Verden i ubalanse

-Det finnes ikke den mengde propaganda som kan gjøre rett det verden vet er galt, sa president Obama for en stund siden i Brussel. Utsagnet var rettet mot Russland i Ukraina-konflikten. Men det kunne like gjerne blitt uttalt av president Putin om de fleste vestlige mediers liksomjournalistikk i situasjonens anledning.

Det er hevet over all tvil at (de vestlige) medienes fremstilling av denne konflikten bærer et russiskfiendtlig preg. Forsker Julie Wilhelmsen mener imidlertid det er feil at det var den store naboen i øst som igangsatte konflikten. Hun får selskap av den danske Russland-eksperten Jon Kyst, som heller ikke tror landet ønsker krig. Og den noen ganger så russiskkritiske britiske krigsjournalisten Mark Franchetti, som oppholdt seg noen uker sammen med «opprørere» (les; vanlige mennesker) i sørøst som hadde tatt med seg våpen hjemmefra for å slåss mot hva de selv oppfatter som fascister og nazistisk ideologi, sier han verken så russiske soldater eller tsjetsjenske krigere, selv om han aktivt var på utkikk etter slike.

Da det kommunistiske Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan julaften 1979 ble det møtt av en planlagt amerikansk innblanding. CIA forsynte mujahedin med våpen og konsultasjoner før den sovjetiske invasjonen. Og president Jimmy Carter sørget for dette 3. juli 1979 etter å ha mottatt et tips av rådgiveren sin, Zbigniew Brzezinski (som i sin bok fra 1997, The Grand Chessboard, skrev at Ukraina er viktig for USA hvis de skal få økt kontroll i den eurasiatiske korridor på sin vei til verdensmakt), der det fremgikk at en slik støtte ville forårsake en sovjetisk invasjon; man skulle gi Russland sitt eget «Vietnam».

Den tidligere FBI-medarbeideren og oversetteren Sibel Edmonds skrev i november 2011 under tittelen «US-NATO-Chechen Militia Joint Operations Base» om en amerikansk-NATO-tyrkisk støtte til tsjetsjenske separatister på nittitallet, om tsjetsjenere drept i NATO-landet Tyrkia av FSB-agenter (angivelig med base i Berlin) og om det tyrkiske selskapet ENKAs rolle i spillet om å svekke Russland. Leksikonet opplyser at i løpet av 2. Tsjetsjeniakrig (1999 - 2002) har konflikten gradvis endret karakter fra en nasjonal frigjøringskrig til en mer religiøst basert konflikt inspirert av radikal islam og med et geografisk nedslagsfelt som omfatter hele Nord-Kaukasus.

ENKA har reist mange bygninger for USA rundt om i verden, som for eksempel ambassader, og påstanden til Edmonds, hvis jeg har forstått henne rett, er at noen av disse «jobbene» blir høyt overpriset for å utelukke reelle konkurrenter, og så går en del av «overskuddet» fra de store pengesummene (fra CIA etc.) til prosjekter som for eksempel å forsyne tsjetsjenske separatister, som i sin tur vil «løsrive» seg fra Russland, med våpen. USAs og NATOs bidrag til frigjøringskampene, som også resulterte i terrorisme mot Russland, kan muligens være noe som er verdt å ta en nærmere titt på (forsvarsalliansens tidligere forhold til Europas befolkning skapte den sveitsiske forskeren Daniele Ganser et bedre bilde av i boken «NATOs Secret Armies; Operation Gladio and terrorism in Western Europe, comtemporary security studies» (2005)).

Da talspersonen for FSB (tidl. KGB), general Aleksander Zhdanovitsj, la skylden på tsjetsjenske terrorister etter at fire boligblokker eksploderte i Russland i september 1999 (i Buinaksk, Dagestan, 62 døde (4/9), i Moskva, 94 døde, 164 såret (9/9), i Moskva, 119 døde (13/9) og i Volgodonsk sør i landet, 17 døde (16/9)), husker vi samtidig hvordan det ble stilt spørsmål ved hvorvidt russiske myndigheter eller FSB selv deltok i disse ugjerningene, samt i Rayzan-episoden kort tid etter (før Putin formelt ble president i desember samme år var han sjef for FSB), der det ble funnet udetonert sprengstoff i en kjellertrapp i en boligblokk og FSB kom med forvirrende uttalelser til mediene (bl a at sprengstoffet var sukker og at det hele var basert på en angivelig øvelse, som det lokale sikkerhetspolitiet ikke hadde hørt om) som vitner og beboerne av blokken avkreftet på et tv-program. Men vi minnes også hva den nå avdøde lederen forDen islamske internasjonale fredsbevarende brigade (grunnlagt i 1998), Ibn al-Khattab, svarte på påstandene om at hans (og Sjamil Basajevs) menn var innblandet i Moskva-bombene i 1999, da han sa at deres kamp var mot russiske soldater, og ikke mot kvinner og barn.

