Legemiddel­assisterte lausbikkjer

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en relativt ny ordning i Norge. Da den ble innført før årtusenskiftet lå Norge som vanlig langt etter andre land. Det var aldri snakk om å teste ut nye løsninger til det beste for syke, avhengige mennesker. Ting måtte diskuteres i årevis, og politikernes moralske magefølelse var langt viktigere enn de narkomanes lidelser. Dessverre er Norge et land som prioriterer sedvane fremfor progresjon, og det var presset fra AIDS-epidemien på 80-tallet og behovet for metadon i stedet for heroin som førte til at vi i hele tatt fikk til en ordning. Etter testing og hard debatt ble ordningen innført nasjonalt i 1998. Idag omfatter den 7000 pasienter (Seraf sin statusrapport 2014.). Tallet er omstridt, men likevel det offisielle anslaget. Med sine tusenvis av pasienter er systemet stort. Over hele landet behandles rusmisbrukere gjennom denne ordningen. Over hele landet er helsepersonell og saksbehandlere tilknyttet systemet. Men dessverre, og svært tragisk: over hele landet misbruker vi mulighetene systemet gir oss.

Statsdop. For å si det forsiktig så er LAR en forsømt anledning til å rehabilitere tusenvis av mennesker. Til å skape en forskjell i tusener av enkeltmenneskers liv. Brukerorganisasjoner og LAR-pasientene selv har varslet om systemets baksider i årevis, og listen er lang: ekstreme kontrollregimer, voldsomme regionale variasjoner, nedlatende saksbehandlere, manglende brukermedvirkning og viktigst av alt, manglende reell rehabilitering. For klisjeen om at R-en i LAR mangler er sann. LAR er unikt fordi det gjør en stor andel av landets rusavhengige tilknyttet helsevesenet. Litt enkelt kan man si at halvparten av landets narkomane er implementert i samfunnet gjennom ordningen. Det viser ikke bare at det er mulig å nå frem til de avhengige, men også at viljen til endring i eget liv er stor. Men LAR er også unikt fordi det til de grader illustrerer hvor lite vi verdsetter de rusavhengiges liv. Det som skulle være en nasjonal kilde til rehabilitering er blitt en riksdekkende neddoping og oppbevaring av syke mennesker. Kynisk sett er det helt greit, fordi en narkoman på dop fra staten (metadon, subutex eller suboxone) er langt mindre problematisk enn en trekker i gatene. Slik sett representerer LAR halsbåndet hvormed staten kan tøyle samfunnets lausbikkjene.

Offentlig forsømmelse. Stortinget behandlet i februar et representantforslag fra Senterpartiet om en gjennomgang av LAR-systemet. Der var fokus var primært på overdoser ved metadon og lekkasjer av medisiner. Altså at medisiner som gis LAR-pasientene finner veien til gatemarkedet i stedet for inn i pasientens kropp. I høringen til forslaget fremmet mange brukerorganisasjoner ønsker om en bredere gjennomgang. En som både måler resultatene, evaluerer metodene, kontrollregimene og ikke minst vurderer ansvarlighet knyttet til skadelidende pasienter. For det finnes mange anklager mot LAR-systemet, noen legitime, noen konspiratoriske og mange forståelige. Både mot systemet, men også mot deres utøvere og ledere, som oppleves som arrogante og med lav evne til å lytte til brukernes erfaringer. Derfor er det synd at verken storting eller regjering ser behovet for en uavhengig granskning av et system som etter alt å dømme skjuler en stor mengde menneskelige lidelser og systematiske forsømmelser. Men rusfeltet er ikke større enn at det er de samme menneskene som håndterer LAR-systemet, evaluerer det og samtidig rådgir politikerne. Noen av dem er attpåtil de samme som i sin tid satte det hele igang. Det overrasker ingen at de ikke ønsker en uavhengig granskning. Det er ikke desto mindre tragisk.

Individuell planløshet.En av nøklene i behandling av rusavhengige er en såkalt individuell plan. Den er ment å koordinere tjenester slik at brukeren skal få en individuelt utviklet oppfølging av sitt behandlingsforløp og sin rehabilitering. I LAR er spesialisthelsetjenesten lovpålagt å gi pasienten en slik plan. Denne skal ifølge forskriften utarbeides «... i nært samarbeid med den kommunale helse- og omsorgstjenesten, allmennlege i primærhelsetjenesten, barneverntjenesten og andre aktuelle instanser. Spesialisthelsetjenesten skal ta initiativ til samarbeidet.» Den årlige statusrapporten om LAR slår fast at andelen som mottar individuell plan idag er på 34 prosent. Selv om vi tar høyde for at noen narkomane kan være mistenksomme overfor det offentlige og derfor lite samarbeidsvillige, så er dette tallet intet annet enn en voldsom offentlig forsømmelse. Årsaken er sammensatt, mer det ingen hemmelighet at narkomane fortsatt behandles som annenrangs borgere i helsevesenet. Det ligger ingen prestisje i å jobbe med disse skitne, klagende og uhelbredelige avhengige. De kommer langt, langt ned på listen over foretrukne helsefelt. Dette menneskesynet gjenspeiles dessverre i systemet. Vi skal ikke tro at den enkelte behandler eller saksbehandler ikke unner den rusavhengige alt godt, men vi kan trygt fastslå at helsevesenet fortsatt ikke er helt kompatibelt med et moderne menneskesyn.

Kilder: Sirus, Seraf, Lovdata.no, Folkehelseinstituttet, Den Norske Legeforeningen, Regjeringen.no, Stortinget.no, Uio.no, Actis.no

Teksten ble opprinnelig publisert i spalten «Anlovs arrest» i Tidsskriftet Sykepleien. Følg tekstforfatteren på twitter: @anlovp