Vårt ansvar at så mange dropper ut

Tidligere, før en eller annen skolereform, var videregående skole et valg. På den ungdomsskolen jeg gikk, var det ikke forventet at alle skulle gå videre på skole. Hvis du heller ville jobbe på butikk rett etter ungdomsskolen, var det greit. Det var ikke noe mindreverdig i det.

Det var akseptert å jobbe på verksted, manuelle jobber var godt nok. Du ble ikke fremstilt som en byrde for samfunnet hvis du valgte vekk skolen, det var ingen krav om minst bachelorgrad innen ditt 22. leveår.

Vi ble dessuten konfrontert med statistikken som viste at i det lange løp ville det lønne seg å begynne å jobbe som 16-åring, framfor å gå på skole ti år til og attpåtil ende med et stort studielån. Valget var lett for mange.

Skeptisk. I dag blir du kalt en «drop-out» dersom du ikke fullfører videregående innen fem år. Jeg er skeptisk til begrepsbruken. Jeg er kritisk til fremstillingen av navende ungdom som sleipe utnyttere. Jeg tror navingen kan være uttrykk for håpløshet og være et stille opprør mot samfunnets urimelige krav  – et krav vi i foreldregenerasjonen har tredd nedover hodene på ungene. Dessuten er ikke all naving naving.

Noen ungdommer sliter så mye med helsen at skolegang blir uaktuelt å gjennomføre innen fem år, som er normert tid. Noen ungdom får ikke den tilretteleggingen de trenger. Noen har ikke fått den oppfølgingen de har trengt gjennom hele grunnskolen, de har blitt sviktet av samfunnet som siden fordømmer dem.

Det er flere med lave grunnskolepoeng som ikke fullfører videregående enn blant dem med høyere poengsum. Kan hende er det de samme som taper kampen om de ufaglærte arbeidsplassene, som det stadig blir færre av.

Skaper klienter. Grunnene til at ungdom dropper videregående er sammensatte. Som samfunn må vi være varsomme i omtalen av disse ungdommene. Vi må tenke verdighet, for samfunnet skaper klienter når verdigheten uteblir.

Det er tragisk at samfunnet har skapt drop-out-ungdommen. Ved å uverdiggjøre dem som ikke når opp til våre høye forventninger, skaper vi outsideren som ikke føler tilhørighet. Det er min bekymring.

Samfunnet må gi ungdom som sliter på skolen verdighet - ikke fordømmelse. Det er vi som har sviktet – ikke ungdommen som har lurt seg unna.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.2.2015