Misvisende premisser i debatten om ny kirkeordning

Det pågår for tiden store endringsprosesser når det gjelder Den norske kirke. Det handler på overordnet nivå om hvordan kirken skal organiseres i framtida. Hvordan ser kirkeorganisasjonen ut anno 2020? Et av de mest aktuelle spørsmålene er dagens ordning med menighetsråd og kirkelig fellesråd. Skal vi videreføre dagens ordning med to organer for soknet? Hvis ja – bør ansvarsfordelingen mellom de to organene endres? Disse spørsmålene har blitt aktualisert av Kirkerådets høring om «Grunnleggende veivalg» våren 2015.

IRIS-rapporten «Samstyring i ubalanse»  er en evaluering av den lokale kirkes ordning på bakgrunn av endringene i kirkeloven av 1996 på oppdrag fra Kulturdepartementet. En hovedkonklusjon i IRIS-rapporten er følgende påstand: «Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes» Denne konklusjonen framkommer gjennom en beskrivelse av fellesråd som i stor grad utfører sitt oppdrag i tråd med forutsetningene, samtidig som det vises til flere forhold som tilsier at menighetsrådene sliter.

Konklusjonen om ubalanse mellom menighetsråd og kirkelig fellesråd er trukket fram i Kirkerådets høringsnotat om grunnleggende veivalg. IRIS-rapportens konklusjoner er også omtalt i departementets høringsnotat om skille stat/kirke og i høringsnotatet om ny soknestruktur i Agder og Telemark. I tillegg er den trukket inn som grunnlag for flere kronikker i Vårt Land det siste året. Rapportens påstand om ubalanse er imidlertid problematisk og gir liten hjelp som grunnlag for arbeidet med videre endringer i kirken. I det følgende skal jeg begrunne hvorfor.

Lovgivers intensjon

Evalueringen fra IRIS sier at den tar utgangspunkt i lovens formål og lovgivers intensjon. I IRIS-rapporten henvises det en rekke ganger til en offentlig utredning fra 1989 for å finne lovgivers intensjon (NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning). Denne utredningen foreslo kirkelig fellesråd som en frivillig ordning, og menighetsrådene skulle i utgangspunktet være både arbeidsgiver og forvalter av kommunale midler og kirkebygg.

I den påfølgende høringen møtte dette forslaget mange motforestillinger, bl.a. fra menighetsrådene selv. I lovforslaget fra Regjeringen ble forholdet mellom menighetsråd og fellesråd derfor vesentlig endret. Kirkelig fellesråd ble gjort til et obligatorisk organ i alle kommuner med flere sokn, og det fikk hovedansvaret for bl.a. personal, økonomi, eiendom og gravferdsforvaltning. I Regjeringens lovproposisjon til Stortinget heter det bl.a:

«(…) et viktig motiv for å legge betydelig forvaltningsmyndighet til kirkelig fellesråd – og ikke til det enkelte menighetsråd – (…) er å legge til rette for utviklingen av større faglig kyndighet, stabilitet og profesjonalitet i utøvelsen av den kirkelige arbeidsgivermyndigheten, og derigjennom bidra til økt trygghet i ansettelsesforholdene» (Ot.prp. nr. 64 (1994-95), s. 22).

Denne styrkingen av kirkelig fellesrådet fikk støtte i Kirkemøtet i 1994, og i Stortingets behandling av kirkeloven ble denne vektleggingen av kirkelig fellesråd understreket. Følgende uttalelse fra kirkekomiteen på Stortinget i 1996 illustrerer dette:

«Fleirtalet sluttar seg til framlegget om at kyrkjeleg fellesråd blir det sentrale arbeidsgjevarorganet for tilsatte i soknet» (….). Delinga av ansvar mellom sokneråd og det kyrkjelege fellesråd er (..) noko anna enn i Kyrkjelovutvalet si innstilling (NOU 1989: 7)» (Stortingskomiteen i Innst.O.nr.46 (1995-96)).

Det er en avgjørende svakhet med IRIS-rapporten at de legger premissene i utredningen fra 1989 til grunn for å beskrive intensjonen med kirkeloven og ikke departementets og Stortingets uttalte premisser for det endelige lovvedtaket. Det er også vanskelig å finne noe holdepunkt i lovens forarbeider om at «balanse» er premiss og målestokk for å vurdere forholdet mellom menighetsråd og kirkelig fellesråd.

Balanse som modell

IRIS-rapporten bruker en balansemodell for å beskrive forholdet mellom menighetsråd og kirkelig fellesråd. Bruken av balansemodellen illustreres i rapporten med en vektskål, og kan leses som at en styrking av kirkelig fellesråd svekker menighetsrådet – og vice versa. Når rapporten så peker på utfordringene som mange menighetsråd sliter med når det gjelder ressurser, ledelse og strategisk styring, så peker balansemodellen i retning av at løsningen ligger i å svekke fellesrådets ansvar og ressurser til fordel for menighetsrådet. Jeg har flere innvendinger mot en slik bruk av en balansemodell.

