"Dere har djevelen til far"

Noen av disse tekstene er så utfordrende at Den norske kirke har valgt å ikke ta dem med i kirkeårets tekstrekker. På 11. søndag i treenighetstiden i 3. tekstrekke er det satt opp en prekentekst fra evangeliet etter Johannes kapittel 8, fra vers 31 til og med vers 36. Dette er gode og fine vers om at virkelig frihet finnes bare i Sønnen, og at for å bli virkelig fri må Sønnen få frigjøre oss.

Det avsnittet som det skal prekes om i norske kirker på 11. søndag i treenighetstiden i 3. tekstrekke er imidlertid bare innledningen til en tekst som handler om en konfrontasjon mellom Jesus og noen jøder «som var kommet til tro på ham».  Denne konfrontasjonen mellom Jesus og disse troende jødene er den skarpeste og mest konfronterende jeg kjenner til i Bibelen. Den ender med at Jesus sier at disse jødene har djevelen til far, mens jødene på sin side anklager Jesus for å være en samaritan og ha en ond ånd i seg.

Det er helt klart at dette er en tekst som lett kan brukes og som har blitt brukt for å anklage jødene som folk. La det i utgangspunktet være helt klart at dersom denne teksten blir brukt for å begrunne jødehat, så blir den misbrukt. For ved å skille ut jødene som gruppe og anklage dem for å ha drept Jesus, slik det har skjedd gjennom altfor store deler av kirkens historie, beviser at man fremdeles har djevelen til far, og altså er i samme båt som de man anklager.

Denne teksten er som alle tekster i Det nye testamentet skrevet etter Jesu død og oppstandelse. Det betyr blant annet at alle tekster må tolkes i lys av korset og oppstandelsen. De er ikke primært skrevet som historie, men de er skrevet for at vi skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at vi ved troen skal liv ved hans navn (Joh 20,31). Dette betyr at Jesus korsfestet og oppstanden er og må være utgangspunktet for all tolkning av Skriften. For øvrig mener jeg at korset også er nøkkelen til forståelse av historien og den samtid vi lever i. Korset er utgangspunktet for all tolkning og all sann bibelsk teologi.

Ved å kutte ut teksten om at «dere har djevelen til far» kutter etter min mening den norske kirke ut den teksten som på aller dypeste måte lar oss forstå hva opphavssynden eller ursynden var og er. Vanligvis oversettes «peccatum originale» med «arvesynd» på norsk, men dette er et begrep som er like selvmotsigende som en «firkantet sirkel». Forståelsen av opphavssynden blir kun tilgjengelig i lys av korset. Det er ikke slik at vi uavhengig av korset kan definere et eller annet problem som Jesus kom for å løse. Men det er heller slik at løsningen viser hva som var problemet.

Spørsmålet blir da naturligvis: Hva er denne opprinnelige synd for noe? På det svarer Jesus i Joh 8,44: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far».

Begrepet «far» i denne konteksten har selvfølgelig ikke noe å gjøre med den mannlige forelderen vi kaller far. «Far» må forstås som kulturens organiserende prinsipp uavhengig av de spesifikke utforminger denne kulturen måtte ha. Samme organiserende prinsipp kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. Den jødiske kulturen er en uttrykksform og den norske er en annen av det samme organiserende prinsipp.

Når Jesus sier at djevelen står for løgn, er dette en presis forståelse av mytologien. Mytene er nemlig fortellinger som har til hensikt å skjule og dekke over. Og det som mytene skjuler, men som evangeliet avdekker, er at all kultur har sitt utgangspunkt mordet. Når Jesus sier at djevelen var en morder fra begynnelsen, er det åpenbart at han viser tilbake til det først mord som vi kan lese om i 1 Mos 4. Kain dreper broren Abel, og bygger deretter opp sivilisasjonen.

Dermed angir Bibelen det funderende eller grunnleggende prinsipp bak all menneskelig kultur, nemlig vold. Moderne mytologi om at menneskene på et visst stadium inngikk en «samfunnskontrakt» er lite annet enn moderne drømmerier.

Da er den greske filosofen Heraklit langt nærmere sannheten når han sier at «krig er alle tings far, og kongen over alle ting; den har gjort noen til guder og andre til dødelige, den har gjort noen til slaver og andre til frie…Alt oppstår av strid…Strid er rettferdig; og alle ting kommer til passere og gå til grunne gjennom kamp».  For Heraklit hadde volden sin egen logos, et ordnende prinsipp som var generert av uorden eller kaos. Det ordnende logos vendte den kaotiske og destruktive volden til et stabilt og hierarkisk differensiert sosialt system.

