Karikaturer og krenkelser

Krenkelser blir vi ikke ferdig med. Krenkelse av religiøse følelser har stått sentralt i en rekke hendelser de siste årene. For mange handler dette også om at det man holder hellig blir krenket. Det er også en slik krenkelse på vegne av all verdens muslimer som attentatmennene i Paris ganske falskt påberoper seg.

Det finnes et juridisk og menneskerettslig vern mot krenkelser. Vi har både injurielovgivning og forbud mot å krenke noen gjennom hatefulle, forhånende og/eller diskriminerende utsagn. Intet av dette beskytter imidlertid det såkalt hellige mot krenkelser. Tidligere hadde vi en blasfemiparagraf, men den er sovende (og avskaffet i den nye straffeloven av 2005 som ikke har trådt i kraft). Det er heller ikke følelsene som sådan loven skal beskytte.

Dette innebærer at det kan være fornuftig å operere med et skille mellom krenkelse forstått som sårede (religiøse) følelser og andre krenkelser. Hvordan kan vi forstå et slikt skille? Et utgangspunkt kan være en nærmere undersøkelse av hva som kan sies å bli krenket i ulike situasjoner. Vi kan også spørre hvorfor vi har et juridisk (og moralsk) vern mot krenkelser.

Menneskerettighetene er til for å verne individer og beskytte grunnleggende rettigheter. Derfor kan vi snakke meningsfullt om at noen har fått krenket sin frihet, sin rett til liv og så videre, i strid med menneskerettighetene. Enkelt og presist kan vi si at menneskerettighetene er til for å beskytte menneskeverdet. Det er heller ikke vanskelig å se at på et mer konkret nivå er det dette injurielovgivningen gjelder, om enn på gammelmodig vis, mens den utvidede «rasismeparagrafen» nettopp ivaretar en menneskerettighetsforpliktelse på en mer moderne juridisk måte.

Dermed ser vi et rasjonelt skille mellom krenkelser av menneskeverd og krenkelser av (religiøse) følelser. Dette skillet blir også tydeligere ved å bytte ut «krenke» med «såre». Det gir grammatikalsk god mening å snakke om krenkede følelser, men det blir rart å snakke om å såre menneskeverdet (eller ytringsfriheten og så videre). Krenke og såre er synonymer i det ene tilfellet, men ikke i det andre. Denne distinksjonen understreker dermed forskjellen på menneskeverd og følelser.

Derfor bør vi, når vi ønsker å uttale oss presist, nettopp begrense talen om krenkelser til krenkelser av menneskeverdet, mens vi snakker om sårede følelser.

Denne distinksjonen tydeliggjør også hvorfor det blir meningsløst å skulle lovbeskytte religiøse følelser eller følelser i det hele tatt. Følelser er ganske subjektive og varierer fra individ til individ, mens menneskeverdet er en mer nøktern størrelse. Menneskeverdets mer «objektive» karakter framgår nettopp av dets konkretisering i de omforente elementer det består av og som menneskerettighetene verner.

Der er ganske umulig å beskytte individer mot å få sine følelser «krenket» eller – mer presist – såret. Det skjer daglig, i ulykkelig forelskelse, mangel på forfremmelse, personorienterte vitser fra kolleger og så videre, og så videre. Og for noen er det en «krenkelse» at andre tror noe annet enn dem selv eller stiller spørsmål ved deres livssyn. Et vern mot å såre noens følelser, også religiøse følelser, blir derfor meningsløst. Det ville innebære en autoritær begrensning av blant annet ytrings- og livssynsfriheten. Derfor er lovforbud mot blasfemi formålsløst i dag. For det som er blasfemi for noen – og sårer deres følelser – er andres inderlige overbevisning.

Det er rimelig at det vi lovregulerer begrenser seg til å beskytte individers (og minoriteters) menneskeverd. Sårede følelser må vi uansett leve med. Derfor må vi også lære oss å leve med det som sårer våre religiøse følelser.

Ironisering og satire over, og spott og hån av innholdet i ulike livssyn må vi med andre ord tolerere fordi vi har både ulike livssynsmessige ståsteder og ytringsfrihet. Det som er hellig for noen, er latterlig for andre. Dette er ikke til hinder for at vi opptrer hensynsfullt, utviser folkeskikk og ikke går inn for å såre våre medmennesker unødvendig. Men en slik hensynsfullhet skal ikke hindre krass religionskritikk, kunstneriske uttrykk eller latterliggjøring av det latterlige.

Ved å rydde i begrepene vi bruker, blir problemstillingen tydeligere. Distinksjonen mellom å krenke menneskeverd og å såre følelser er også med på å tydeliggjøre toleransens grenser. Vi må leve med såre følelser enten det handler om religion eller ideologi, men skal ikke tolerere at noen får sitt menneskeverd krenket.

Charlie Hebdo har med sine karikaturer slått i alle retninger. Mange - kristne, muslimer, politikere og andre - har blitt såret og følt seg krenket. Noen sier at en del av magasinets karikaturer er rasistiske. Det får de uttale seg om som har analysert dem nærmere. Karikaturer av avdøde mennesker krenker neppe noens menneskeverd. Karikaturer av Muhammed må tåles - også om vi blir provosert og såret.

Vil man ta igjen må det skje med ord og mottegninger. Uten å krenke noens menneskeverd.

Lars Gule

FØRSTE VERSJON PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 8. MAI OG PÅ VERDIDEBATT.NO 13. MAI 2014. Nå med tillegg om Charlie Hebdo og illustrasjoner. MODERATOR HAR TATT UT ILLUSTRASJON. VÅRT LANDS LINJE ER Å IKKE PUBLISERE TEGNINGER SOM HÅNER RELIGION)