Det kan synes som om rapporten forutsetter en konfliktmodell der menighetsråd og kirkelig fellesråd er å forstå som «rivaler». Det er vanskelig å finne empiriske holdepunkter i rapporten som tilsier at det vil styrke menighetsrådet hvis fellesrådet svekkes. Det er god grunn til å spørre om det ikke ofte vil være motsatt – slik at når fellesrådet gjør en god jobb, enten det er overfor kommunen som bevilgende myndighet, som arbeidsgiver for kirkelige medarbeidere eller fellesrådets andre oppgaver, så styrker det menighetene og deres muligheter til å lykkes?

I Kirkerådets refleksjonsprosess blant menighetsråd og fellesråd i 2012 beskriver flertallet av respondenter den generelle arbeidsfordelingen mellom menighetsråd og fellesråd i overveiende grad som god og at det er en god balanse i oppgavefordelingen mellom rådene. I denne refleksjonsprosessen var det mange menighetsråd som nettopp framhevet at fellesrådet bidrar til at menighetsrådene kan beholde fokus på de menighetsbyggende oppgavene og at de avlastes for ressurskrevende oppgaver. Kirkerådets opptelling viste at 361 innspill alt i alt har positive erfaringer med soknets to organer, mens 47 anser det som negativt at soknet representeres av 2 organer. Dette er resultater som i liten grad er reflektert i IRIS-rapporten.

IRIS-rapporten omtaler også i liten grad andre faktorer både internt i kirken og i kirkens omgivelser som kan belyse grunnlaget for arbeidet i menighetsrådene. Hva betyr f.eks. ulike menighetstyper, soknepresten og andre kirkelig ansatte, frivillighetskultur, holdninger i lokalsamfunnet, fellesrådets arbeidssituasjon og andre kirkelige organer på regionalt og sentralkirkelig nivå for arbeidet i menighetsrådet? Rapportens bruk av balansemodellen bidrar til et ensidig fokus på forholdet mellom menighetsråd og fellesråd på en måte som kan gi et unyansert og alt for snevert bilde av sammensatte årsaksforhold.

Samstyring heller enn balanse

Arbeidet med ny kirkeordning og med endring av soknestrukturen har som formål å skape en bedre kirkeordning for fremtiden. Da er det særlig viktig at arbeidet med kirkelige reformer bygger på et beslutningsgrunnlag som ikke bygger på misvisende modellbruk i en evalueringsrapport. Dette betyr ikke at IRIS-rapporten skal legges i skrivebordsskuffen. Rapporten har mange interessante funn og peker på viktige utfordringer som kirken står overfor – ikke minst gjelder dette ledelse og koordinering innenfor menighetsområdets ansvarsområder for å nevne noe.

Hvis det er ett begrep fra IRIS-rapporten som skal videreføres i den videre debatten om kirkens fremtid tror jeg vi kommer lenger med rapportens begrep om «samstyring» enn «balanse». Og som det heter i IRIS-rapporten: «Samstyring» betegner et ikke-hierarkisk styrings- og ledelsessystem hvor ulike aktører må samhandle for å gjennomføre aktiviteter og virkeliggjøre målet for den lokale kirke» (IRIS, s. 101).

Samstyring er dermed et begrep som mer synes å harmonere med lovgivers intensjon enn et syn på menighetsråd og fellesråd i en vektskål som til enhver tid veies og måles mot hverandre.

Mange ønsker nå å ta rapporten til inntekt for et bestemt syn på framtidig organisering av Den norske kirke. Særlig gjelder dette de som vil svekke fellesrådene og de som ønsker å argumentere for et felles arbeidsgiveransvar bør legges på bispedømmenivå. For disse kan det være verdt å merke seg siste nummer av Inter Collegas (nr. 2 2015) hvor IRIS-forskerne har publisert en gjennomgang av rapportens funn. Her går forfatterne også videre og foreslår mulige veivalg og virkemidler framover.

Her kan det synes som om forskerne selv styrker «samstyringsperspektivet» ved å konkludere på følgende måte: «Vi ser ikke behov for vesentlige endringer i fellesrådet og menighetsrådenes organisering og innbyrdes relasjoner, men det kan være behov for en bedre informasjonsutveksling og dialog med fellesrådet når det gjelder menighetsrådets planer sammenholdt med rammene som legges i fellesrådsregi» (s. 11).

Den norske kirke er en stor og kompleks organisasjon. Det vil den også være i fremtiden, selv om mange av oss mener den kan bli enklere og lettere å styre med gode veivalg fremover. Desto viktigere er det at vi legger grunnlaget for en nyansert diskusjon på riktige premisser.