8 mars uten palmeolje

Jeg vokste opp på 70-tallet med paroler som "Kamp mot kvinneundertrykking", "Likestilling", "Fri abort" og "Flere barnehageplasser". Alt dette er jo kamper som kvinnebevegelsen nå har vunnet. Vi lever i 2015. Hva er det en mann kan, som ikke kvinner kan i dag? For å si det med Roseanne Barr:

- Det finnes bare én ting som menn kan, som kvinner ikke kan: pisse i leirbålet.

Jeg er helt enig med Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet når hun etterlyser en annerledes kamp. En kamp mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i muslimske miljøer. Ikke kamp mot privatisering av barnehager og pensjonsrettigheter. Jeg synes dette er et veldig godt poeng. Det ene skal selvfølgelig ikke utelate det andre. Det er fortsatt utfordringer i det norske samfunnet, som for eksempel unge jenter som slanker seg til døde på grunn av ukebladenes kvinneidealer. Det er voldtekter og undertrykkelse..

..men mange av de store samfunnskampene er vunnet.

Mye som min generasjon nærmest har tatt for gitt. Jeg har enormt mye å takke kvinnebevegelsen for. Deres idealer har formet meg som menneske og mann. Jeg kritiserer bevegelsen derfor med blandede følelser, og skriver litt nervøst med følelsen av å si ordet "neger". Hvorfor vet jeg ikke. Kjønn har alltid vært likestilt i mitt hode, og det er takket være det kvinnebevegelsen har skapt i det moderne norske samfunn. Jeg synes imidlertid at kvinnesaken fremstår litt kjedelig i 2015.

Politisk korrekt og uten palmeolje, men lite relevant i dagens virkelighet.

Kvinnebevegelsen har fått til enormt mye. De forandret kvinner og deres situasjon, men kanskje enda viktigere; De forandret mennene. Det finnes selvfølgelig menn som fortsatt mener at kvinner hører hjemme på kjøkkenet, og på side 19 i bladet "Vi menn". Den fleste har imidlertid forandret seg - mye takket være kvinnebevegelsen. Da min datter ble født i 1985 var det helt naturlig for en mann å trille en barnevogn. Det var det ikke på 70-tallet.

70-tallet ja, La meg fortelle litt fra min historie.

Tankene går til en liten leilighet i tredje etasje på Rælingen i Akershus. Min mor gikk stort sett hjemme, og jeg har gode minner fra et kjøkken i 70-talls stil, og en mor som stekte rogn og kokte gulerøttene litt for lenge (som man skulle på den tiden). På den tiden var det nok fremdeles mange som hadde det såkalte "Husmorboken" i bokhylla. Datidens Google for en hver kvinne som ville skape et godt hjem. Der fant man svar på det hvordan man kunne bandasjere hver del på kroppen, hvordan benytte seg av alkaliske stoffer og hvordan fordøyelsessystemet hang sammen.

Min mor var nok en husmor etter idealet fra 50-tallet, selv om ting begynte å forandre seg. Men husmoryrket var ikke latskap. Hun var ikke "hjemmeværende". Hun var "hjemmearbeidende", og stelte for mann og barn, lagde mat, sydde klær, vaska og strøyk, handla og rydda i huset. Min far var alltid borte - eller rettere sagt på jobb. Han kom sent hjem, og vi hadde lagt oss. Vi møtte ham ved frokostbordet, hvor han smilte og lo til oss, mens han grep etter en brødskive med arbeidshender fulle av olje og billakk.

Det var en god og trygg oppvekst. Det skal de ha.

Vi flyttet senere til Halden, hvor jeg fikk min ungdomstid. En ungdomstid som gikk veldig fort, for på den tiden var det relativt vanlig å gifte seg ung. I hvert fall i kristne miljøer, som jeg var en del av. Min daværende kone og jeg var begge atten år da vi giftet oss. Så unge var vi at bryllupsreisen gikk til Legoland. Vi var ikke så opptatt av utdannelse heller på den tiden. Jeg hadde gått ett år på "Sveiselinja" og hun hadde gått ett år på "Husstell-linja" på Porsnes Videregående skole. Så vi følte oss nok godt rustet for familielivet.

Men ting var i forandring.

Etterhvert flyttet vi til Trondheim. Her møtte vi akademikere, og menn og kvinner med høy utdannelse. Det var spennende. Vi ble begge positivt preget av miljøet, og min unge kone bestemte seg for å bli jurist. Hun måtte da skaffe seg såkalt "Generell studiekompetanse" for å komme inn på Universitetet, så det ble mange år med utdannelse. Ved siden av et krevede liv med barn og en mann som hadde fått lederansvar i store virksomheter. For å være nøyaktig så ble det 11 år med studier.

Det var helt naturlig for meg at begge skulle realisere sine drømmer. Det var ikke et øyeblikk hvor jeg tenkte noe annet. Jeg var et barn av 70-tallet og likestilling var like naturlig som luften vi pustet inn. Dette har nok kvinnebevegelsen mye av æren for. Jeg var stolt av min kone og kjørte henne på nattoget fra Kristiansand, slik at hun kunne komme seg til Oslo for å studere. Så dro jeg hjem til hverdagen med to små barn og en ansvarsfull jobb. Dette var ikke noen spesiell bragd fra min side. Det var slik det skulle være.

Jeg tenkte aldri at mine ambisjoner var viktigere enn hennes. Begge skulle ha muligheten til å nå sin drøm. Så fikk omgivelsene rette seg etter det, enten det gjalt jobb, barnehageplass eller bleieskift. Senere i livet har jeg selvfølgelig jobbet med personer av begge kjønn. Jeg har også foretatt ganske mange ansettelser, men jeg kan aldri huske at kjønn har vært et tema, like lite som religion eller rase. Jeg har vært en del av et samfunn hvor likestilling og respekt for hverandre er viktige verdier.

I Norge lever de fleste under slike forhold.

Dette er samfunnsforhold som mange har sloss for, ikke minst kvinnebevegelsen. Det er imidlertid ikke alle som lever slik, selv i Norge. For eksempel i en del i muslimske miljøer. Og da er vi tilbake til Sylvia Lystads etterlysning av en annerledes kamp. Jeg har selv erfaring fra integreringsarbeid, og jobbet en periode med å hjelpe innvandrerkvinner ut i jobb. Jeg møtte fantastiske personligheter med gaver og talenter de aldri fikk brukt. Fordi de ble hold nede av sin religion og kultur. Det er ikke lett å lykkes i det norske arbeidslivet når mannen din nekter deg å håndhilse på sjefen.

Det blir imidlertid en bagatell mot historiene de fortalte.

Historier som var svært annerledes enn den jeg har fortalt her. Hirstorier om undertrykking, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det var som å skru tiden tilbake hundrevis av år. Hundrevis av år med kvinnekamp som ikke ble dem til del. Dette er kvinner som fortjener oppmerksomhet i 2015. I lys av dette er jeg enig med Sylvi Listhaug når hun mener at dagens kvinnebevegelse framstår som egoistisk, snarere enn solidarisk, at den norske kvinnekampen er veik og handler om småting.