En kirke uten terskel

I den ene kirken der jeg jobber, sliter vi med et stort gap mellom kirkedørene og dørstokken, altså terskelen inn til kirken. Kirketjeneren må legge et håndkle mellom dør og terskel for å hindre kald luft i å komme inn om vinteren, og nå venter vedlikehold og reparasjon av kirkedørene. Slik er det også i flere kirker, kirken er et gammelt hus og mange steder sliter en med stor gjennomtrekk. Denne gjennomtrekken er gjelder ikke bare kald luft, den gjelder også mennesker som kommer til kirken for dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. For det store flertallet blir det en kort tur innom, selv om en del også kommer igjen for å delta på ulike aktiviteter i kirkelig regi.

For rundt et halvt år siden(?) ble "Åpen Folkekirke"- etablert som en organisasjon som kjemper kirkepolitisk for en åpen og inkluderende folkekirke, hovedfokuset ligger i midlertid på innføring av likekjønnet ekteskap i kirken. Åpen folkekirke har som sitt program å fjerne "terskelen" inn til kirken, slik det står som overskrift for organisasjonens hjemmeside; "Vi vil ha en kirke uten terskel." Dette er den metafor som "¨åpen folkekirke"  bruker i den kirkepolitiske kampen for at likekjønnede par skal få inngå ekteskap også i kirken. Men i denne metaforen ligger det noen forutsetninger som jeg vil stille spørsmål til, og som gjør at jeg mener det er en feilslått metafor for kirken.

Den første forutsetningen er at det finnes en "terskel" som hindrer folk å ta del i kirkens liv og ritualer. Det er åpenbart at det denne "terskelen" refererer til er at homofile mennesker ikke kan komme til kirken for å inngå ekteskap. Dette er en høyst reell terskel for dem det gjelder, i og med at det faktisk er et stengsel for å gifte seg i kirken, men i hvilken grad det stenger homofile ute fra å delta i kirkens øvrige liv, kan kanskje diskuteres. Det faktum at det finnes en stor kirkepolitisk pressgruppe som med stor sannsynlighet vil få gjennomslag for sitt krav, viser nettopp at det allerede finnes mange homofile som deltar i kirkens liv, dette bør ikke være en overraskelse for noen, og "åpen kirkegruppe" har eksistert som et kirkelig fellesskap for homofile og lesbiske gjennom flere tiår.

Andre forutsetning for metaforen er at denne "terskelen" hindrer langt flere enn de homofile å delta i kirkens liv, gjennom at det skaper et kunstig hinder for alle som sympatiserer for de homofiles sak, og at dette er noe som lukker kirken for "folk flest". Problemet med denne forutsetningen, selv om den kan være saksvarende for mange, er at den impliserer at folk «subber» seg gjennom livet når det gjelder troen, og ikke er i stand til å løfte føttene over "terskelen".

Folk som har en moden og utviklet tro, vil ikke ha problem med å skjelne mellom at det finnes konservative prester og biskoper som har et negativt syn på homofilt samliv og likekjønnet ekteskap, og at majoriteten blant prester og biskoper faktisk åpner for homofilt samliv. Når uttalte en biskop seg sist negativt til homofilt samliv i seg selv og kalte det for synd!? Til tross for at det er en symbolsak, så er ikke kampen om likekjønnet ekteskap er ikke en kamp for eller mot homofili, det er en kamp om forståelsen av ekteskap som en kirkelig institusjon, dette er noe som drukner i all støyen som debatten om likekjønnet ekteskap skaper. Å tro at voksne og modne mennesker ikke er i stand til å forstå at det er en kamp mellom ulike krefter i kirken, er i seg selv en nedvurdering av folks evne til refleksjon og å ta selvstendige valg også når det gjelder troen.

Den tredje forutsetningen for terskel- metaforen er at det faktisk er mulig å ha en kirke uten terskel, som er åpen og inkluderende for alle mennesker. Dette er etter mitt syn den mest naive og feilslåtte forutsetningen.

Kirken vokste frem i spenning til den jødiske kultur og religion, den springer ut fra jødedommen og står i en dyp kontinuitet til denne, samtidig så får den selvstendige identitet i kontrast til denne. På samme måte har kirken alltid stått i et spenningsfylt forhold til kultur og samfunn, fra urkirken, til kristendommen ble statsreligion i Romerriket, og fram til reformasjonen, og de siste 500 år til vi i dag opplever at kirken løsner sine bånd til staten.

Problemet med mye av folkekirkeideologien slik den kommer til uttrykk gjennom "åpen folkekirke" er at den synes å glemme dette, at kirken alltid står i en spenningsfylt relasjon til kultur og samfunn, og at den får sin selvstendige identitet i kontrast til kultur og samfunn.

Gjennom 500 år med statskirke, fra reformasjonen, har kirken gått hånd i hånd med staten, og nærmest vært ett med denne, som en institusjon som formidler statens verdisyn. Derfor har det oppstått konflikt i de tilfeller der enkelt mennesker har reist seg i profetisk protest mot det nære samliv mellom stat og kirke. Et tydelig eksempel på dette kan finnes i kirkens konflikt Haugianisme og bedehusbevegelsen fram til våre dager. I enkelte tilfeller var kirken den forlenge hånd for staten, og utøvet religiøs makt på vegne av staten. Når det gjelder haugianismen og læstadianismen så utøvet kirken som representant for statsmakten direkte overgrep mot dissidenter.

