Antikatolisismen - hvordan skal den forstås?

Og det gjør inntrykk å lese beretningen til sr. Anne-Bente Hadland om diskriminering. Marta Steinsviks voldsomme felttog mot så vel katolisismen som jødedommen under mellomkrigstiden trekkes også frem. Men her slås det inn åpne dører. Kirkehistorikeren Kristin Norseth har for lengst skrevet om Steinsvik og kritisert heltebildet av henne.

Hvordan skal man forstå antikatolisismen? Flere perspektiver er nødvendige. Det gis en teologisk dogmatisk antikatolisisme - en arv fra reformasjonen, men levende helt frem til i dag. Sentrale deler av katolsk lære anses da i strid med Skriften og/eller "evangeliet". Slikt hevdes ikke bare av lutherske konfesjonalister og radikale fundamentalister. Markant og konsekvent antikatolisisme finner vi ikke minst innen den liberale protestantisme. Fra 1890-tallet og frem til i dag har antikatolisismen vært et sentralt trekk ved ulike varianter av moderne protestantisme. Fra det hold kom bl.a. massiv kritikk av den (begrensede)samforstand mellom Den katolske kirke og lutheranere om rettferdiggjørelseslæren.

Det må ikke glemmes at teologisk-dogmatisk antikatolisisme har sin parallell i katolsk antiprotestantisme, et karakteristisk trekk ved katolisismen før Det annet vatikankonsil. I trosbekjennelsen konvertitten avla ved sin opptagelse i kirken, heter det: "Jeg N.N. (...) er kommet til erkjennelse av, at ingen kan frelses utenfor den tro som holdes, tros, forkynnes og læres av den hellige katolske apostoliske romerske kirke. Det smerter meg meget, at jeg har befunnet meg i alvorlige villfarelser imot den, efter som jeg, ved å være født utenfor denne kirke, har hyldet og trodd lærdomme som strider mot dens lære." Det annet vatikankonsil endret mye - også denne trosbekjennelsen, og godt var det.

I den protestantiske vekkelsestradisjonen - i og utenfor Den norske kirke - finnes en dyp og intens antikatolisisme: Den katolske kirke er prestesentrert, ritualistisk, premierer gjerningskristendom, som skygger for Jesu fullkomne verk på Golgata. Særlig provoserende er mariologi og helgendyrkelse. Katolisismen representerte "overtro "og "hedenskap". Her støter ikke bare religiøse kulturer sammen, men ulike trosanskuelser. Jo nærmere vekkelseskristendommen har stått reformert og radikalprotestantisk teologi, jo sterkere har antikatolisismen blitt.

Hva består konflikten med katolisismen i? Det går om kirkesyn og antropologi og mye annet. Selv tror jeg at katolsk vekt på sakrament og sakramentalt liv lar seg vanskelig forene med protestantismens ord-teologi, som setter prekenen i sentrum. Selv nattverden er en form for forkynnelse. Mens katolisismen legger vekt på Kristi sakramentale nærvær og offeret av Kristus i messen.

På 1800-tallet ble antikatolisismen politisk-ideologisk motivert ut fra nasjonalistisk liberalisme. Liberalismen hadde gitt større frihet i samfunnet, ikke minst religiøst. Ikke-lutherske trossamfunn kunne drive lovlig virksomhet i landet fra 1845. Men frigjøringsprosessen aktualiserte også spørsmålet om hva som skulle gi enhet i samfunnet. Skulle den lutherske statsreligionen kunne bære enheten? Hva da med det liberale demokrati? Kanskje kunne nasjonalbevisstheten virke samlende?

Katolisisme var ikke kompatibel med noen av modellene for samling og enhet. Den var uluthersk, og på 1800-tallet antiliberal og udemokratisk, slett ikke "norsk", men "romersk". Men liberalismen motiverte religionsfrihet, toleranse og pluralisme. Ut fra disse ideal hadde katolisismen, også jesuittene, full rett til å virke i det norske samfunn. Det var ikke sympati med det katolske som nedbygget den offentlige antikatolisisme, men lojalitet mot liberalismens frihetsideal.

Det er nærliggende for katolikker å gå til felts mot antikatolisismen ut fra det liberale frihets- og toleranseideal. Man tilhører en gruppe som har vært utstøtt, diskriminert osv. osv.  Men er det adekvat i dag og fruktbart? Man plasserer seg selv blant Romfolket, De reisende, muslimer osv. Og man viser til  at man har vært offer og er det litt ennå. Hos katolikker fremmer det indirekte enten husmannsånd eller arrogant tilbaketrekning. Etter konsiler har mye skjedd. Økumenisk er Den katolske kirke institusjonelt integrert i Norges Kristne Råd. Karismatikken og interessen for åndelig liv har åpnet broer mellom katolsk og protestantisk. Flere ting kunne vært nevnt, som har integrert Den katolske kirke i det kristne Norge. I dag er Den katolske kirke en naturlig del av kristennorge.

Selvsagt er ikke antikatolisismen død. Den møter oss i moderne liberalistisk sekularisme. Det annet vatikankonsil og etterfølgende paver(særlig Johannes Paul II) holdt en klar front mot forakten for menneskets rett til liv som de liberale demokratier står for. Katolisismens etiske lære om ekteskap, familie, seksualitet osv. ligger fast, tuftet på naturrett og kristen åpenbaring. I nordisk sammenheng har katolske biskoper - fra 1971 og inn i det nye årtusen - kommet med en rekke tunge uttalelser om familie og ekteskap og livsrett og menneskeverd. Etter hvert er det dessverre blitt stille fra den kanten.

I stedet for å varme opp historien om Marta Steinsvik og sutre over hennes illiberale holdninger, burde katolikker ta utfordringen fra tidens sekularistiske antikatolisisme, slik pavene Johannes Paul II og Benedict XVI gjorde. Noen dyktige katolikker er engasjert i denne kulturkampen. De trenger støtte - ikke minst fra toppledelsen i kirken.