Vær sjef, ikke sosialarbeider

Illustrasjon: Actis

De blir heller hjemme og pleier et tungt hode og dårlig form. Netflix, cola og sofa virker mer forlokkende enn tunge taks og møte med kollegaer.

For litt siden snakket jeg med en som jobber for et bemanningsbyrå. Han fortalte at de særlig slet med å få tak i medarbeiderne på mandager -  på grunn av fuktige helger. For de yngre var også torsdagen vrien, fordi også onsdag er blitt en festdag.

Ofte snakker vi om viktigheten av å jobbe med gode holdninger når vi snakker om rus. Men på dette området er det ikke så mye å hente på holdninger. Når det gjelder å være borte fra jobb er holdningene upåklagelige. Over lag 97 prosent svarte  at det ikke var akseptabelt å være borte fra jobb på grunn av bakfyll i en spørreundersøkelse Actis utførte sammen med Akan og Av og til i fjor sommer.

Fra holdning til handling

Det er altså handlingene som er problemet, ikke holdningene. Hos ansatte som tillater seg å la festen gå utover jobben, og hos sjefen som lar det skje. I bemanningsbyrået hadde de begynt å stikke innom dem som sa de var syke mandag morgen, det vil si der byrået hadde mistanke om at det kunne være andre grunner enn influensa og omgangssyke. Det hadde gitt god effekt på fraværet. En venninne av meg som er leder, ringer alltid og etterlyser "sine" når de er på seminar og noen ikke dukker opp fra møtestart dag to. Det skal ikke så mange slike telefoner til før folk begynner å ta en litt roligere kveld og faktisk kommer seg på jobb - eller seminar -  neste dag.

For ofte håndterer vi rusbruk og arbeidsliv som et helsespørsmål. Faren ved det er at kollegaer og ledere går inn i en rolle de ikke skal ha, men som bør overlates ekspertise og helsevesen om det faktisk er på et slikt nivå at det er et helseproblem. Det er viktig med omsorg og omtanke i et arbeidsmiljø, men en leder har en hovedoppgave og det er å sørge for at jobben blir gjort og oppgavene løst.

Å kontakte ansatte man mistenker har en høyst selvpåført årsak til dårlig form handler selvsagt også om å markere en standard for hva som er akseptabelt. Men først og fremst handler det om bunnlinja. Sykefravær koster. Beregninger fra SINTEF (2011) viser en dagspris på 2600 kroner per dag. Fraværet betyr enten redusert produksjon eller økt press på de som faktisk er på jobb. Ingen av delene er ønskelig fra et lønnsomhetsperspektiv.

Sykenærvær
Det er også en utfordring med dem som kommer på jobb på tross av et stort konsum dagen før. De svekker produksjonen,  de svekker kvaliteten og de kan også være en fare for sikkerheten. Nordmenn drikker ikke i arbeidstiden, men kan komme på jobb i redusert tilstand på grunn av alkoholbruk.

Nær én av tre ansatte har opplevd at rusmiddelbruk har ført til svekkelse av egen arbeidskapasitet. I en undersøkelse gjennomført av MMI blant 2000 norske arbeidstakere i 2006, svarte 40 prosent at de hadde hatt problemer med å fungere på jobben fordi de var i bakrus.

Nedsatt yteevne på jobb viste seg, i likhet med alkoholrelatert sykefravær, i denne undersøkelsen å være mer utbredt blant menn enn blant kvinner. Og yngre (20-29-åringer) meldte oftere om redusert arbeidsevne, enn eldre arbeidstakere. I en undersøkelse med 526 respondenter oppga nær én av fire (24,3 prosent) at de hadde vært ineffektive på jobb grunnet alkoholbruk de siste 12 månedene. På samme måte som fravær rammer økonomien i en virksomhet, påvirkes den av ansatte med redusert effektivitet.

Sjef, ikke sosialarbeider

I Belgia har de siden 2010 hatt en klar politikk for å få redusert alkoholbruken i arbeidslivet.  Et regnestykke fra EU viser at 47 prosent av utgiftene ved alkoholbruk bæres av arbeidsplassene. For å redusere utfordringene knyttet til alkohol og arbeidsliv, har Belgia laget en lov som stiller krav om retningslinjer for alkoholbruk i alle private virksomheter. Effekten av dette er ikke blitt evaluert ennå, men opplevelsen er at det har blitt økt bevissthet om alkoholbruk og lavere terskel for å ta opp temaet. En viktig endring er at arbeidsgiverne ikke lenger snakker om alkoholbruk som en helseutfordring, men tar det perspektivet som er deres ansvar, nemlig ansattes evne til å gjøre jobben sin. I møtet med den ansatte, er arbeidsevnen fokus. "Sjefen må være sjef, ikke sosialarbeider", sier Marie-Claire Lambrechts, forsker og ansatt hos VAD, Actis flamske søsterorganisasjon.

Både Akan og Actis jobber med å få aktørene i arbeidslivet til å øke innsatsen for å redusere problemene med alkohol i arbeidslivet – den som drikkes i sosiale jobbsammenhenger og den som drikkes privat, men som påvirker arbeidslivet. Dette er viktig av hensyn til den det gjelder og de som er rundt, enten det er venner, kollegaer eller familie. Men kanskje bør vi lære av Belgia når vi møter arbeidsgiverne, og få fram enda tydeligere at økt innsats for forebygging mot alkoholproblemer er en investering i virksomheten. Det lønner seg rett og slett på bunnlinja.