En annen som berører hva som kan tolkes som en trussel mot verdensfreden, er PRIO-forskeren Ola Tunander, i «Inspiratorer, Interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden». Der skriver han (som Peter Dale Scott med flere gjør) om selskapet Far West LLC, som består av agenter fra De baltiske stater, Hviterussland, Ukraina, Georgia, Tsjetsjenia og Usbekistan, og som tilhører et israelsk-amerikansk-saudisk-britisk-tyrkisk nettverk for geopolitisk transformasjon, etterretning, våpenhandel og narkotikahandel. Far West skal ha blitt skapt av tidligere GRU-offiserer i 1998 (GRU var Sovjetunionens militære etterretningstjeneste), som hadde arbeidet med heroin i vestre Afghanistan på 1980-tallet. Og selskapet sies å ha vært en stor aktør innen våpenhandelen i Øst-Europa, Sentral-Asia, Kaukasus og i Colombia. En av selskapets eiere (i tillegg til Valerij Lunev, dagestanske Russlan Saidov, med tyrkisk pass, og den saudiarabiske etterretningssjefen, prins Turki bin Feisal) er den ukrainske generalmajoren og tidligere GRU-offiseren Vladimir Filin, som var sentral i ukrainsk etterretningstjeneste og som skal ha bidratt til Georgias angrep på Sør-Ossetia i 2008. I en oversatt artikkel fra nettstedet forum.msk.ru datert mai samme år og forfattet av Taras Klimenko med tittelen «Ukraine could again become a nuclear power»,siteres Vladimir Filin på at han ønsker at Ukraina igjen bør bli atommakt, slik status var like etter Sovjetunionens fall, da som en av verdens største.

Krigen i Georgia var noe den russiske undersøkende journalisten og formannen for redaktørstyret til burtsev.ru, Vadim Stolz, beskrev som et valg mellom to onder oppstått fra PNAC (Project for the New American Century) -tilhengeres og oppretteres samt av amerikanske neocons` virksomhet. Med blant andre Robert Kagan, Randy Scheunemann og John McCain som ledende aktører. Stolz sier at Filin fikk overtalt lokale pro-georgiske anti-russiske opprørere til å la være å sprenge istykker Roki-tunnelen, som knytter Sør- og Nord-Ossetia sammen, slik at russiske militærkjøretøy kunne komme igjennom. Målet med å fremprovosere et russisk angrep, ved å opptrappende angripe byen Tskhinvali natt til fredag 8. august 2008, var angivelig å dra Russland inn i en lang og blodig utmattelseskrig.

Utdrag fra Vladimir Putins tale på den 43. sikkerhetskonferansen i Munchen i 2007:

«Den unipolare verden som ble lagt frem etter den kalde krigen tok ikke form. Menneskehetens historie har utvilsomt gjennomgått unipolare perioder og opplevd streben etter verdensherredømme.

Hva er en unipolar verden? Uansett hvor mye man pynter på dette uttrykket, så viser det til syvende og sist til en spesiell situasjon; nemlig et eneste senter for autoritet, et senter for makt, et senter for all beslutningstagen. Det er en verden med en leder. Og dette er skadelig. Ikke bare for alle de innen systemet, men også for ledelsen selv, fordi den ødelegger seg selv innenfra. Og dette har ingenting til felles med demokrati der flertallet har makten. For øvrig blir Russland konstant lært om demokrati. Men av en eller annen grunn vil ikke de som lærer oss selv lære.

Jeg betrakter den unipolare verden ikke bare som totalt uakseptabel, men også som umulig i dagens verden. Og det er ikke bare fordi dersom det var et individuelt lederskap i dagens verden, så ville ikke militære, politiske og økonomiske ressurser være nok. Det som er viktigere er at selve modellen er utilstrekkelig fordi fra dens grunnlag kan det ikke oppstå noe moralsk fundament for en moderne sivilisasjon.

