Venn med kommunister, Gerhardsen, Sakharov - og fikk kong Olav til å snakke tysk

Jeg måtte sperre øynene opp da jeg begynte å lese saken, jeg hadde i jula lest om mye av det samme. Det var i boken ”Gjennom murene”, skrevet av Leif Hovelsen, en venn av Wilhelmsen. De hadde begge vært i samme tjeneste, om enn på ulike steder. Her er Hovelsens historie.

Da jeg var ferdig med lesingen av Hovelsens bok, satt jeg igjen med denne reaksjonen: Utrolig hvor mye et ”vanlig” menneske kan få til av gode ting her i livet!

Leif Hovelsen hadde gitt meg boken i forbindelse med at jeg skrev flere artikler om hans far, Carl (Howelsen), som var skikonge både i Norge og ikke minst i USA, der han ble kalt ”The flying Norwegian” (Den flygende nordmann).En av artiklene ble trykt i Vårt Land. Jeg så nok på Leif preget av den oppfatning jeg hadde av faren som en dristig og utholdende skiløper, en fysisk sterk person. Men jeg noterte at Leif hadde fått høre følgende i USA om faren, som det så sent som i februar 2009 ble avduket en bronsestatue av i Steamboats Springs, Colorado: ”Din far lærte meg ikke bare å gå på ski, han lærte meg karakter!” Og vi behøver ikke tvile på at også moren Anna Kristine betydde mye for Leif.

Men den livsvei han valgte, kom overraskende på dem. Og vi kan vel føye til, på han selv også.

I fangenskap

Som ung deltok han i motstandskampen mot tyskerne. Fikk merke deres tortur både i fengslet i Møllergata og på Grini. Slag han fikk skadde hørselen hans for alltid.

Etter frigjøringen ble han selv med i vaktstyrken på Akershus festning. En dag kom en gruppe tyske fanger i Luftwaffe-uniformer. De sa de hadde ikke gjort noe galt, nå ville de hjem til Tyskland fortest mulig. Leif Hovelsen sa til den engelske obersten at de lyver, det var de, blant andre den forhatte leirkommandanten, som på Grini behandlet nordmennene forferdelig. En dag slo Leif tilbake. Lot de gjennomgå samme eksersis som han og andre hadde måttet utføre på Grini. Med samme nedlatende ord ropt til dem. Da en av dem kom og bad om litt vann, hentet Leif en bøtte med vann – og helte den over hode og nakke.

Da Leif fortalte dette, syntes kameratene hans vel om det. Men Leif selv angret. Enda så mye vondt de hadde gjort mot han og andre fanger, hadde han ikke rett til å behandle dem like ille som de hadde behandlet ham.

Ba om tilgivelse

Da han mange år senere var i Tyskland, oppsøkte han tyskeren han hadde kastet vann i hodet på. Men han var død. Han traff dattera og sa han kom for å be om tilgivelse. Hun tilgav han, og sa faren sikkert hadde gjort det samme.

Men før denne turen fant sted, hadde mye skjedd. Etter krigen kom Leif i kontakt med representanter for bevegelsen Moralsk Opprustning (MRA), blant andre professor Eiliv Skard, som kom til å bety mye for han. MRA hadde følgende leveregler: Absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet.

Og han var blitt en kristen der det å leve i tilgivelse og å lytte til Guds stemme, stod sentralt.

Han fant å måtte avbryte studiene og dro til Caux i Sveits, hovedkvarteret til MRA. Sammen med han reiste noen andre norske, blant dem Jens Jonathan Wilhelmsen.

Dermed var en ny livskurs valgt.

