Romfolket og Anfindsens metode

Debattene i kjølvannet av mine to artikler "Romfolket - hva er det som truer oss?" og "Vi og de fredløse", som bygger på et foredrag jeg holdt under et seminar om romfolket i regi av Metodistkirken i Trondheim i november 2014, har virvlet opp en rekke ting som jeg ikke rekker å kommentere enkeltvis. I tillegg har Ole Jørgen Anfindsen fulgt opp med en egen tråd, "Sigøynere/roma og våre moralske matriser", der budskapet i bunn og grunn ikke er annet enn at vi skal fortsette å gjøre det samme som vi har gjort gjennom alle århundrer: jage dem. 

Metodistkirken og de utstøtte
Metodistkirkens engasjement i dette er spesielt interessant. Det var i Metodistkirken i Trondheim at det første samepolitiske møte i Norge ble holdt 6. februar 1917. Men historien slutter ikke der. Under siste krig slo Metodistkirken sine vinger rundt Trondheims jøder. En hemmelig synagoge ble innredet på loftet i metodistkirken, og Torahrullene og andre kultgjenstander ble oppbevart der i skjul. I mangel av jødisk forstander trådte sågar metodistpresten i Trondheim inn i hans sted og forrettet jødiske begravelser etter en annen religions rituale. Snakk om å tenke (og handle) utenfor boksen!

I 1997 var Metodistkirken igjen (denne gang i Levanger) åsted for den første organiserte mobilisering av det norske romanifolkets interesser, da Romanifolkets Rettssikkerhetskomité ble etablert her. Jeg var selv til stede. Det var begynnelsen på en prosess, der det norske romanifolket etter 500 års nærvær i Norge tok det første lille skritt i retning av å organisere sine interesser. Det var mulig fordi først da var tiden moden. Først da - 11 år etter at den norske særomsorgspolitikken overfor taterne opphørte i 1986 - var historien klar til å kunne fortelles.

Tre utsatte minoriteter som har en felles historie om ulike grader av forfølgelse, har Metodistkirken slått sine vinger rundt. Det var kontroversielt den gang det skjedde, for den gang hadde ingen av disse gruppene særlig sympati i befolkningen. Å være antisemitt og si hva som helst om jøder, var risikofritt. Slik har det vært med samer og romanifolk også. Men etter hvert har historien lært oss litt om sammenhenger som gjør at vi ser at ting ikke er fullt så enkle som vi trodde de var. Og da får pipa langsomt en annen lyd. Men det tar tid. Historien må legge seg i mellom og gi avstand til samtiden før blikket klarner.

At Metodistkirken nå også står opp for romfolket, følger i samme tradisjon, og det vil tjene den til ære når tiden bare får gå litt og vi får avstand til dagens flaue retorikk rundt alt som sies om romfolket og deres elendighet. For det Metodistkirken (og andre) har gjort for jøder, samer og romanifolk, det har pekt fremover og bidratt til fremskritt for humanitet og rettferdighet. På samme vis peker det de nå gjør for romfolket fremover. Det vil historien en gang anerkjenne.

Det mangler ikke på elendighet når vi studerer romfolkets situasjon i dag. Den er verre enn den kanskje noen gang har vært. Men innsikt i og visdom rundt årsakssammenhenger og om hvordan et folks problemer skal løses, er det enda større mangel på. Forståelse for at det tar tid å gjøre noe for et folk som ligger nede - at det kreves mer enn bare å ta seg sammen, slik gjennomgangsmelodien hos mange lyder - er det enda større mangel på.

Anfindsens metode
Ole Jørgen Anfindsen startet tråden "Sigøynere/roma og våre moralske matriser" som svar på mine to artikler. Som man ser av overskriften handler det for Anfindsen om moral - NB! ikke om vår moral, men om romfolkets mangel på det. Men hva er det Anfindsen egentlig - når alt kommer til alt - har å bidra med? Svaret er: ingen ting. Jeg gjentar: INGEN TING! Ingen ting utover repressive tiltak. Med andre ord en gjentakelse av det som historien gir tonnevis av dokumentasjon på ikke har virket, som snarere har forsterket problemene og vridd romfolket ned i dypere og dypere elendighet og i hundrevis av år gjort dem til et jaget folk på tvers av alle landegrenser. Overfor dette har vi, ifølge Anfindsen, ikke plikt til noe som helst utover å stenge rikets grenser og holde oss for nesen inntil problemet garantert vil dukke opp en gang senere.