Denne voldens logos er det Jesus kom for å avsløre, blant annet i denne samtalen med de jødene som var kommet til tro på ham. Kain klarte ikke å kontrollere sin misunnelse eller ressentiment, og det endte med drapet av den uskyldige broren. Og det er denne trangen til å drepe og fjerne den eller de uskyldige som er det diabolske og selve opphavssynden. For bak trangen til å drepe ligger trangen til å anklage eller gjøre andre ansvarlig for sin egen situasjon. Enhver som klandrer eller legger ansvaret over på den uskyldige, følger dermed den samme logikk eller logos som menneskeheten har fulgt siden Kain og Abel.

Og når kristne anklager jødene for Jesu død, bruker de det samme organiserende prinsipp som Kain brukte, nemlig voldens og mordets logos. Derfor er den kristne antisemittisme noe av det mest paradoksale og selvmotsigende som historien kjenner til. Troende kristne som anklager jødene for drapet av Jesus er i virkeligheten i akkurat de samme skoene som anklagerne. Hver gang vi faller for fristelsen til å anklage noen for noe, følger vi den samme voldens logos som vi har fulgt siden tidenes morgen.

Jesu konfrontasjon med jødene som var kommet til tro på ham er provoserende og svært utfordrende. For Jesus peker på og avslører det som vi aller mest ønsker å fortrenge, nemlig vårt eget medløperi i den voldens kultur som vi alle er en del av. Vår delaktighet i voldens logos vil vi helst ikke skal avsløres. Det tause og av og til hjerteskjærende skriket fra de mange uskyldige som forfølges, undertrykkes, voldtas, drepes er noe vi helst vil glemme.

Guddommelig åpenbaring handler langt mer om avsløring av noe fortrengt menneskelig, enn om meddelelse av proposisjonelle og vitenskapelige fakta fra det ytre rom. Åpenbaring må vi heller forstå som en motkraft, en vedvarende av-sløring av noen vi helst vil dekke over som en konsekvens av at vi er de menneskene vi er. Det er ingen motsetningen mellom guddommelig åpenbaring og en antropologisk oppdagelsesprosess når det siste er betinget av det første.

Det er denne antropologiske avsløringen som jødene nekter å være med på. De henger fast i sin etniske tilhørighet som Abrahams etterkommere, og påberoper seg denne årsak til at de er frie. At Jesus drar gyldigheten av dette i tvil, oppfattes av dem som en provokasjon. Men Jesu avsløring av deres tilhørighet i voldens logos viser seg helt konkret i at de til slutt tar opp steiner for å steine ham. De er ikke selv klar over hva slags krefter som de er drevet av, men Jesus ser denne morderiske kraften og inviterer dem til å omvende seg til sin Fars logos.

Utgangspunktet for Jesu offentlige tjeneste var hans dåp av døperen Johannes. Dåpen gir den grunnleggende eller konstituerende erfaring i Jesu liv. Da han ble døpt, kom det nemlig en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Luk 3,22). Denne frigjørende og kraftige erfaringen av den elskende Far er det Jesus forsøker å dele med menneskene. Han liv som Fars elskede Sønn står i skarp kontrast til voldens logos.

I Guds rike er ikke det organiserende logos vold, men kjærlighet. Det er denne kjærligheten Jesus åpenbarer i sitt liv og på korset. Han forkaster hele den gammeltestamentlige offerreligionen. Kjærlighetens logos består i Sønnens lydighet til Fars vilje. Ved å proklamere at Gud var hans Far, vil Jesus fri menneskene fra offerreligionens fangenskap.

Menneskets vei til sann selverkjennelse er lang, og den skjer ikke uten guddommelig åpenbaring. Men det er først når vi når fram til en sann forståelse av hvem vi selv er at vi kan få en sann forståelse av hvem Gud er.  Den kulturelt betingede forståelsen av hva det vil si å være menneske blir undergravd eller subvertert når det blir åpenbart for oss hvem Gud er. Jesus sier at til de jødene som er kommet til tro på ham at «dere kjenner ikke ham (Gud), men jeg kjenner ham (Joh 8,55).

Gud er altså ikke nødvendigvis slik som han er omtalt. For så lenge vi sitter fast i voldens logos, i det kulturelle systemet som er fundert på vold, kan vi ikke kjenne den Gud som er Jesu Far. Og det er først når vi kommer ut av voldens logos, at vi blir virkelig frie. Den som holder fast på Jesu logos, skal i evigheten ikke smake døden. For Jesu Far er døden noe ukjent, og det er denne friheten fra døden og dens makt som Jesus forkynner når han sier til jødene at «før Abraham var, er jeg».