Det som skjer i dagens verden er et forsøk på å introdusere nettopp dette konseptet inn i internasjonale anliggender; konseptet om en unipolar verden. Og med hvilke resultat? Ensidige og ofte illegitime handlinger har ikke løst noen problemer. De har forårsaket menneskelige tragedier og skapt nye spenningssentre. I dag er vi vitner til en nesten ubehersket overbruk av makt (militær makt) i internasjonale forhold, makt som kaster verden inn i et abyss av permanente konflikter. Som et resultat har vi ikke tilstrekkelig styrke til å finne en omfattende løsning på noen av disse konfliktene. Og det blir umulig å komme til en politisk avtale.

Vi ser en større og større forakt for grunnprinsippene i internasjonal lov... USA har tråkket over grensene sine på alle måter. Dette er synlig i den økonomiske, politiske, kulturelle og utdanningsmessige politikken de påtvinger andre nasjoner. Hvem liker dette? Hvem er fornøyde? I internasjonale forhold ser vi et økende begjær etter å løse spørsmål i henhold til såkalt politisk hensiktsmessighet, basert på det nåværende politiske klimaet. Og dette er selvfølgelig meget farlig. Det resulterer i det faktum at ingen føler seg trygge. Fordi ingen kan føle at internasjonal lov er som en steinmur som kan beskytte en. En sånn politikk bidrar selvsagt til et våpenkappløp. Maktens dominans vil uungåelig føre til at en rekke land anskaffer seg masseødleggelsesvåpen.

Dessuten har betydelige nye trusler dukket opp (selv om de var kjent tidligere), og dagens trusler, som terrorisme, har fått en global form. Jeg er overbevist om at vi har nådd det avgjørende tidspunktet der vi seriøst må tenke på den globale sikkerhetens arkitektur. Og vi må fortsette å søke en fornuftig balanse mellom interessene til alle deltakerne i den internasjonale dialogen.»

Tidlig i 2012 var CIA med støtte fra MI6 (og med Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar som sponsorer) innblandet i opprettelsen av en såkalt «rat line» fra Libya, via Tyrkia og inn i Syria for å forsyne opprørere og andre med våpen fra Muammar al-Gaddafis våpenlager. Det er den Pulitzer-prisvinnende Samuel M. Hersh som bekrefter dette, samtidig som han forteller at saringassen som ble brukt i Ghouta i Syria, 2013, der flere hundre mennesker døde, ikke stammet fra president Assads lager, som var Obamas påskudd for å gå til krig.

Det blir skrevet (takk til Jan Hårstad her) at i Afghanistan (1979-89) var det Saudi Arabia, Pakistan, NATO og USA som arrangerte verdens største stedfortrederkrig hvor titusener av internasjonale jihadister ble fløyet inn i NATO-regi, fikk trening og våpen som amerikansk-saudiske leiesoldater. Og at denne metoden var så ekstremt vellykket at den ble gjentatt i Tsjetsjenia, Balkan, Libya og nå i Syria. Det skal legges til at det finnes opplysninger om at FSB trente Ayman al-Zawahiri i Dagestan på slutten av nittitallet (og man kan spekulere i hvem som har bidratt mest og hvordan, dersom et voksende islamistisk og krigersk innstilt kalifat skulle oppstå i midtøsten).

Da Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan julaften 1979 ble det møtt av en planlagt amerikansk innblanding. Og i dag er det ikke et flertall som ser ut til å tro at den mangefasetterte Ukraina-konflikten kan være fremprovosert av andre enn Russland. Etter min oppfatning er medienes bagatellisering av bombeangrep (med mer) og drap på sivile mennesker (og journalister) i (bl a) Øst-Ukraina en stor del av grunnen til det. Og man blir mer og mer klar over hvorfor verden er i en slik ubalanse.

PS! Disse lenkene falt ut:

BFP Exclusive: US-NATO-Chechen Militia Joint Operations Base (https://www.boilingfrogspost.com/2011/11/22/bfp-exclusive-us-nato-chechen-militia-joint-operations-base/)

og

NATO's Secret Armies: Operation GLADIO and Terrorism in Western Europe (http://www.amazon.com/NATOs-Secret-Armies-Operation-Contemporary/dp/B00DS8YIXG/ref=sr_1_6?s=books&ie=UTF8&qid=1406147335&sr=1-6&keywords=natos+secret+armies)