptatt av den immanente verden. Slik kunne den fascistiske ideologien føres inn i kirken, og den ble et nyttig redskap i nazifiseringen av samfunnet. En kristendom som var repaganisert og renset for bibelske og jødiske kunne til og med Hitler rose.