Avskaffelsen av mennesket

Statsråd Høie var i debatt med Espen Ottosen i Dagsnytt atten den 25.juni i forbindelse med at den nye loven om valg av juridisk kjønn skal sendes ut på høring. I denne debatten gav Høie kraftig uttrykk for at han vil bekjempe tradisjonell tenkning om kjønn. Kjønn har, i alle fall slik jeg tolker Høie, intet med biologi å gjøre, men alt med selvopplevelse å gjøre. Den nye loven er i utgangspunktet ment å komme en utsatt minoritet i møte, men vil som en konsekvens implisere et forbud mot å argumentere for at kjønn er noe objektivt og biologisk. For med statsmaktens hjelp vil Høie bekjempe den slags holdninger. Den første arena hvor den tradisjonelle holdningen skal bekjempes er selvfølgelig i skolen, hvor Høie med stor sannsynlighet vil forme de nye generasjoners tenkning i de tankeformer som han står for.

I et innlegg på Verdidebatt skriver biskop Jørgensen at det er farlig å sammenligne vår tid med Tyskland under nasjonalsosialistene. Biskop Jørgensen skriver blant annet følgende: Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt.

Selvsagt har Jørgensen rett i at situasjonen i dag er forskjellig fra nasjonalsosialismens Tyskland på 30-tallet. Men forskjellene er nok langt mindre enn hva de fleste liker å tro. Nasjonalsosialismens og fascismens primære kjennetegn er ifølge historikeren Ernst Nolte uviljen og hatet mot transcendens. Nasjonalsosialismen er dypest sett en immanent religion, en religion som dyrker mennesket og menneskets makt til å gi sine egne lover. Det er nettopp tanken om menneskets autonomi og opprøret mot enhver form for heteronomi som preger vår tid. Denne måten å tenke på minner veldig mye om hvordan nasjonalsosialistene tenkte. Uviljen mot transcendens, og følgelig transcendente religioner, som møter mennesket med absolutte krav, er i dag økende.  I sin ytterste konsekvens er implikasjonene av troen på menneskets autonomi langt alvorlige enn nasjonalsosialismen. For mens nasjonalsosialistene bare dehumaniserte enkelte grupper av mennesker, bidrar den moderne tenkemåte til å avskaffe mennesket som menneske.

Jeg tolker både Høie og Jørgensen som subjektivister. Begge argumenterer for at mennesket er atuonomt og altså kan gir seg selv sine egne lover. Begge avviser klassisk naturrettstenkning, noe som blant annet kommer til uttrykk i deres støtte til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Derfor ser jeg dem som relevante representanter for et syn som C.S. Lewis advarte mot i 1944.

Den pågående debatten gjør nemlig C.S. Lewis bok fra 1944 om «Avskaffelsen av mennesket» (Abolition of Man) får en skremmende aktualitet. Denne boken er Lewis mest dystre bok, og han forutser med profetisk skarpsyn hvordan utviklingen kommer til å bli. Utgangspunktet er en enkel observasjon av hvordan verdiutsagn i den (post)moderne tenkning blir redusert til subjektive utsagn. Lewis demonstrer videre hvor undergravende og fatal denne tenkemåten er for en sivilisert kultur.

Når alle verdiutsagn reduseres til subjektive verdidommer, får dette til konsekvens tapet av en objektiv moralsk standard og muligheten for en vitenskapelig og politisk elite å avgjøre hvordan de kommende generasjoner skal tenke. Moralsk relativisme og politisk korrekthet er med andre ord ektefødte barn av denne subjektivismen.

Verdispråket er ganske nytt i idehistorien. Inntil ganske nylig tenkte menneskene at deres respons til den utenforliggende verden kunne være sann eller falsk, kongruent eller ikke-kongruent. En sentral del av dannelsen bestod i å utvikle emosjoner som svarte til den ytre virkelighetens beskaffenhet. For eksempel var avsky en adekvat respons i bestemte situasjoner, men gitt den herskende oppfatning er dette ikke en gyldig respons. I og med at intet er godt eller ondt i seg selv, er heller ingen emosjonell respons gyldig eller ugyldig.

Tradisjonell moralitet hadde som en selvsagt forutsetning av den var objektiv. Tao eller Vegen var noe mennesket oppdaget, og ikke noe mennesket konstruerte. Tao ble forstått analogt med logikkens lover. Menneskene konstruerer ikke logikkens lover, men oppdager dem og forsøker å beskrive dem. Så lenge moraliteten var objektiv, fantes det også noe som het moralsk kunnskap. Menneskene kunne vite at det er objektiv galt å stjele eller å begjære nestens kone.