En internasjonalt og europeisk utfordring
Internt hos romfolket forteller man fra generasjon til generasjon om "de to store vandringer". Første vandring skjedde rundt år 1300, som førte folket inn på europeiske områder, og som i 1508 for første gang nådde Skandinavia. Vi satte navnet "tater" på dem, som betyr "folket fra helvetet". På tysk zigani eller zecani, på engelsk gypsie eller egyptians, fordi man trodde de var en rest av forvillede etter israelsfolkets opphold i Egypt. Andre store vandring kom på slutten av 1800-tallet, som førte til at romfolket spredte seg ikke bare over hele Europa, men også til de fleste andre deler av verden. Mange kom også til Norge. Til forskjell fra taterne, som da hadde vært her i mange hundre år og hadde sin egen atskilte historikk i forhold til andre grupper rom, kalte vi disse med deres tyske navn, sigøynere. Siden har de vært her. Mange er godt integrert, ikke minst takket være pinsebevegelsen og den katolske kirke, som møtte dem med åpne armer. Den nå avdøde jesuitt og pater, Gustav Teresz, hadde en mangeårig pastoral kontakt med dem og kjente dem bedre enn noen.

Hver av disse vandringene var utløst av bestemte bakenforliggende forhold, der forfølgelser, jakt og i mange tilfeller massehenrettelser er fellesnevner. Den siste massejakt av større omfang på tatere i Norge skjedde i Flå i Gauldal i 1906. Ryktet sa de hadde kidnappet et savnet barn. Sannheten kom for en dag noen år senere. Jenta hadde falt ned i en åpen kloakkum i en gate i Oslo. Før dette var såkalte fantejakter årlige foreteelser i Norge. Tatere ble jaget over grensene til neste kommune, der samme prosedyre gjentok seg. Det skjedde at de ble skutt ned for fote. I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med knapt flertall at det "herefter skal være forbudt at skyde tatere". Kirken stengte dem ute fra sakramentene, slik at barna verken ble døpt eller konfirmert. Dermed fikk de heller ikke adgang til pass, og kunne ikke reise lovlig rundt hvor enn de oppholdt seg også i eget land. Dette var den virkelighet Eilert Sundt kjente og de som i 1896 startet opp Norsk misjon blant hjemløse. Det var et fremskritt den gang. Ettertiden har lært oss at det også skjedde mye galt i fremskittets navn.

Situasjonen for romfolket er i dag omtrent som på Eilert Sundts tid i en del østeuropeiske land. Situasjonen er så alvorlig at det kan være at vi nå står overfor romfolkets "tredje store vandring". Også nå ligger bestemte utløsende forhold bak. Kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa og finanskrisen i 2008 har satt i gang prosesser som skritt for skritt har skjøvet romfolket mot et stup. Barnehjemmene vi fikk forskrekkede glimt av da kommunistregimet i Romania falt, var ikke vanlige barnehjem. Det var som oftest barnehjem for rombarn vi fikk små blikk inn i. Nå er disse barna voksne og har selv fått mange barn. I et stadig mer integrert Europa blir de gruppene som aldri har vært integrert, et deso større og synligere problem.

Romfolket er et folk uten nasjonale grenser og har heller ikke noe territorium å drømme om eller håpe på. Deres tilstedeværelse i verden har alltid bestått i å være midt iblant oss og samtidig omgitt av barrierer som kulturelt, sosialt og mentalt er høyere enn Mount Everest. Slik har både de og vi villet ha det. Men fordi de er og alltid har vært midt i blant oss uten å kjenne landegrenser, er deres situasjon også en internasjonal og europeisk utfordring, ikke en spesifikk rumensk, ungarsk, spansk eller polsk. Det finnes 12 millioner av dem, større enn Sveriges befolkning. De finnes i samtlige europeiske land, de har vært i Norge siden 1508. Det er ikke et folk én nasjon står mer ansvarlig for enn andre. Det er en felles skyldighet og et felles ansvar. Norges ansvar er ikke mindre enn andres. Vi har som de fleste andre land vår historie med dette folket. Vi har også vårt å svare for. Vi tvangssendte dem i arbeidsleire, vi tvangssteriliserte mødrene, vi lobotomerte mennene, vi var sågar det andre land i verden som tok i bruk denne metoden og det siste som opphørte med det, vi stuet dem innerst i asylenes mørkeste gjemmer, vi la dem i massegrav på Ris kirkegård i Oslo uten gravsten eller navneplate, selv deres graver er ofte ukjent.

