Om sivilisasjon, religion og konflikter

Våre dagers konflikter kan enkelt oppsummeres i begrepene religion og sivilisasjon, også konflikten med Russland og den muslimske verden. Når vi ser på disse begrepene kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i historien.
I sin tidligste epoke, som jegere og samlere, var menneskeheten kun opptatt av å opprettholde sin rent fysiske eksistens, den daglige overlevelsen, og et menneskeliv var ofte både lidelsesfullt, kort og brutalt. Først når magene var fulle kunne kultur og sivilisasjon skapes, og religionen raffineres. Det representerte starten på en lang kulturell utvikling, en sammenhengende kjede av kulturer og sivilisasjoner som avløser hverandre, som vårt "moderne" samfunn i siste instans er et resultat av. Men det er samtidig en pågående utvikling, den finner sted også i vår tid, vi er i den historiske prosessen, ikke utenfor den. Sivilisasjon betår i utegngspunktet grovt sett av to komponenter, etableringen av et ordnet samfunn, med lover, skriftsspråk og administrasjon på den ene siden, og den kulturelle identitet det enkelte samfunn skaper. En sivilisasjon blir således noe overgripende som går ut over en enkelt stats grenser, og vil omfatte større territorier, som oftest med ett viktig kulturellt sentrum. På den annen side, sivilisasjonens kultur er regler, regler som er raffinert nærmest fra ur elle stammesamfunnet, dette ligger så klart på det ubevisste nivået, men er verdier og ritualer som gjør oss til en del av en bestemt sivilisasjon, slik man i tidligere tider ble en del av en stamme, med andre ord det er en del av mennesket som vesen, menneskets behov for tilhørighet og gjenkjennelighet, og ikke minst fellesskap, for mennesket er som Aristoteles sa et zoon politicon, et vesen skapt til å leve i samfunn. Sivilisasjon skapes derfor av den historiske prossessens raffinering av kulturen. Ser man sivilisasjonen som identitet så ser man også i forlengelsen liberalismens og globalismens motiv for å knekke sivilisasjonen, for den globale tilstanden "historiens endepunkt" som Fukuyama skildrer det krever nettopp en identitetløshet. Derfor blir også potmodernitetens formål fragmentering, overfladiskhet og opphevelse av historiens store narrasjoner.

Med andre ord er vi alle derfor en del av den historiske utviklingsprosessen. Vi som mennesker og vår daglige virksomhet er til syvende og sist selve den historiske prosessen. Ja, våre tanker om politikk, etikk og religion hører med i en slik prosess, de påvirkes av omgivelsene, formes i pakt med utviklingen, intellektuelt, teknologisk og sosialt, det er derfor verdier, etikk og kultur over tid endrer innhold og karakter, nettopp som følge av at omgivelsene endres. Slik sett blir den enkelte gjennom sin daglige virksomhet, om enn «mikroskopisk», faktisk en aktør i den historiske utviklingen. Sett i en slik kontekst blir det for den historiske og kulturelle utviklingens del ikke snakk om kulturelt forfall etter som kulturer vokser frem for siden å forfalle, men tvert imot en kontinuerlig kulturell fornyelse i en dialektisk prosess, både i basis og overbygning, av både økonomi, teknologi, politikk og religion, der det som er forgangent må vike for det nye.Men dette er kun på den historiske utviklingens makronivå, dekadens og kulturelt og politisk forfall er en katastrofe for sin samtid, og må bekjempes med alle midler. For selv om en sivilisasjon før eller siden vil bukke under så betyr det ikke at alle kulturelle forfallsespoker representerer en slik undergangfase. Religionen blir på mange måter et speilbilde av sin samtids samfunnsforhold og samfunnsforholdene på sin side en avspeiling av produksjonsforholdene, og i alle fall i tidligere tider en sentral ideologisk premissleverandør som konserverte de eksisterende samfunnsforhold, ga dem en “hellig legitimitet“. Med andre ord ble religionen som Marx sier; folkets eget opium. Noe de i avmakt og nød grep til som trøst, ofte trøst om en bedre tilværelse i en hinsidig verden. Den bidro til å skape passivitet i en underkuet befolkning, og en åndelig og legal aksept for de rådende samfunnsforhold, som den offisielle moral var utledet av, og som oftest med et løfte om belønning i det hinsidige så fremt man fremsto som passiv og lydige overfor de foresatte, altså samfunnets herskende sjikt, så lenge de religiøse påbud ble fulgt var veien til hinsidig frelse og trøst åpen. Brøt man disse påbudene fikk det religiøse sanksjoner og i de tidlige samfunn var dette ofte også forbundet med juridiske sanksjoner, i ytterste konsekvens dødsstraff. Disse religiøse påbudene var nettopp derfor av pasifiserende karakter, la oss som eksempel peke på en senere periode for å illustrere nettopp dette forholdet, nemlig Bergprekenens formaninger som må kunne ses på som klart pasifiserende og en godtaking av eventuell undertrykkelse og utbytting i den dennesidige verden.Denne funksjonen har religionen i hatt siden menneskehetens barndom. Særlig fremtredende blir dette forholdet i de gamle kulturene, der religionen var så dirkete til stede også i politikk og økonomi, i selve den praktiske driften av samfunnets funksjoner. Dette ble forsterket i samfunn der majoriteten av befolkningen levde i intellektuell uvitenhet. Slik det i dag fungerer i den islamske verden, der selve verdensbildet på mange måter er totalt forskjellig fra vårt eget. Der selve den islamske kulturen, som dogme og samfunn, står fremfor sin anti-tese, og reaksjonen kommer i form av vold og aggressjon.