Det er en vanlig misforståelse at objektive moralske sannheter er noe vi bare finner i den vestlige kulturkrets som er påvirket av kristendommen. For å tilbakevise denne oppfatningen, har Lewis forsynt boken med et appendiks hvor han har samlet sitater fra alle de store kulturtradisjonene. I dette appendikset demonstrerer Lewis, etter min mening veldig overbevisende, at Tao eller Naturloven er universell. Naturloven handler blant annet om plikter mot barn og foreldre, mot de eldre, gjensidighetsprinsippet, storsinn, rettferdighet osv.

Tradisjonell moralitet kommer naturligvis ofte på kollisjon med menneskenes ønsker eller lyster. For den møter oss med et «bør» eller «skal». Du skal ikke drepe. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal hedre din far og din mor. Og så videre. Utenfor Tao eller Naturloven er det vanskelig å se at det kan finnes moralske sannheter. Det betyr at hvis vi forkaster en del av Tao, så forkaster vi hele Tao.

Men hvis Tao blir forkastet, så finnes det ikke noe annet å følge enn instinkter. Vi kan jo håpe at et instinkt er lysten til å bevare og videreføre menneskeslekten, men dette instinktet må konkurrere med en rekke andre instinkter, for eksempel lysten til å ha et behagelig og barnefritt liv, eller lysten til å skaffe seg utdanning og karriere.

Kort sagt betrakter det moderne menneske moralske sannheter som noe som kan erobres og forandres etter eget ønske eller behov. Verdier er ikke noe annet enn en del av naturen som mennesket kan ta kontrollen over. Men hva skjer når mennesket triumferer over verdiene?

Helt siden 1500-tallet har menneskene drømt om å erobre og ta kontrollen over naturen. Begjæret etter kontroll over naturen er selve drivkraften bak moderne vitenskap. Men hver gang menneskene øker kontrollen over naturen, øker også menneskene kontrollen over seg selv. Vi kan kaste bomber ut fra et fly, men vi kan også selv blir bombet. Vi kan har full kontroll over hva og hvem som blir født, men det betyr samtidig at de som blir født er kontrollert. Det er alltid slik at det er noen få som får makt over naturen og over andre. Ved å forkaste tradisjon, forkaster vi makten til generasjonene før oss. Og ved å kontrollere hva og hvem som blir født, tar vi makten fra generasjonene etter oss. Konsekvensen er at en stadig større del av menneskeheten blir stadig mer maktesløs i forhold til en liten minoritet. Eugenikk og genetisk konstruksjon av kommende generasjoner gir vitenskapen makt til å skape etterkommere etter eget ønske og som tenker slik eliten vil de skal tenke.

Det endelige stadium vil komme når «menneskeheten» har oppnådd full kontroll over seg selv. Den herskende eliten fungerer da som en egen kaste med Betingere, som kan forme etterslekten fullstendig etter eget ønske. De vil bestemme hva som skal være tabu og ikke tabu, hva som skal være godt og ondt. I og med at Betingerne også har forkastet Tao, må de selv bli offer for tilfeldige og irrasjonelle impulser. Og i og med at Betingerne har all makt, vil menneskerasen være underlagt de kreftene som har virket på Betingerne. Menneskets erobring av naturen vil ha ført til naturens erobring av mennesket, dvs. avskaffelsen av mennesket.

Biologisk kjønn er en objektiv realitet. At det finnes grensetilfeller rokker ikke ved dette faktum. I møte med realiteten har vi to muligheter. Vi kan enten innrette oss etter virkeligheten slik den er som best vi makter. Det kan til tider være krevende, og for noen langt mer krevende er for andre.

Eller vi kan prøve å forandre virkeligheten slik at den passer til våre ønsker og lyster. Det er i virkeligheten å ville være gud, som er enda mer krevende enn det første. I tillegg får det til konsekvens at mennesket avskaffer seg selv og blir et rent dyr. Dyrene følger som bekjent sine instinkter. Noen kaller instinktstyrte «mennesker» for et framskritt. Jeg for min del kaller det for regresjon eller tilbakeskritt at menneskeheten avskaffer seg selv. Ja, jeg lurer av og til på om ikke dette kan være Adams (=menneskehetens) store syndefall.