Vi beklager på det sterkeste

(Skrevet sammen med Gunnar Dehli, styreleder. Kirkens Sosialtjeneste.)

Kirkens Sosialtjeneste ønsker å ta et oppgjør med sin forhistorie og rekker med dette ut en hånd til tater-/romanifolket.

Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste ble opprettet av foreningen Norsk Misjon Blant Hjemløse, også kalt Misjonen, i 1987. Vi overtok da alle eiendeler, virksomheter og gjeld fra dem. Denne sammenhengen mellom Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste og Misjonen gjør at vi nå tar et moralsk ansvar for det som skjedde i Misjonens tid.

Vi har over noe tid hatt flere dialogmøter med de ulike tater-/romaniorganisasjonene. I denne dialogen har vi fått bekreftet at de savner en beklagelse fra vår organisasjon for krenkelser og overgrep som skjedde i Misjonens tid.

Denne beklagelsen fremføres i dag, her i Vårt Land og i Universitetets Aula hvor tater-/romaniutvalget legger fram sin rapport om statens politikk overfor tatere/romani i Norge.

Vår erkjennelse. Den norske kirke ba om tilgivelse overfor taterne/romanifolket i 1998 og i 2000. To ulike regjeringer ga også sin unnskyldning de samme årene. Vi erkjenner at beklagelsen vi framfører i dag, kommer sent. Kirkens Sosialtjeneste har tidligere vektlagt det faktum at stiftelsen er en annen organisasjon enn foreningen Norsk Misjon Blant Hjemløse, og har derfor ikke sett det som sin oppgave å ta et oppgjør med det som skjedde i Misjonens tid.

I forbindelse med et internt strategiarbeid knyttet til vår selvforståelse, har vi imidlertid sett nærmere på vår forhistorie. Strategiarbeidet startet i forkant av opprettelsen av Tater-/romaniutvalget. Da utvalget kom i gang, så vi en mulighet for å offentliggjøre vårt standpunkt samtidig med deres framlegg og brede dokumentasjon av Misjonens historie.

Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dem i møte, ta et moralsk ansvar og beklage det som skjedde av overgrep og krenkelser.

I tillegg til muntlige vitnesbyrd fra tatere/romani foreligger det en rekke rapporter, bøker granskninger og forskningsartikler som ikke levner tvil om at deler av Misjonens aktivitet er sterkt å beklage.

Fratok. Norsk Misjon Blant Hjemløse ble opprettet i 1897 og hadde en utøvende, og i noen grad en utformende funksjon for den statlige assimileringspolitikken som ble ført overfor taterne/romanifolket gjennom mange tiår. Dette var en politikk som fratok dem deres kultur, språk og omgangsformer. Statlig politikk og Misjonens praksis rammet også tateres/romanis menneskeverd og hadde flere negative konsekvenser på individ- og gruppenivå, noe som vi forstår også påvises i rapporten som tater-/romaniutvalget legger fram i dag.

Vi erkjenner at det ble gjennomført omsorgsovertakelser, at barn ble tatt fra foreldre uten tilstrekkelig saklig grunnlag, og som følge av press fra Misjonens side overfor vergerådene.

Vi erkjenner at virksomheten på Svanviken arbeidskoloni tidvis innebar krenkende straffereaksjoner, urettmessige inngrep i familiers privatliv, samt trusler om å bli fratatt sine barn dersom en ikke gjennomførte oppholdet eller holdt seg til reglementet. Mye tyder på at flere familier også ble splittet uten at det var tilstrekkelig saklig grunnlag for det.

Vi erkjenner at det ble gjennomført steriliseringer som ikke var frivillig, eller hadde et medisinsk grunnlag. Dette skjedde riktignok gjennom offentlige vedtak og på statlige sykehus, men Misjonen ga ikke denne praksisen motstand. Tvert imot ser vi at ledelsen i Misjonen gjennom 30- og 40-årene og ut på 50-tallet var pådrivere for sterilisering av tatere/romani.

Utredningen som legges fram av Vollebæk-utvalget i dag, beskriver flere forhold enn det vi kan nevne her. Ord vil uansett ikke kunne romme enkeltmenneskers fortvilelse, eller reparere fullt ut det som er ødelagt.

Det vi kan gjøre, er å gi taterne/romanifolket en utstrakt hånd. Det gjør vi i dag!

Definisjonsmakt. Misjonen var preget av sin samtid. I vurderingen av Misjonens aktiviteter og tenkesett gjennom 90 år er det viktig å ta dette i betraktning. Det er ingen tvil om at Misjonen gjorde mye godt for enkeltpersoner og at mange engasjerte medarbeidere bidro positivt i tatere/romanis liv. Begge deler finnes det vitnesbyrd om.

Misjonens historie er likevel en fortelling om hvilke tragiske følger det får når majoriteten i et samfunn tiltar seg definisjonsmakten for hva som er til beste for en minoritetsbefolkning, - uten å lytte til deres behov og ønsker. Misjonen drev sin aktivitet med støtte fra storsamfunnet og uten særlig tilsyn fra oppdragsgivers, statens, side. Foreningen hadde vide fullmakter og bestemte selv hva som var den gode praksis, en praksis som i altfor mange tilfeller ble utøvd uten en grunnleggende respekt for taternes/romanis menneskeverd og kulturelle egenart.

Trakassering.  De siste tiårene har tatere/romani selv kjempet for sine rettigheter. Politiske partier og ulike organisasjoner har støttet dette arbeidet. Mye har skjedd. Taterne/romanifolket har oppnådd å bli anerkjent som en nasjonal minoritet. Norske myndigheter har imøtekommet kravene om oppreisning og oppgjør med tidligere tiders politikk både gjennom offentlige unnskyldninger og gjennom opprettelse av kollektive og individuelle erstatningsordninger.

I våre møter med representanter for de ulike tater-/ romaniorganisasjonene hører vi likevel om hvordan de også i dagens Norge opplever trakassering og utenforskap. Vi hører fortellinger om diskriminering i arbeidslivet, om fordommer i møte med helse- og sosialtjenester, om utestengelse fra campingplasser, om generelle negative holdninger mot «tatere». Dette er en skam for oss alle!

Ikke nok. Beklagelser, erstatningsordninger og utredninger er ikke nok.

Den brede og grundige rapporten som det regjeringsoppnevnte utvalget legger fram i dag har liten verdi dersom den ikke fører til en reell styrking av taterne/romanifolkets situasjon.

I diskusjonen om hvilke tiltak som bør settes inn, er det særlig viktig at myndigheter, politikere og organisasjoner er lydhøre overfor tater/romaniorganisasjonenes innspill til hva de mener kan styrke deres sak. Kirkens Sosialtjeneste vil strekke ut en hånd og er i dialog med tater-/romaniorganisasjonene om hvordan de mener Kirkens Sosialtjeneste kan bidra framover.

Det er vårt håp at denne kontakten kan bidra til en synliggjøring av deres kultur og posisjon i samfunnet, og at Kirkens Sosialtjeneste kan være med å lege sår og skape forsoning.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 1. JUNI 2015