Holocaust – et religiøst prosjekt?

I den franske TV-dokumentaren «Tilintetgjørelsen» som NRK har sendt i vår, har vi vært vi vitner til alle stadiene i nazistenes jødeforfølgelse, som endte i den ufattelige plan om å tilintetgjøre alle Europas og Sovjetunionens den gang over 11 millioner jøder.

Jødefiendtlighet er ikke noe enestående for nazismen. Likevel var det noe helt spesielt med nazistenes jødehat. Det første som slår en i øynene, er omfanget: planlegge å myrde en folkegruppe på over 11 millioner mennesker.

Men kanskje enda mer spesielt var intensiteten og kontinuiteten. Den planmessige utryddelsen av jødene satte alle andre hensyn til side og ble gjennomført uten stans helt til krigens slutt. Her var det ikke tale om pogromer utløst av primitive affekter, men iskald planmessig utryddelse, som virker helt irrasjonell.

Midt under Russlandsfelttoget i 1942, da man skulle tro at tyskerne trengte alt tilgjengelig mannskap og alle transportmidler for å nå dette målet, da rullet på samme tid regelmessig, som etter en ruteplan, lange tog med vesteuropeiske jøder tvers gjennom Europa til tilintetgjørelsesleirene i øst.

Mens fronten trengte enhver rustningsarbeider og ethvert tog, gikk mordmaskineriet for fullt. Helt til slutt. Utryddelsen av jøder var åpenbart minst like viktig som selve krigføringen, selv da det militært gikk mot sammenbrudd og nederlag.

Hitlers jødehat. Eberhard Jäckel viser i sin bok Hitlers Weltanschauung (1981) med ugjendrivelige belegg hvor sentralt og grunnleggende jødehatet var, ikke bare i nasjonalsosialismen i sin alminnelighet, men også for Hitler personlig.
Hitler var ingen prinsippløs opportunist på jakt etter makt for maktens egen skyld, slik det er blitt hevdet. Hans jødehat var del av en etter hvert urokkelig verdensanskuelse uten rom for pragmatiske justeringer, heller ikke i nederlagets time.

Jødene var for Hitler opphavet til og drivkraften bak alt som truet det tyske folkets eksistens og livskraft. Med sin internasjonalisme truet jødene kampen for folkets og rasens renhet og dermed tyskernes mulighet til å hevde seg i livskampen.

Med sin ide om alle menneskers likhet og det derav følgende demokrati, umuliggjorde de fremveksten av den nødvendige elite og gjennomføringen av førerprinsippet. De «avviser naturens aristokratiske prinsipp og erstatter den sterkes fortrinnsrett med antallets, med den døde vekten av en masse. Dermed fornekter jødene personlighetens verdi, de bestrider betydningen av rase og nasjonalitet og fratar menneskeheten forutsetningene for dens kultur og eksistens».

Og med sin pasifisme hindret jødene fremveksten av den i livskampen nødvendige heroisme. Uten å sikre raserenheten ved å få fjernet jødene, nyttet intet – heller ikke militære seire. Utryddelsen av jødene var derfor Hitlers livsoppgave nummer én, til beste ikke bare for Tyskland, men for hele menneskeheten.

Jødehatets religiøse kraft. Den nærmest irrasjonelle intensitet i utryddelsen av jødene helt til krigens slutt har et religiøst fundament som kommer frem allerede i første bind av Mein Kampf (1925) der Hitler skriver:

«Jeg er overbevist om at jeg handler i den allmektige skapers ånd. Når jeg verger meg mot jøden, kjemper jeg for Herrens verk.»

Hitler var religiøs i den forstand at han var overbevist om at en høyere makt styrer det som skjer i verden. Han kunne bruke nokså ulike betegnelser på denne makt. Men den var for ham en uomtvistelig realitet man ikke ustraffet kunne trosse, og som man måtte ha på sin side for lykkes – også militært.

Hitlers religiøsitet har det vært skrevet meget om. Men dens betydning for hans jødehat har vært underkommunisert. En religiøs tolkning av den irrasjonelle intensitet jødeutryddelsen ble drevet med, lanserte den svenske teolog og religionspsykolog Hjalmar Sundén så tidlig som i 1947 i sin bok Gud-Ödet-Slumpen.
Sundén tar utgangspunkt i religionshistorien som viser at mennesket ikke kan leve uten en tro på at noen eller noe styrer det som skjer i verden, enten man kaller det Gud, skjebnen eller tilfeldigheten. Men han gjør også den observasjon at Kirken tier om Guds styrelse av verden.

Tomrom. Kirken har redusert Guds makt og aktivitet til hans frelsesgjerning. Den har redusert erfaringen av Guds nærvær til noe som finner sted bare som en følelse i menneskets indre. Men når mennesket ikke kan leve uten troen på at noen eller noe styrer det som skjer, og Kirken tier, må tomrommet fylles.

Andre tar over tolkningen av verdensstyrelsen. Som for eksempel Hitler med sin sterke tro på en makt eller forsyn som styrer verdens gang, og som han så tolker på sin måte. Man må kjenne de lover som denne makt styrer etter, og så innrette seg deretter.

Hitler talte om hvorledes en tankeløs verden lar ting skje og ikke aner at gjengjeldelsens time før eller senere må komme, «hvis menneskene ikke i tide blidgjør Skjebnen». Dette er en religiøs måte å tenke på, selv om den her ytrer seg i form av skjebnetro.

HELLIGE PLIKT. Den rettferdige gjengjeldelse rammet det tyske folket i 1918 fordi de ikke hadde skjønt at dets hellige plikt er å bevare sin raserenhet. Og det samme nederlag ville komme nå også, resonerte Hitler, hvis tyskerne ikke innrettet seg etter den evige gjengjeldelsens lov. Folk som lar seg «bastardisere», synder mot Guds lov og går under.

Når så Hitler fortsatte med, og til og med intensiverte jødeutryddelsen helt til siste slutt, var det i hans forvridde forestillingsverden både logisk og konsekvent. Når Tyskland ikke lenger lyktes militært, var det fordi Forsynet/Gud var misfornøyd – tyskerne hadde ikke utført sin kallsoppgave, å befri verden for jødene, godt nok.

Økningen i forfølgelsen av jødene ettersom krigen gikk dårligere og dårligere, var Hitlers desperate forsøk på å blidgjøre historiens herre.

Sundén kommenterer: I sannhet et forferdelig resultat når troen på Guds makt forsvinner fra den kristne forestillingsverden, når Kirken ikke lenger våger å fortolke virkeligheten på basis av sin tro på den Gud som er Jesu Kristi far, og på den måten overlater tolkningen av virkeligheten til folk som Hitler.

Først publisert i Vårt Land 22. juni 2015 som kronikk