Blant hardbarkede kommunister

Leif Hovelsen ble boende i Tyskland, landet han hadde kjempet mot under verdenskrigen. Der ble han kjent med noen av de mest hardbarkede kommunistene og fagforeningslederne. Ved å vise dem omsorg, ble han venn med flere. Og flere av dem innså at MRA hadde et budskap som de trengte, nemlig betydningen av at menneskene blir forandret. Flere drog på kurs i Caux og ble overbeviste MRA-ambassadører. For noen førte det til eksklusjon fra kommunistpartiet, som gikk til angrep på MRA og fagforeningsledere som engasjerte seg i MRA. Men andre fagforeningsledere fikk fornyet tillit som ledere selv om de sa ja til MRA-bevegelsens prinsipper, at menneskene, kapitalister, kommunister, alle, må forandres.

Hovelsen skriver i boken at den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Tyskland bygde på en dogmatisk marxisme og en tro på at klassekampen er det eneste som fører fram. Noe alternativ finne ikke. - Vi oppdaget at dypt i mang en kommunists hjerte var en tvil krøpet inn, en personlig konflikt mellom ide og virkelighet. Forholdene slik de opplevde dem i den Sovjet-okkuperte del av Tyskland og i Sovjetunionens drabantstater, tvang dem til å stille spørsmålstegn ved selve grunnlaget for deres tenkning. I dette avgjørende øyeblikket kom Moralsk Opprustning som ikke snakket om teorier og systemer, men vendte seg bent til menneskene. Hensikten er å forandre menneskets dypeste motiver og dermed skape en vei til et nytt og rettferdig samfunn.

Forbundskansler Adenauer takket

Men Hovelsen understreker at det var ikke angrep på deres politiske tro som nyttet, men å vise til hva de selv og andre hadde opplevd av forandring. En av fagforeningslederne, Willy Benedens, sa det slik etter et opphold i Caux: - Moralsk Opprustning gir alle mennesker mulighet til å finne veien til hverandre. Det er en ideologi som fører til sosial rettferdighet og som tilfredsstiler det dypeste behov i menneskets hjerte.

I brev hjem til foreldrene forteller Leif om motstanden de som sluttet seg til MRA-bevegelsen, møtte. Men hva som var oppnådd i samarbeid mellom arbeidere og arbeidsgivere, mellom ulike grupper, ble lagt merke til uten at jeg med mine små kunnskaper om tyske forhold kan konkludere om betydningen. Men forbundskansler Konrad Adenauer skrev til dr. Frank Buchman, MRAs grunnlegger, og takket for alt MRA hadde oppnådd i Ruhr-området og for at Tysklands brennende problemer ble diskutert i en atmosfære av hjertelig samarbeid.

Erstatning til Norge

Men Hovelsen arbeidet ikke bare med forsoning i politikk og arbeidsliv i Tyskland, men også mellom Tyskland og andre land.

Et forhold gjaldt erstatning til etterlatte til de som hadde dødd i tysk fangenskap, og til de som overlevde fangenskap. Det var et betent spørsmål. Her i landet var det på 1950-tallet sterke utfall i pressen mot Tyskland.

Et opplegg som gikk ut på at Nato skulle koordinere dette, var på gang. Hovelsen hadde ikke tro på det av flere grunner. Han samtalte med flyktningminister Oberländer om det, og fikk vite at Tyskland ønsket en konstruktiv løsning, men at spørsmålet var betent.

På besøk i Norge slo en tanke ned i Hovelsen. Besøk statsminister Gerhardsen, som Hovelsen var blitt venn med under det felles fangenskapet på Grini. Han dro til Galå, der han hadde hytte.

500 meterfra hytta hadde han mest lyst til å snu. Hva trodde han at lille han kunne oppnå? Ved en stor stein bøyde han kne og ba til Gud. Jo, han skulle snakke med Gerhardsen.

Gerhardsen hogde ved da han kom. De to satte seg ned og pratet. Erna Gerhardsen serverte vafler. Hovelsen la frem fem punkter han hadde satt opp. Gerhardsen sa at Tyskland ville aldri kunne betale for de lidelser de hadde påført andre. Men en symbolsk sum ville bety mye.

