Hva betyr en uttalelse fra kirken?

«Også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest for de som har mest,» skrev biskop Tor Jørgensen i sin kronikk i Vårt Land 9. februar.

Dermed startet en nyttig debatt om hvordan kirken engasjerer seg i vanskelige samfunnsspørsmål. Kirkens ledelse bør benytte sjansen til å forklare hvilken status uttalelser fra ulike kirkelige instanser har. Hva betyr det egentlig at «kirken taler klart»?

Jørgensens egen uttalelse demonstrerer usikkerheten som rår når han som biskop ber kirken tale tydelig. Hvem er ønsket rettet mot: Etterlyser han en resolusjon fra Kirkemøtet, fra Mellomkirkelig råd, eller er det prestene som skal tale tydelig i kor? Sikkert er det at hans egen uttalelse av mange ble hørt som kirkens klare – og for noen uønskede – tale.

Bispemøtets arbeidsutvalg (VL 27. februar) og Kjetil Fretheim (VL 9. mars) har på hver sin måte fått fram at kirkens engasjement i samfunnsspørsmål ikke først og fremst uttrykkes gjennom uttalelser og resolusjoner. Kirken er ikke en meningsprodusent. Da blir det desto mer påtrengende å avklare et spørsmål som sjeldent tas opp i kirkens offentlige kommunikasjon: Hvordan skal alminnelige kirkemedlemmer – eller prester – forholde seg til uttalelser fra biskoper og kirkelige organer?

Bispemøtets arbeidsutvalg sier at meningsmangfold er velkomment, men når en kirkelig autoritet uttaler seg, er målet åpenbart å gi tyngde til ett standpunkt framfor et annet. De samme autoritetene må ha et svar på hvilke konsekvenser man som kirkemedlem (eller til og med som prest) bør trekke hvis man er uenig. De vil naturligvis si at ingen skal føle seg mindre velkommen i kirken selv om man ikke deler biskopens syn. Men meningen er vel heller ikke at man skal ignorere uttalelser man er uenig i, for de kan ikke være rettet bare mot dem som i utgangspunktet er enig.

Det er lettere å si hva kirkelige uttalelser ikke er enn hva de er: De er ikke uttalelser om kirkens lære. Den norske kirke har ingen forpliktende lære om skatt, oljeutvinning eller kjøring med snøscooter. Uttalelsene er like åpenbart ikke bindende for vanlige kirkemedlemmer og heller ikke for kirkelige ansatte, ikke engang for prestene. Selv om den kirkelige rådsstrukturen holder seg med fagkompetanse på viktige samfunnsområder, er uttalelser vanligvis heller ikke uttrykk for at kirken har en særlig faglig ekspertise slik for eksempel Havforskningsinstituttet eller Helsingforskomiteen har.

Uttalelser om samfunnsspørsmål er snarere et forsøk på å anvende kristen etikk på aktuelle problemstillinger. Dette er en pastoral funksjon, men uttalelser skiller seg fra sjelesorg ved at de retter seg til et bredt publikum og er uinviterte i motsetning til det som skjer når en enkeltperson søker veiledning om kristen lære i en konkret valgsituasjon.

Det er forskjell på en preken og en appell på et torgmøte, sier biskopene. Det er sant, men her er flere spørsmål: Hvilken status har uttalelser fra «embetslinjen», særlig biskoper, i forhold til uttalelser fra de valgte rådene og deres organer, og hvor stor vekt har de? Ta det siste først: Det er langt mellom uttalelser fra Kirkemøtet om kontroversielle samfunnsspørsmål, og uttalelsene er ganske generelle. Mellomkirkelig råd uttaler seg oftere og tydeligere. Enda mer spesifikke er uttalelser fra Mellomkirkelig råds ulike nemnder og komiteer, for ikke å snakke om disses underkomiteer.

Logikken synes ganske klar: Jo mindre autoritet, desto mer spissede uttalelser. Det gjør spørsmålet bare mer brennende: Hvordan forventes det at offentligheten og kirkemedlemmer, som langt på vei overlapper hverandre, skal forholde seg til uttalelser fra ulike autoritetsnivåer?

Her kommer biskopene inn i regnestykket på nytt: Slik kirken er organisert burde en luthersk biskop være fri til å uttale seg uten å binde kirken. Det er det de valgte organene som gjør. Men medielogikken virker motsatt slik vi så da Jørgensen uttalte seg om skattenivået: Få bryr seg om en uttalelse fra en kirkelig nemnd, mens biskopen i sin lilla skjorte oppfattes som en talsperson for hele kirken.

Bispemøtet har rett i at det ikke kan settes klare grenser for hva kirken mener noe om, men så lenge kirkelige organer fortsetter å mene, bør de også gi veiledning om hva som er meningen med meningen.