Samfunnsendring, kulturell og religiøs utvikling, blir med andre ord en naturlig og kontinuerlig historisk prosess påvirket av utviklingen i samfunnets basis, altså de teknologiske og økonomiske forholdene. Religionen fremstår som et forsvar for nettopp samfunnets eksisterende basis og maktforhold, ja blir en projisering av disse "til den himmelske sfæren" og viker tilbake på samfunnet i form av en religiøs manifestasjon av de rådende verdier. Derfor endres også religionene, de religiøse uttrykksformer over tid i pakt med at samfunnets produksjonsforhold endres.Problemet oppstår når sivilisasjoner ikke makter å holde tritt med den teknologiske og filosofiske/mentalitets utviklingen i omverdenen, som for eksempel den islamske kulturen, som må kunne anses å være på et historisk lavere trinn enn den europeiske, både øst og vest, og den amerikanske. Utviklingen fra lokalt baserte polyteistiske religioner til de store monoteistiske verdensreligionene, speiler samfunnsutviklingen, ja blir bent frem en avspeiling av denne utviklingen. Imperiene vokste frem og dekker store landområder, med flere kulturer og religioner, handelen vokste i omfang og geografisk utstrekning, og dermed ble også kulturutvekslingen en naturlig følge av denne utviklingen. “Verden ble mindre”, mer kosmopolitisk, men statene større, og behovet for sentralisering og en felles identitet skapte også behov for en felles religiøs forankring. For dermed i sterkere grad å kunne kontrollere menneskenes sinn. Med andre ord opphøyes i sin tid for eksempel kristendommen til romersk statsreligion nettopp for å styrke sentraliseringen av staten, og en standardisering av religionen i pakt med den politiske maktens sentralisering, ved at menneskene nå kun forholder seg til en gud, og ett sett, av staten sanksjonerte normer. For parallelt formes den romerske staten, om til en enkelt enhetlig stat, med ett enkelt statsborgerskap for imperiets innbyggere. De ble alle romere, og de ble alle kristne. Mens kristendommens teologi på sin side omformes til statsreligion blant annet av Augustin, ved at kristendommen gis en posisjon der den står i relasjon til samfunnet og dets krav og behov, og ikke som tidligere at den ved sine normer og påbud sto utenfor eller i opposisjon til selve begrepet; det politiske samfunn. Man ser denne utviklingen også i antikkens filosofi, der stoisismen med sitt kosmopolitiske grunnlag blir toneangivende i sen - antikken. Imperiene dyrket også ofte eneherskeren, ut fra dette kan man muligens også kunne teoretisere over hvor vidt dette skape en basis for den religiøse monoteismen. Altså der det guddommelige blir en avspeiling av de jordiske maktforholdene. I første rekke kan vel dette knyttes til Feuerbach teori om at det guddommelige er en projisering av mennesket og de menneskelige livsforhold. Den franske sosiologen Emil Durkheim var vel også inne på lignende tanker i sin tid, der religionen blir; “samfunnets avspeiling i himmelen”. Kristendommen ble derfor i sen - antikken formet som en avspeiling av det romerske imperiums strukturer og behov, samtidig som den selv påvirket denne kulturen. En religion vil være et viktig fundament, en konserverende faktor, i en hver kultur eller sivilisasjons grunnlag, siden den ved siden av det rent åndelige forhold også avspeiler kulturens basis, og legitimerer denne. Med andre ord derfor vil også religionen ha en sentral plass i den materialistiske historieforståelsen, all den tid den langt på vei “går hånd i hånd med basis”, og avspeiler og legitimerer denne.

