Viktig stemme mot ekstremismen

I morgen, 9. april, er professor Tariq Ramadan, en av de viktigste og mest innflytelsesrike reformtenkere blant europeiske muslimer, hovedtaler på Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns (STL)  Gjestebud på Litteraturhuset i Oslo. Det er å håpe at vi ved denne anledning får en debatt om det som står i Ramadans tekster, snarere enn en intellektuelt forenklende debatt for eller imot personen Tariq Ramadan.

Tariq Ramadan (1962 - ) er født i Genève i Sveits. Hans morfar var Hassan al-Banna (1906-49), grunnleggeren av de egyptiske Muslimbrødrene. Siden arvesynden er et tilbakelagt stadium kan man imidlertid vanskelig argumentere for at Ramadan skulle være en islamist på grunn av sin morfar.

Manglende evne. Mottakelsen av Ramadan og hans arbeider i norske medier har dessverre i stor grad vært preget av en manglende evne og vilje til å forholde seg konkret og nærlesende til Ramadans egne tekster. Ramadan har bakgrunn i studier i  filosofi, fransk litteratur og arabisk og islamske studier ved Universitetet i Genève, og islamske studier ved al-Azhar i Kairo.

Sitt internasjonale gjennombrudd som en sentral muslimsk intellektuell i vår tid fikk han med boken To Be a European Muslim i 1999. Fra 2009 har Ramadan vært professor ved universitetet i Oxford i Storbritannia.

Det er vanlig å plassere Ramadan innenfor en salafi-reformistisk tradisjon. Salafi-reformistene mente at muslimer måtte vende tilbake til de islamske kildene (Koranen og Sunnaen) for å finne spesifikke muslimske svar på modernitetens utfordringer.

Denne typen «opplyst salafisme» har gradvis tapt terreng overfor den langt mer bokstavtro og intolerante salafismen i den muslimske verden. Det har den gjort siden det autoritære, menneskerettighets- og kvinnerettsstridige regimet i Saudi Arabia begynte å eksportere sin wahhabistiske fortolkning av islam. Saudiske religiøse autoriteter har fra 1970-tallet beskrevet denne fortolkningen som «salafisme».

Å se Ramadan som en ren eksponent for klassisk islamisme og en talsmann for Muslimbrødrene er uttrykk for en særdeles overflatisk holdning til ham og hans arbeider. Ramadan har lenge holdt Muslimbrødrene på armlengdes avstand, og hans bok Islam and The Arab Awakening (2012) fremstår da også som kritisk til så vel islamister som sekulære krefter i dagens Midtøsten.

Ramadans metode. Reformbevegelser i den muslimske verden har historisk sett nesten uten unntak antatt konservative anstrøk på grunn av behovet for å forankre og å legitimere «reform» i islamske grunnlagstekster. Noe av vanskene med å plassere Ramadan som muslimsk intellektuell er at han som tenker og aktivist insisterer på behovet for å snakke både til et intellektuelt publikum av ikke-muslimer og muslimer – som ofte vil være svært liberale – og til vanlige muslimer – som ofte er langt mer konservative. Men det finnes altså en middelvei mellom sakralisering og demonisering av Tariq Ramadan og hans arbeider, og denne middelveien finner vi ved å forholde oss aktivt, men også kritisk, til Ramadans egne tekster.

I Radical Reform: Islamic Ethics and Liberation fra 2009 stiller Ramadan seg kritisk til bokstavtro salafister. Han mener er ute av stand til å sondre mellom det som er uforanderlig og foranderlig i islamsk tro – salafistene reduserer troen til en eksklusiv politisk forpliktelse. Men han er også kritisk til muslimske aktører som insisterer på at den eneste veien til reform i islam og blant muslimer er at muslimer tilpasser seg vestlig modernitet, uten selv å kunne bidra til å foreslå svar på de utfordringer man står overfor.

Den reformen av islamsk rettsfortolkning som Ramadan foreslår fremstår i møte med de konservative muslimske krefter utvilsomt som «radikal». For det Ramadan i Radical Reform foreslår, er å likestille akademikere med kompetanse i sekulære vitenskaper med islamske tekstlærde i utformingen av det han karakteriserer som en islamsk etikk for fremtiden. Han fremholder også at kontekster må tilskrives den samme status som tekster i utformingen av islamsk etikk.

Ramadans konservatisme. Ramadan står på nokså konservativ muslimsk grunn. Hans syn på homoseksualitet og kvinners rettigheter fremstår med nødvendighet som utilfredsstillende for liberalere. Ramadan mener det er uaktuelt å akseptere homoseksualitet, samtidig som han distanserer seg fra å karakterisere homofili som en «sykdom» og tar avstand fra trakassering av homofile og lesbiske.

Ramadan er ikke særlig radikal i synet på kvinners rettigheter: han anser familie og ekteskap som grunnleggende i islam. Han stiller seg forbeholdent avvisende til kvinnelig religiøs ledelse av moskeer, og ser ikke behov for grunnleggende endringer av muslimsk arverett og rett til ekteskap og skilsmisse, som er kvinnediskriminerende.

Disse synspunktene er imidlertid noe han faktisk deler med konservative kristne i Norge som ellers i verden. Ramadans tenkning forblir forpliktet i forhold til et begrep om reform som vektlegger forankring i islamske grunnlagstekster, og som derfor også er orientert i retning av å bygge en bred konsensus om gradvise endringer, snarere enn radikale brudd.

Noe av bakgrunnen for dette er at Ramadan er fullt på det rene med at en «fri fortolkning» av islamske grunnlagstekster er et tveegget sverd som også kan åpne døren for særdeles voldsorienterte fortolkninger av islam.

Ramadans arbeider har mange kritikkverdige sider ved seg, men hans forfatterskap viser en betydelig utvikling i hans tenkning over tid: Han har gått i retning av en sterkere vektlegging av (sekulære) kontekster i tillegg til (islamske) tekster, og menneskerettigheter så vel som kvinners rettigheter.

Bygge broer. Professor Andrew F. March ved Yale University i USA påpeker blant annet at Ramadans tenkning er forenlig med en form for politisk liberalisme i tradisjonen etter John Rawls og Jürgen Habermas. Ramadan oppfordrer europeiske muslimer til å inngå i aktivt og forpliktende medborgerskap i europeiske samfunn. Han tar avstand fra den «oss og dem»-tenkning som karakteriserer klassisk islamistisk tenkning. Han har klar og utvetydig kritikk av bokstavtro salafisme. Han har appell i konservative muslimske kretser.
Alt dette gjør at Ramadan – i en tid hvor Norge og Europa står overfor ekstremistiske krefter i salafi-jihadistisk støpning – fortsatt er relevant og viktig. Særlig for de av oss som er opptatte av å bygge, snarere enn å rive ned, broer.

Først publisert i Vårt Land som kronikk 8. 4. 2015