Norge er og har vært et godt land å bo i for flertallet. Ja, for flertallet. Men ikke for de mest risikoutsatte gruppene. Vi er snare med å løfte moralismens pekefinger når noen ikke går i takt. Man skal skikke seg, være gagns menneske. Selvsagt skal vi helst også være det. Men slik er altså ikke virkeligheten. Så hva gjør vi med det? La oss begynne med å forholde oss til den. Det vil nemlig alltid være noen som av ulike grunner ikke skikker seg. Det vil alltid finnes noen å forarges over. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårligere mennesker.

At mennesker ikke går i takt med fellesskapets moral, kan ha mange grunner. Fattigdom er én grunn. Utstøting en annen. Utenforskap preger menneskers selvforståelse og identitetsopplevelse sterkere enn vi som har en trygg, uproblematisert identitet aner. Avvisning av våre verdier kan for eksempel være en aktiv måte å besktytte seg selv på, ikke noe uttrykk for umoral. Det har jeg ofte sett eksempler på. Hos romfolket er utenforskapet en konstituerende del av deres identitetsopplevelse. Erfaring har også vist meg at skal man bedømme et folks moralske standard, er det mer enn ett parameter som skal legges til grunn. Man skal ikke bare se på hvordan handlinger og holdninger spilles ut i forhold til det ytre fellesskap, men også det indre, ja, kanskje vel så mye det. Med andre ord: Moralske verdier innad i et fellesskap kan være helt annerledes enn utad overfor vårt fellesskap. Glemmes skal heller ikke at den mangel på respekt romfolket viser oss, er en refleks av en gjensidig forakt. Ting henger kort sagt sammen. Gjensidig mistillit - og det er viktig å understreke at den er gjensidig - er sammen med analfabetismen i det hele tatt de to motorene som holder elendighetshjulet i gang både for oss og for dem.

Man kan ikke gjøre alt, men man kan løfte blikket!
Å bryte denne mistillitens onde sirkel, lar seg ikke gjøre på én dag. Det krever at begge parter løfter blikket. Det kan ikke skje uten politisk vilje på tvers av nasjonale grenser. Men hvordan skal romfolket og dets representanter kunne bidra når deres eneste bindeledd til samfunnet alltid går gjennom politiet, statsmaktens mest repressive representant? Selv i de land hvor romfolket er tallrikt har storsamfunnet ikke noe annet formelt kontaktledd til minoriteten enn gjennom politimyndigheten. Slik også i Norge. Det eneste offentlige organ med formelt ansvar i forhold til romfolket er politiet. Det sier også alt om hvordan vi ser på relasjonen. Bare å endre dette vil være et lysårs fremskritt.

Skal man løfte blikket, må man på en eller annen måte komme i posisjon overfor hverandre, og da er definitivt ikke politiet en egnet tilrettelegger. Igjen fremmer Metodistkirken i Trondheim eksemplets makt, for uten at noe skjer i det små, skjer definitivt heller intet i det store: Man kan møtes på en felles arena, som i Trondheim i kirken, for å lage middag sammen. Man kan, som vi har gjort i Grønland, invitere dem inn i kirken fremfor å la dem stå utenfor og fryse. Etter hvert kan man gi dem ansvar. De kan koke og dekke til kirkekaffen. Det fungerer utmerket. Man kan ikke gjøre alt. Men man kan løfte blikket! Forbud er ikke å løfte blikket. Det er å gjøre mer av det som aldri har virket. Det er å forsterke det problemet man forsøker å skyve fra seg.

Det småborgerlige pjatt
Småborgerlighet betyr i denne sammenheng at man ser én side av et problem og er hermetisk lukket for andre problemstillinger enn de man selv har innpå eget hagegjerde. Eksempelvis ser man veldig lett problemer hos alle andre, men er fullstendig blind for å se hvordan ting henger sammen. Vi tolererer at våre gater ser ut som en Gazastripe av fyll, dritt og elendighet en lørdagskveld når vår egne kjekke ungdommer har seg - det er ingen som snakker om hvordan norske ungdommer egentlig er da. For om en lørdagskveld på byen skulle gi oss det sanne bilde av nordmenn, ja, da står det sannelig svært ille til med norrønaætten! Men vi stemmer gjerne på partier som vil ha mer av det samme gjennom stadig mer liberal alkohol- og åpningstidspolitikk. Vi synes visst det er greit at det er sånn, det er en norsk greie og vi klarer på et vis å leve med det. Et drap eller to i uken som følge av fyll og slagsmål endrer ikke på det.

