Per Fugelli og andre skamløse antirasister

Antirasismen har lenge vært en kvasireligiøs bevegelse av fundamentalistisk karakter. De troende har da også langt på vei immunisert seg selv mot å kunne bli påvirket av ubehagelige fakta eller argumenter. Og nøyaktig slik det for lengst er blitt forutsagt, er det liten ydmykhet å spore fra antirasistisk hold når problemene etter hvert blir så store at de ikke lenger lar seg bortforklare. I stedet for å gjøre noe med bjelken i sitt eget øye, velger man heller å fokusere på flisen i andres.

Få er verre på dette området enn besserwisseren Per Fugelli; lite interessert i fakta, men desto mer opptatt av å moralisere. Slik har han vært så lenge jeg kan huske. Når problemene knyttet til det stadig økende nærværet av fundamentalistisk/fanatisk/rabiat/ekstrem/puritansk/wahhabistisk islam er i ferd med å eksplodere i Europa, skulle man kanskje tro at folk som Fugelli hadde hatt selvinnsikt nok til å forstå at han og hans meningsfeller bærer hovedansvaret for de tilhørende problemene, og at han i forlengelsen av en slik erkjennelse hadde hatt vett på å gå stille i dørene.

Men, nei, Fugelli er fullstendig tonedøv på dette området. Hovedproblemet, slik han ser det, er ikke at han og hans meningsfeller, stikk i strid med folkemeningen i de fleste (alle?) europeiske land, har trumet igjennom en politikk der integreringen ikke har hatt mulighet til å holde tritt med innvandringen. Neida, hans primære bekymring er at de som i årevis har forsøkt å få våre eliter til å ta rev i seilene, nå bruker litt for sterke ord om den faren som truer våre sivilisasjoner, vår frihet og våre demokratier.

Jeg skriver her bevisst 'sivilisasjoner' (flertall), fordi wahhabismen og dens like ikke bare truer den vestlige sivilisasjon, men helt spesielt også den muslimske. Altså den delen av islam som nettopp er sivilisert, representert ved det Abou El Fadl kaller moderate muslimer.

Når wahhabistene allerede har lykkes i å skaffe seg en skremmende god posisjon for å kunne sette sine ekstreme planer ut i livet de kommende tiårene, er dette ikke bare dårlige nyheter for kristne; det gir også jøder, hinduer, sikher, budhister og humanister m.fl. stor grunn til bekymring. Samt ikke minst moderate muslimer.

Jeg er for så vidt enig med Fugelli i at en for sterk retorikk kan være uheldig. Og særlig mener jeg at det er viktig å skjelne mellom moderate og ekstreme muslimer. Men vi må ikke bli så forsiktige at vi ikke lenger tør kalle en spade for en spade. Det er for lengst dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at barbariet til grupper som ISIL, Boko Haram, al-Shabaab, etc springer ut nettopp av fundamentalistiske islamtolkninger, primært wahhabismen (se f.eks. her eller her).

Fugelli og hans meningsfeller bærer et enormt ansvar for det uføret de har manøvrert Europa inn i. Mitt forslag er at slike folk begynner å feie for egen dør, samt tar seg tid til å meditere litt over Poul Sørensens klassiske dikt Grå invasion.

Forøvrig anbefaler jeg to relevante leserinnlegg fra Aftenposten:

• Per Fugelli har valgt feil side i verdikampen. Islamsk stat står for noe av det mest barbariske verden har sett. Men i Per Fugellis verden er det de som bekjemper barbariet som er farlige. [...] Fugelli gjør demokratisk innstilte mennesker med forankring i humanistiske verdier til et problem. Han bruker, selsomt nok,  Kokkvold som eksempel på ordbruk som fører til folkemord. Samtidig finner han det ikke bryet verdt å omtale de folkemordene som faktisk foregår i dag. Dette overlater han til modigere mennesker, som Per Edgar Kokkvold, Shazia Sarwar, Mohammad Usman Rana, Hege Storhaug og Vebjørn Selbekk. De to siste er også trukket fram av Fugelli som «farlige». Disse fem har ulik tilnærming til islam som religion, men står alle opp mot barbariet med sterke ord. De står på riktig side i kampen mot demokratiets fiender. Per Fugelli derimot har valgt feil side i verdikampen. Elin Ørjasæter.
• Ulven er antisemittismen. Er det mulig at Per Fugelli ikke forsto dette? Spørsmålet fra avisen kom etter mord på jøder, bare fordi de er jøder, i et museum i Brussel, et supermarked i Paris, i synagogen i København – bare i løpet av de siste månedene. Legen Per Fugelli tillater seg å diagnostisere mine tanker og følelser i sakens anledning, og han stiller helt feil diagnose. Han mener at jeg er hysterisk og skaper fiendebilder. Jeg er realistisk, ikke hysterisk. Fugelli må gjerne leke struts, for det gjelder jo ikke ham, dette, men jeg har ikke råd til det. Jeg overlevde Holocaust ved et mirakel, og finner det utålelig at Holocaust blir brukt mot meg av Fugelli eller andre. Mona Levin.