Vi - og våre naboland - står ved en korsvei

karakteriserer offentligheten i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark  Hvordan er vi like  - og hva skiller oss?  Er Sverige et "kyklopenes land" av avsindig konfliktskyhet?  Er det norske debattklimaet i ferd med å bli råere og mer usaklig?  Har dansk debatt tapt eller vunnet på karikaturstriden?

Til å debattere dette møter vi et panel som består av Bjørn Stærk, forfatter og samfunnsdebattant, Oslo - Mustafa Can, forfatter og journalist, Stockholm - Mikael Jalving, forfatter og kommentator, København.

Det er viktig at innvandrings- og omstillingspolitikk får sin ytringsfrihet - disse politiske aspekter er vanskelig reversible.

Bjørn Stærk hevder at Norge ikke har noen innvandringspolitikk.  Det Norge har er partier og medier som ender opp med å enes om å ta imot 8000 kvoteflyktninger.  Vi noterer oss at Frp har gitt opp å reformere vår videre innvandringspolitikk.  Partiet har resignert og hvis ikke et under skjer, så vil også Norge ende opp i svenske tilstander.

Vi har tidligere åpnet riket for irakere, afghanere og somaliere - nå er det syrere som står på de priviligertes inntogsmarsj med kommende familiegjenforeninger og budsjettinngrep som finansieres av vårt for tiden opparbeidede og midlertidlige inntektsvell fra oljeeventyret - et eventyr som og vil få sin ende.

Er det bare et spor som gjelder nå i Norge og våre naboland uavhengig av hvem som sitter ved regjeringsmakten?  Regjeringer kommer og går - masseinnvandringen består?

Er det slik at velferdsstaten er i ferd med å bli globalisert?  Vi skal hjelpe til internasjonalt og regningene betales nasjonalt.  Skandinavia sender ut et budskap som fanges opp av jungelantenne - "Kom til oss - vi er for tiden - fete!"  Import av rødt velger"kveg" og velferdsklienter ønskes velkomne - de av oss som er reserverte - ønskes opp på planken og ut eller kneblet.

Hvor lenge vi her på hjemmefronten holder fortet vet ingen, men vi ser at det knaker i Sverige.  Vi hadde f.eks. ikke for vane å brenne og herpe biler.  Segregering, ghettodannelser, no-go soner, gjenger, frykt, selvsensur, ytringslås, terror o.s.v.

Er det ingen av våre partier som våger å ta ned reklameskiltene som fanges om av jungelantennene om våre - fritt for alle ankomne - velferdsordninger.  Selvsagt gir disse sterke godhetssignalene ekstra motivasjon til å karre seg opp til det kalde nord - og det noble folket er jo forpliktet til å yte uten å stille krav inntil Titanic går ned - da flytter gjerne musene.

Vi står ved en korsvei - det er snart for sent å snu - skal vi våge f.eks. å sette ned velferdsytelsene for nyankomne inntil de har opparbeidet seg en posisjon til selv å bidra med sitt virke og arbeid inn i den nordiske hverdag?  Vi ønsker ikke å ende opp som en kruttønne.  Alt for lenge har vi vært enøyde kykloper.

Legger inn link til debatten der det er verdt å merke seg de gnister som fremkommer fra min. 46 mellom Jalving og Can

[ https://www.youtube.com/watch?v=f5hXs6blTIU ]