Men når andre driter i våre parker -ja, da skal du få høre! Da våkner småborgerens hellige vrede, og den skal man passe seg for, den er ikke til å spøke med. Men slik er det bornerte perspektiv. Lenger rekker det ikke. Stille blir det først når man stiller de litt mer kompliserte spørsmål.

På dette småborgerlige nivå er det faktisk at Anfindsen beveger seg. Han refererer til en artikkel fra et båtmagasin, der eiere av dyre båter (sannsynligvis en stor andel skattesnytere) beklager seg over tilgrising i småbåthavnene og at båtene er blitt benyttet som magasin for tjuvgods. Nå er det riktignok ikke ført bevis for at det faktisk var tjuvgods. Tjuveri av store partier og i organisert omfang, husran etc, har i alle fall ikke pleid å være typisk for romfolk. Naskeri, forsøpling og bedragerier i småskala finnes det nok mange eksempler på.

Selvsagt skal alt slikt forfølges med de midler påtalemakt og rettsvesen har. Det skjer da også. Men jeg vet også noe mer. Med kunnskaper skapes det fordypning og nyanser i bildet. Jeg vet for eksempel at folk havner i kriminalitet fordi de av og til ikke har andre valg eller fordi deres selvrespekt er så kvestet at de ikke har noe å vinne eller tape uansett hvilken side av loven de står på. Jeg vet også at i noen tilfeller er kriminalitet en aktiv måte å straffe oss på. Endelig vet jeg også at i utenforskapets verden kan det være vanskelig selv for det beste menneske å unngå å komme på kant med loven. Av den enkle grunn at det i mange tilfeller er selve utenforskapet som er kriminalisert. Eksempelvis var det frem til revisjonen av løsgjengerloven i 1971 kriminelt i seg selv å være tater i Norge. (Det var sågar kriminelt å være homo, om glidlåsen var nede vel å merke. Var den oppe, var du uansett og pr definisjon ikke homo).

Skjenk det en tanke: Hva gjør slike utstøtingsformer med menneskers og gruppers selvforståelselse? Hvordan former det et blikk på verden? På oss? Når alt du er, er å være den foraktede, hva har man da å vinne eller tape på noe som helst? Om man er i stand til å tenke et skritt lenger enn bikkja til Jon Michelet, burde svaret være enkelt. Svaret er det samme som hos Anfindsen: Ingen ting. Man har intet å vinne og intet å tape. Og elendigheten bare fortsetter.

Ole Jørgen Anfindsen er intelligent nok til å tenke lenger. Man han ser det hele innen et skjema han har valgt som fortolkningsmodell for virkeligheten: Liberal versus ikke-liberal. Det kan vi godt diskutere i andre sammenhenger, for på mange områder er selv jeg tilhenger av å fremme verdikonservative dyder. Men i denne sammenheng handler det ikke om liberal eller konservativ. Det er et fullstendig fordreid perspektiv. Romfolket har vært her lenge før ordet liberal var oppfunnet. Romfolkets problemer skyldes ikke liberalitet i noen retning. Det skyldes det motsatte, nemlig eksklusjon, stigmatisering og barrierer. Oppå dette kommer at særlig i et land som Ungarn, hvor romfolket utgjør 10 prosent av befolkningen, har en høyrenasjonalistisk og sjåvinistisk ideologi som Anfindsen i mange sammenhenger har slått sine varme og velsignende hender rundt, hatt stor fremgang. Hatretorikken de fører mot romfolket, ligger nok ikke for en dydig akademiker som Anfindsen, men mange av dem som deler hans tankegods, er mer enn rede til å ty til den. Et resultat er at romfolk idag jages som dyr på den ungarske landsbygda og i Budapests gater. Blod flyter.

Før Anfindsen tok til tastaturet, burde han i det minste ha kommet opp med noe som kunne antyde en human løsning for et problem vi uansett ikke slipper lett unna, som det uansett ikke finnes noen enkle løsninger på. Han bør vise ydmykhet for at det her bare finnes vanskelige svar. Enkle svar gir lett mange "likes". Men de enkle løsningene er utprøvd alle sammen, og det finnes ikke ett eksempel på at de har virket. Ikke ett. Med mindre man velger bygdevekter Ihlers metode da han under herredsstyredebatten i Sør-Odal i 1921 foreslo følgende: "Det letteste vilde være at skyde dem." Den metoden tror jeg ikke Anfindsen er tilhenger av.