Begrenset levetid, sivilisasjon som dialektikk

Den historiske erfaring fra det gamle Sumer, via Egypt, det klassiske Hellas, de hellenistiske riker, og til sist det romerske imperiums fall i året 476evt, viser oss at enhver sivilisasjon, med sine religioner og produksjonsforhold har en begrenset levetid.

Dens utviklingen kan deles inn i tre faser;

1. Framvekst

2. Blomstring

3. Nedgang og sammenbrudd

Denne inndelingen av en sivilisasjonsutviklingsfaser, som egentlig ikke er annet enn dialektiske prosesser, finner man eksempelvis hos to så ulike historie teoretikere som Iben Kaldoun og Oswald Spengeler.

Sivilisasjonene, deres fremvekst og undergang, representerer

Naturlige, uunngåelige og dialektiske utviklingsprosesser i historien, ja, det er selve den historiske dialektikken, så også er religionsformene i sin avspeiling av samfunnets basis.

Sivilisasjoner med sine spesifikke religiøse utrykk vokser frem, for så etter en viss tid da utviklingen har kommet til et utviklingsmessig endepunkt å møte sin antitese, og det oppstår et strukturelt behov for noe nytt som det kan bygges videre på, “ nytt drivstoff for den videre samfunnsmessige og teknologiske utviklingen“. Det er derfor motsetningene mellom tesen og antitesen som legger grunnlaget for det nye som vokser frem på ruinene av den forgangene kultur, herunder det religiøse elementet. Enten forsvinner den gamle religionen med at det gamle samfunn og dets basis går under, eller som kristendommen, den lar seg omforme til den nye kulturelle og etiske bais. Man kan vel da bruke en videreføring av Feuerbach teori, å si at mennesket ut fra nye sosiale forhold projiserer ett nytt innhold til religionen. Her kan man bruke protestantismen som eksempel, og sosiologen Max Webers vektlegging av protestantismens betydning for utviklingen av den kapitalistiske produksjonsformen.

For Europas del ( dets historiske utvikling) representer sivilisasjonens (enes) sammenbrudd altså derfor ofte også sammenbruddet for en bestemt produksjonsform, for eksempel slavesamfunnet og føydalsamfunnet. Men føydalsamfunnet “fødes” i en forlengelse av det sen -antikke slavesamfunnet i dets sluttfase, i kolonatsystemet der mange av føydalismens strukturer skapes. Slaven går fra å være slave til å bli livegen, fra et instrumentum vokale til et individ, med en identitet og begrensede rettigheter, om enn ikke ennå et fritt menneske. Et mer profitabelt system som religionen gjennom sine teser legitimerer. For endringen i synet på slaven er stor fra Paulus til sen - antikkens teologi. Kristendommens gjennombrudd i sen - antikken kan ses som et utrykk for en slik langvarig strukturell endringsprosess prosess i det romerske imperium. Og ved en ny kulturs fremvekst oppstår samtidig en gradvis utvikling av nye produksjonsforhold , ofte på et høyere teknologisk nivå. Dette nye har også sine nye spesifikke utrykk, men ofte med en linje til det forgangene. Altså her brytes for en tid den sykliske prosessen med vekst og fall, for det nye som vokser frem er mer avansert og levedyktig enn det forgangene, så også for religionens del. Etableringen av nye produksjonsforhold og endringer av “åndelig utrykk” representer med andre ord sivilisasjonens første byggende fase, det fundamentet som den skal bygges på.

