Den universelle kirken og nasjonalstaten

[ LES DA SILVAS INNLEGG ]

De tilhører en universell kirke og for dem som kommer fra såkalte "katolske land," er det fjernt å melde seg inn i en menighet. Ordningen med medlemsregistrering i Norge "tar ikke høyde for kompleksitenen i en global katolsk kirke."

Forholdet mellom den moderne demokratiske nasjonalstaten og den universelle Kirke brukte Kirken lang tid til å avklare. I dag er tanken om en "katolsk stat" for lengst fjernet fra Kirkens agenda. Fortsatt gis det konkordater mellom Vatikanet og visse nasjonalstater. Men Det annet vatikankonsil gjorde det klart at Kirkens forhold til den verdslige staten bør være basert på menneskerettighetsideen. Særlig viktig er religionsfriheten. Kirken holder frem for nasjonalstaten at den må beskytte og sikre denne friheten ved lov. Ved den har Kirken rett til å bestemme sin lære, sin embetsstruktur og leve i sitt liv i samvar med egen (kanonisk) rett.

Når statsmakten forlanger som premiss for statlige overføringer til livssynsamfunn at den skal gis i samsvar med medlemstallet, og at hvert enkelt medlem skal selv la seg registrere ved eget fritt valg, er det en følge av religionsfriheten, dvs. i pakt med det prinsipp kirken selv gir sin tilslutning.  Her følger statsmakten også rettferdighetsprinsippet: Intet livssynsamfunn skal få mer støtte enn det har krav på ut fra lov og ordning. Det man kaller "medlemsrotet" i Den katolske kirke, er altså ikke bare i strid med statsmaktens ordning, men i konflikt med Kirkens egen politisk-etiske lære slik Det annet Vatikankonsil har utviklet den.

Når Kirkens øverste ledelse gjennom lang tid har innrullert medlemmer uten deres eget samtykke, og tross stadige advarsler også fra egne rekker standhaftig har praktisert dette bruddet med religionsfriheten, får denne saken et tungt alvor. Ikke bare når det gjelder forholdet til staten, men også innad i Kirken, for til stadighet har Kirken stått opp for religionsfriheten. Her gjelder at man må holde orden i egen bakgård.

Kirkens retningslinjer for medlemsregistering er offentliggjort i St. Olav - katolsk kirkeblad 2014-5. Disse er i pakt med religionsfriheten. Men egne retningslinjer har kirkeledelsen ikke fulgt. Man sitter igjen med spørsmålet: Er det disse retningslinjer man har presentert for offentlig myndighet, mens man samtidig konsekvent har brutt dem i praksis?