På vandring fra biskopen til Herland

Hanne Nabintu Herland og biskop Tor B. Jørgensen har for tiden en konstruktiv samtale på verdidebatt.no om 1970-tallet. Om hvordan de radikale 1970-tallsideene fortsatt setter sitt preg  samfunnslivet, også vår folkekirke. Samtalen interesserer meg.

Biskop Tore B. Jørgensen beskriver 1970-tallet på denne måten. For Herland ser det ut til at 70-tallet representerte den store verdiendringen. Det er antakeligvis riktig. Jeg var selv en del av denne prosessen - og omfavnet mange av de nye ideene med entusiasme. For meg og mange i min generasjon dreide det seg om viljen til å se vårt samfunnsansvar og søke å videreutvikle solidaritets- og rettferdighetssamfunnet både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt. Jeg har derfor vanskelig for å tale så entydig negativt om 70-tallet som det Herland gjør. Jeg tror tvert i mot at et fornyet fokus på solidaritet og rettferdighet ville være viktig. I dette oppbruddet vokste det også fram en radikal frigjøring fra nedarvede tradisjoner og institusjoner.

Herland har et annet syn. Kristnes passivitet har gitt oss utviklingen av en anti-kristen, ekstrem-sekulær samfunnsutvikling preget av materialisme og ensidig vekt på hedonistisk nytelse. Vi lever i en tid der Europa er i dramatisk endring. Kulturelt har vi vært igjennom en neo-marxistisk verdirevolusjon som kulminerte i 1970-tallets radikale opprør mot tradisjonelle, nasjonale verdier.

I  mange år delte jeg biskopens entusiasme for 70-tallsideene. Men noen sterke møter og opplevelser førte til at jeg i dag deler Herlands syn. Om denne vandringen og min 180 graders snuoperasjon, fra å være på biskop Jørgensens side til å bli enig med Herland, kommer nå en reiseberetning.

Første stopp på reisen var et toårig fredskorpsengasjement. 1970-tallstankene om viljen til å se vårt samfunnsansvar og søke å videreutvikle solidaritets- og rettferdighetssamfunnet både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt var en sterk drivkraft i meg, og førte meg sammen med kone og to små barn til landsbygda i Zambia. Hjemme var jeg vant til å gå på den brede folkekirkeveien og bruke kirken som seremonimester og stemningsskaper, til barnedåp og opparbeiding av den rette julestemningen. I Zambia møtte vi daglig sterkt kristne engasjerte folk. Mange var nysgjerrige på hvilken kirke jeg tilhørte, og jeg svarte at jeg var kristen fordi jeg var døpt og gikk i kirken til jul. De undret seg over dette, at jeg kunne være kristen uten å lese i bibelen og et kristent fellesskap. Undringen smittet over på meg, men godt hjemme igjen fortsatte jeg på den brede folkekirkeveien.

Neste stopp på vandringen kom gjennom lærerjobben. Helt siden 1974 var jeg en lojal grunnskolelærer, en nyttig og ukomplisert funksjonær i statens skolemaskineri. Jeg støttet sterkt Læreplanene M-74 og M-87 som var preget av det Herland kaller en neo-marxistisk verdirevolusjon som kulminerte i 1970-tallets radikale opprør mot tradisjonelle, nasjonale verdier. Stikkord i planene varbarnet i sentrum, minus Fader Vår og salmer, radikal likestilling, fri fantasi i stedet for å lære tegneteknikker, økologi i stedet for fysikk/kjemi/biologi, utviklingslære i stedet for geologi. Eller som biskopen formulerer det. I dette oppbruddet vokste det også fram en radikal frigjøring fra nedarvede tradisjoner og institusjoner. Gradvis oppdaget jeg at kartet ikke stemte med terrenget, at planene førte til en dårligere skole for elevene og hardere arbeidspress for lærerne. Kunne problemene komme av den neo-marxistiske 70-tallsideologien som hadde fått for stor plass i skoleplanene? Tvilen på de progressive, sekulære skoleideene begynte å piple fram i meg.

Barn trenger rettledning og ledelse, både på skolen og hjemme. De trenger fyrtårn å orientere seg i forhold til. En av svakhetene med de neo-marxistiske ideene fra 1970-tallet var at mange av oss foreldre og lærere hadde et uklart bilde av begrepene autoritær og autoritet, vi ble uklare fyrtårn som blinket i hytt og vær. I redselen for å være autoritære ble vi uklare ledere, både hjemme og på skolen.  Biskopens gode vilje til å se vårt samfunnsansvar og søke å videreutvikle solidartitets- og rettferdighetssamfunnet både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt  var en for upresis og uklar veiledning for norske ungdommer i et stadig mer komplisert samfunn. Her hjemme på Sørlandet var det politisk ukorrekt å bruke bibelens råd om at Herren tukter den han elsker, som en far refser den sønn han har kjær som oppdragelsesprinsipp på skolen og hjemme,mens disse bibelrådene var viktige for mine zambiske venner.  Neste stopp på vandringen var å prøve å finne ut hva jeg egentlig stod for bak de fine ordene som samfunnsansvar, solidaritet, rettferdighet, lokalt og globalt. For å finne dette ut begynte jeg å lese bibelen som hadde vært bortgjemt i bokhylla i 30 år.

Siste stopp på vandringen, det viktigste stoppet, var å følge en av mine nærmeste i kampen mot hjernekreften. Jeg stolte på vitenskapen. At vitenskapens avanserte teknologi og fagpersoner kunne ta knekken på en liten kreftsvulst med brennemanetform i hjernen. Men vitenskapen tapte. Beste sykehusbehandlingen fikk han av sykehuspresten som gav håp ved å lese fra Jakob 5. Håpet smittet over på meg. At det var sant at Jesus døde for våre synder og stod opp tredje dag. Håpet om at vi en gang skal møtes i himmelen.

Det er flott å ha en åpen folkekirke som bryr seg om likestilling, forurensing og urettferdigheten i verden. Men den viktigste oppgaven for kirken er fremdeles å forkynne Jesus budskap om frelse, synd og nåde.

Knut O. mygland