Eggdonasjon og menneskeverd

De som forsvarer forslaget argumenterer med at eggdonasjon i prinsippet ikke er noe annet enn sæddonasjon; i begge tilfelle lager en et barn hvor bare én av de sosiale foreldre også er biologisk far eller mor. Fra én side sett er det selvsagt riktig. På den annen side er eggdonasjon utvilsomt mer komplisert både teknisk og emosjonelt. Det er derfor ikke til å unngå at eggdonasjon på ny reiser spørsmålet om hvor langt vi er villig til å gå i å ta reproduksjonsteknologi i bruk for å sikre at vi får de barn vi vil ha.

Vi har her en slags glideskala fra sæddonasjon på den ene siden via in vitro fertilisering, utvalg av fostre med ønskede egenskaper ved hjelp av preimplantasjonsdiagnostikk, eggdonasjon, surrogati, genetisk manipulering og kloning på den andre. Ingen tillater alt; noen land tillater mer enn andre. Tilhengerne av eggdonasjon hevder at ufrivillig barnløshet er et så stort problem at akkurat dette inngrepet, med dets tekniske og etiske komplikasjoner, likevel er akseptabelt. Men hvorfor da ikke også surrogati eller kloning? Hvilke etiske prinsipper er det som sier at det er akseptabelt å få et barn fra en annen kvinnes egg så lenge en gjør det selv, men ikke om hun, eller en tredje kvinne gjør det? Og er det egentlig et tydelig prinsipielt skille mellom å få barn om en ønsker det og å få det barnet en ønsker seg? Hvorfor er det ene akseptabelt og det andre i noen tilfelle helt galt?

Det finnes vel egentlig bare to konsekvente standpunkt i denne debatten. Det ene er å hevde at reproduksjonsteknologi som aktivt opphever identiteten mellom barnets biologiske og sosiale foreldre -- eventuelt også ved bruk av teknikker som forutsetter en liberal abortpraksis -- er og blir etisk problematisk. Det andre er å hevde at her er det i prinsippet ingen grenser; det som er teknisk mulig er i prinsippet også etisk akseptabelt.

"Er det mulig, er det lov"-standpunktet lar seg imidlertid vanskelig forene med tradisjonell tenkning om menneskeverd og menneskerettigheter. Når vi opphever den biologisk bestemte rammen rundt mor-far-barn relasjonen, får vi ett sett av individer som ved hjelp av avansert teknologi er produsert på grunnlag av ønsker og behov hos et annet sett av individer. Er disse gruppene i realiteten likeverdige? Eller vil det asymmetriske i relasjonen på sikt være umulig å dekke over med likhetsidealer formulert på grunnlag av helt andre sosiale relasjoner enn dem en da etablerer? Informert samtykke er blitt et viktig begrep i moderne helsearbeid. Men hvem er det som ivaretar prinsippet om samtykke når det gjelder teknologisk manipulasjon av ufødte? 

Om en tar utgangspunkt i tanken om alle menneskers likeverd, vil all teknologisk manipulasjon av ufødtes være identitet problematisk. Alternativet er å gi rom for "har du et behov, har du også lov"-prinsippet, og da er det vanskelig å se hvorfor eggdonasjon kan være akseptabelt, mens surrogati og selektering av fostre på bakgrunn av bestemte egenskaper alltid vil være galt. Prinsippet om alle menneskers likeverd vil da uansett være utfordret når det gjelder forholdet mellom oss og våre etterkommere. Og er det egentlig dit vi vil?