Hvem blir de neste hjemmeunderviserne i Norge?

Mellom 100 og 400 barn, eller ca en halv promille i Norge får i dag hjemmeundervisning (HU). Et lite tall. Men promille-fenomen kan være starten på noe nytt. Man må ta fram mikroskopet og undersøke denne ”halve promillen” nærmere. Kanskje den sier noe om morgendagens utdanningssystem.

I Sverige har HU økt fra 126  elever i 2009 til 390 i 2014 (Skolverket 2015).  I Danmark er det også tegn på økning i HU. Danmark har nylig hatt en skolereform med innføring av heldagsskole og strammere vilkår for lærere. Svensk skole debatteres voldsomt pga dårlige PISA-resultater. Det er rimelig å anta at HU-veksten i våre naboland  er et svar på økt misnøye med den offentlige skolen. Hva med Norge, vil antall HU-elever øke også her?

I følge myndighetene har antall HU-elever i Norge ligget stabilt på rundt 100-120 de siste 10-15 årene (GSI). Mye taler for at tallet er høyere. I en forskningsbasert telling (Beck og Vestre 2008) antatt å være 3-400 i 2002. Et tall som kan være nær det korrekte, også i 2015.

Hvis det blir vekst i HU i Norge, f eks som et svar fra foreldrene, på en testtung målstyrt skole ovenfra – ned, hvem kan man da anta vil kunne bli de neste HU-erne, f eks i Oslo?

HU i Norge har de siste 10 årene har beveget seg fra bygdene, ofte med  en religiøs motivasjon, til byene og i første rekke sosiale motiver. Man velger HU pga problemer med skolen (mobbing) og fordi man vil ha mer tid sammen med barna sine. Man ser også en økning i pedagogisk motivert HU, både kunnskapsfokuserte kunstnere og akademikere og ”unschoolere”. Foreldre som lar barnet i stor grad styre sin egen læring.

Er det mulig å si noe mer nyansert om hvem som kunne tenkes å bli de neste HU-erne i Norge?  Noen svar på en spørreundersøkelse om foreldres oppfatning av skolen (Beck & Vestre 2008) kan belyse spørsmålet.

Man delte opp foreldrene i syv grupper etter grad av misnøye med  skolen. I tre av gruppene var HU relevant (Beck 2009):

1)   Sosialt misfornøyde foreldrene. Disse er fra alle sosiale lag, både fra by og land. De er mest opptatt av sosiale forhold ved skolen, som mobbing. De er ikke begeistret for privat-skoler, men ser positivt  på HU-alternativet. Disse utgjør ca 5 % av foreldrene.

2)    Liberale velutdannede middelklasse-foreldre. Disse er stort sett fornøyde med barnas skole. Disse barna er oftere enn landsgjennomsnittet å finne på private skoler. Foreldrene er generelt positive både til privatskoler og HU. (ca 16% av foreldrene)

 3)    Kristne foreldre i bygde-Norge. Disse foreldrene har også oftere enn gjennomsnittet barna på private skoler. De har et godt forhold til skolen. Foreldrene her er generelt positive til både privatskoler og HU (ca 8 % av foreldrene).

De tre gruppene viser til to hoved-motiver for å kunne komme til å begynne med HU:

Gruppe 1 vil  begynne med HU som nødrett. HU er en mulighet til å komme ut av en håpløs sosial skolesituasjon, ofte med mobbing.

For gruppe 2 og 3 er HU som mulig valg et overskuddsfenomen. Noen kan velge HU av pedagogiske grunner, f eks unschooling. Men kanskje de fleste og mest interessante i denne gruppen av foreldre vurderer HU positivt på et bredere verdigrunnlag. Til de siste hører avgjort det man kan kalle den nye velutdannete "grønne" middelklasse.

Den offentlige skole møter i dag sterk kritikk både når det gjelder det sosiale miljøet i skolen ( for eksempel mobbing), kunnskapsinnholdet (bare det som testes teller) og en manglende humanistisk og grønn miljø-innstilling.

Når misnøyen med den offentlige skole blir for sterk, er det rimelig at noen foreldre bryter ut og prøver noe nytt.  Det er slik verden bringes videre. HU kan være den lille mikro-organismen som vokser og bringer fram morgendagens læringssystem.

C. Beck og S. E. Vestre (2008): Foreldremeninger om skolen Oslo.  Didakta Norsk Forlag.

C. W. Beck (2009) Hypersosialisering. Vallset Oplandske bokforlag.

GSI  Grunnskolens informasjonssystem. Antall elever.

Skolverket (svensk utdanningsstatitstik)