De siste tiårene frem mot skillet mellom stat og kirke, har kirken derimot vært statens lojale tjener når det gjelder å betjene folket med kirkelige ritualer og en teologi som stort sett er har vært en hypostasert utgave av sosial-demokratiets verdier, som likestilling, demokrati, og ytringsfrihet. Dette kommer tydelig til syne gjennom kirkens fremste representanter, altså Biskopene, som i de siste årene har gjort seg mest bemerket gjennom en adoptering av SVs partiprogram, gjennom motstand mot oljeboring, miljøfokus og fokus på sosial-etisk rettferdighet, i tillegg til den store homofilikampen.
Nå er det ingenting i veien med SVs partiprogram, miljøvern og sosial-etisk rettferdighet, men problemet som har blitt tydeliggjort etter regjeringsskifte er at dette kan lett gi en ideologisk slagside som også skaper en terskel inn til kirken. Noen av kirkens fremste teologer de siste 50 årene har hatt en annen partipolitisk tilhørighet enn den rød/grønne, det er nok å nevne brødrene Inge og Per Lønning.

Riktig nok bærer kirken i seg et verdikonservativt element, som er en del av en tung institusjonell konservatisme, og som gjør at den har fungert som en slags brems i den generelle samfunnsutviklingen, men sakte og sikkert har kirken akseptert storsamfunnets og sosial-demokratiets syn når det gjelder bla. Abort og kvinnelige prester, og nå også homofilt samliv, den endelige terskelen som gjenstår blir derfor likekjønnet ekteskap.

Hva da når også denne terskelen er oversteget, vil vi da ha en åpen og inkluderende folkekirke, som alle vil kunne kjenne seg hjemme i?! Kanskje i den forstand at kirken vil skåre høyere på målinger når det gjelder sympati og tilhørighet, men like fullt tyder alt på utviklingen vil fortsatt og eskalere, når det gjelder synkende dåpstall, og deltakelse i kirkens ritualer og religiøse liv. I Oslo som har landets mest liberale presteskap, så er oppslutningen om dåp på 30 prosent. Å tro at denne utviklingen vil snu med innføring av likekjønnet ekteskapsliturgi er ikke bare naivt, men det dekker over det som er kirkens reelle problem og er ikke at den har en for høy terskel.

Kirkens store problem er at den teologi, dens fortellinger og ritualer i økende grad er fremmed for "folk flest". Det første som forsvinner er identifiseringen med kirkens teologi, under 50% av folket tror på Gud i en eller annen forstand, og da snakker vi ikke nødvendigvis om kristendommens Gud, det dreier seg like mye om "allmenn religiøse" forestillinger om noe mer mellom himmel og jord, som i "åndenes makt.»

Når det gjelder kirkens grunnfortelling så er den i ferd med å forsvinne ut av samfunnets kollektive bevissthet, de aller fleste vil fortsatt kjenne til barnet i krybben og Jesus på korset, men det er stort sett det. I møte med konfirmantene må jeg stort sett starte fra null, og begynne med å formidle Bibelens grunnfortelling, jeg kan ikke forutsette at noe er kjent på forhånd. Kirkens trosopplæringsreform dekker bare opp for en brøkdel av dette, i og med at den bare når ut til en liten del av de døpte, til tross for at alle de døpte inviteres på trosopplæringstiltak. I hvilken grad den kirkens trosopplæring lykkes med å formidle bibelens grunnfortellinger er også et åpent spørsmål.

Det siste som forsvinner ut av menneskers religiøse bevissthet er deltakelsen i ritualene, og det er på dette punktet folkekirkeideologien i alle år har hentet sin identitet og selvforståelse, folke-kirkens eksistensberettigelse har vært knyttet til dens størrelse og folks deltakelse i kirkelige ritualer. At det store flertallet av folket har døpt sine barn og kommet til kirken i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd har blitt til folkekirkens credo, «å være en åpen og inkluderende kirke» for folk flest!

Det folkekirkeideologien og "åpen folkekirke" feiler i å se er at det alltid vil være en siste rest av en terskel, i form av det som fra gammelt av kalles for troens anstøt som ligger i kristendommen. Anstøt er et gammelt ord som kommuniserer dårlig i vår tid, samtidig peker det på et høyst relevant fenomen. Korset er i Paulinsk/Luthersk teologi, det som er troens anstøt, fordi møtet med korset som det som dømmer våre liv og vår synd, alltid vil vekke i oss en motstand. Korset er slik sett grunnleggende tvetydig, det er et symbol på død og dom, samtidig som det er et symbol på oppstandelse og nytt liv. Dette er det store og uløselige paradokset som er selve grunnlaget for den kristne tro.

Kirken er i motsetning til det "åpen folkekirke" synes å tro, ikke bare en religiøs institusjon som har som funksjon å være et åpent og inkluderende rom, for folk flest, når det gjelder ritualer, liv og tro. Kirken er også forvalteren av et budskap som stiller folk på et eksistensielt valg, for eller mot, for eller mot å følge Jesus på den veien som går gjennom lidelsen og døden til oppstandelse og nytt liv. For eller mot korsets tegn i våre liv. Det er dette dåpen og kirkens ritualer og liv, først og fremst handler om, og dette er det anstøt eller den terskelen kan ikke tas bort selv ikke ved å åpne for kirkelig vigsel av homofile.

Jeg stiller meg sammen med homofiles kamp for full aksept og deltakelse i kirkens ritualer og liv, men det som gjør at jeg ikke kan stille meg bak "åpen folkekirke" er altså den naive forutsetningen om at terskelen inn til kirkens rom kan fjernes fullstendig, det vil i så fall måtte være inn til et tomt rom, uten mennesker, liv eller tro, og uten korset som er symbolet for kirkens tro.