I den fasen vi kan kalle «blomstringen» utvikles produksjonsforholdeneprogressivt, og religionen raffineres ofte i form av teologi. I den tredjefasen, nedgangsfasen, opphører produksjonsforholdenes progressive betydning, og bidrar heller til en sivilisasjons nedbrytende utvikling. Dette er trekk som også ofte kan gjenpeiles i epokens litteratur og språk, nostalgi og religiøse forvitring. Menneskehetens historie er og blir på mange måter historien om endringsprosesser og en kontinuerlig sosial kamp, en kamp både på det materielle og det “åndelige” planet. Dette stadig tilbakevendende historiske dramaet, den dialektiske prosessen, kan vi ofte også lese ut av de skriftlige kildene, som i beskrivelsene av slavene i Sumer og Babylon, eller beretningene om arbeidspliktige bønder i oldtidens Egypt eller middelalderens Europa. Eller om disse samfunnenes religiøse utrykk, religionens makt og dens presteskaps samfunnsposisjoner.

Historien om Spartakus og det desperate slaveopprøret han ledet gir oss eksempelvis et innblikk i det romerske slavesamfunnets umenneskelighet. Menneskets verdi i det antikke slavesamfunnet, og dermed også den religiøse legitimiteten for et slikt menneskesyn. En sivilisasjons kreative periode vil som hevdet ovenfor unektelig måtte ligge i dens første utviklingsfase. I denne fasen legges det teknologiske, økonomiske , religiøse og kulturelle fundamentet for den videre utviklingen.

Særlig utviklingen av et skriftspråk som muliggjør etableringen av et velfungerende byråkrati, en skriftlig religiøse kanon, og senere en levende kultur, er selve grunnlaget for en sivilisatorisk utvikling. De tidlige historiske kultursamfunnene viser oss at det første skriftspråket utvikler er politisk og økonomisk administrasjon, og nedskrevet religion og et strukturelt organisert presteskap. Fundamentet for samfunnet for å si det slik.

Den kulturelle kanon

Man kan si at i den tidlige fasen skapes grunnlaget for den kulturelle og religiøse kanon, og en kulturell og religiøs identitet som samfunnsfellesskapet bygges opp rundt.

Denne kanon skapes naturlig nok på grunnlag av de rådende produksjonsforholdene. Imidlertid overlever den med modifikasjoner de historiske endringene av produksjonsforholdene, og blir langt på vei et redskap og utrykk for den til enhver tid herskende gruppes kultur og interesser. Den blir med andre ord fundamentet i samfunnets overbygg.Det er nettopp denne kanon som liberalismen og Postmoderniteten ser det som sin fremste oppgave å ødelegge, og således også ødelegge det vestlige menneskets identitet.

Religionen kan for eksempel sies å være en vesentlig del av den kulturelle kanon i en hver historisk epoke. Ut fra en slik kanon skapes så de kulturelle endringer som følger av at nye produksjonsforhold oppstår. Den kulturelle kanon endres, men den endres langsomt. Den kulturelle og religiøse kanon overleveres ofte til ettertiden ved hjelp av skriftspråket.

Slik sett blir skriftspråket en garantist for den kulturelle og religiøse kanons eksistens. Skriftspråket og religionen blir langt på vei derfor en kulturbærer, både i form av litteratur og vitenskap, men også av ymse dokumenter som på ulikt vis overleveres til ettertiden.

Slik blir vi i stand til å danne oss et bilde av en historisk epoke, dens økonomiske, politiske og åndelige liv. Det er imidlertid den materielle basisen i samfunnet, eiendomsforholdene, teknologien og kulturell kontakt med ”verden utenfor”, som i siste instans legger hovedgrunnlaget for sivilisasjonens intellektuelle og kulturelle fremskritt.

Den skaper med andre ord forutsetningene for kulturelle, religiøse og politiske endringer, skriftspråk, religion og kultur blir til syvende og sist derfor kun redskaper for de rådende produksjonsforhold , altså samfunnets maktforhold. Eller omvendt også kan de under gitte omstendigheter bli redskaper i kampen mot den herskende orden. Men da har som oftest den herskende klasse allerede mistet sitt samfunnsmessige hegemoni. Men til sist blir kun språk, religion og kultur kun redskaper og produkter for samfunnskontroll, avspeilinger av sin samtids tilstand. Den historiske utviklingen består derfor både av endring og kontinuitet. Slik sett blir den et produkt av dialektiske prosesser, der det nye fremstår som syntesen. Herunder ofte også religionens nye utrykk. Slik sett kan Vesten representere den gresk-romerske kulturens undergang i dens dekadente form, mens Russland og den byzantinske tradisjonen vil representere dens overlevelse og fornyelse.