Så sa han at han mente Tyskland først burde bli enige med små land som Norge, Danmark og Holland først. Det var Hovelsen enig i. Han hadde nytt møte med Oberländer. Kansler Adenauer var glad for den positive holdning Gerhardsen, selv Tysklands-fange, hadde vist. Hovelsen hadde nytt møte med Gerhardsen i Oslo. Så ble det avtalt at Oberländer skulle ha møte med Gerhardsen i weekenden 13.-14. desember 1958. Det ble holdt i hemmelighet i et privat hjem.

Norge måtte bryte ut av Nato-opplegget og forhandle om en tilfresstillende løsning. Den 7. august 1959 var avtalen i boks, en avtale som ble mottatt med tilfredshet i Norge Dermed var veien åpen for tosidige forhandlinger mellom Tyskland og andre land.

Forbundspresident Heinemann på besøk

I august 1970 fikk Hovelsen på vei til Caux vite at Tysklands forbundspresident Gustav Heinemann skulle besøke Norge. Det vakte blandede følelser hos nordmennene. Hovelsen spilte i den forbindelse på flere strenger. Han ville intervjue Heinemann og hadde 12 viktige spørsmål klare. Men så følte han Gud sa noe annet; fortell heller litt om deg, hva du har opplevd, og fortell om nordmennene og om ditt arbeid i Moralsk Opprustning. Han gjorde det, og Heinemann lyttet. Fra pressesjefen fikk han etterpå beskjed om hvor stor pris Heinemann hadde satt på en journalist som ikke stilte spørsmål, men kom for å gi noe. Men Hovelsen la ikke helt pennen på hylla. Han skrev artikkel om Heinemann, som NTB sendte ut til avisene.

Vil kong Olav snakke tysk?

Under krigen hadde kronprins Olav sverget på at han aldri mer skulle snakke tysk.

Heinemann hadde nevnt dette for Hovelsen: Mente Hovelsen at han burde snakke engelsk til kong Olav under besøket?

Dette fortalte Hovelsen til tidligere ambassadør i Bonn, Peter Anker, uten at Hovelsen visste at han var en venn av kong Olav. Heller ikke at han skulle i middag med kong Olav før Heinemanns besøk.

Etter Heinemanns besøk fikk Hovelsen følgende beskjed fra Heinemanns pressesjef: - Det var en fantastisk middag på Slottet i går kveld. Kongen snakket tysk! Det betydde så mye for president Heinemann, utenriksminister Scheel og de andre i følget.

Dissidenter og Nobels fredspris

Men det var ikke bare det tysk-norske forhold Hovelsen var opptatt av. Våren 1969 kom han over ”Manifest om fremskritt, sameksistens og åndsfrihet” av Andrei Sakharov. Hovelsen leste det flere ganger. Det kom til å bli hans verdslige bibel.

Da Hovelsen var i Paris i 1973, fikk han meldinger om at situasjonen var ille for Sakharov. Et spørsmål lød: Kan dere arbeide for at han får Nobels fredspris? De mente det ville beskytte han. Da jeg ble spurt om å hjelpe, var det ikke nei i min munn. Hovelsen koordinerte arbeidet. Men det ble ingen fredspris i 1974. Skuffelsen var stor.

Hovelsen skriver: - Så slo det meg at det ville styrke dem som satt i komiteen, om det kom inn forslag fra Norden, ikke bare andre europeiske land og USA. Det ble fullt treff. Året etter fikk Sakharov prisen, i konkurranse med blant andre Finlands president Kekkonen.

Det var en glede også for Norge. Hovelsen skriver: "Jeg så det slik at lille Norge med et stort diktaturland som sin nabo hadde markert seg ved å stille seg solidarisk med den forfulgte akademiker.”

Senere ble Hovelsen en nær venn av Sakharov og hans kone Elena Bonner. Hovelsen jobbet også sammen med andre sovjetiske dissidenter som var i store vanskeligheter.

Forbudt bok

Når det gjelder Alexander Solsjenitsyn, traff Hovelsen aldri han. En gang ringte fru Solsjenitsyn fra USA til redaktør Irina Alberti. Hovelsen var i samme rom. Plutselig sa redaktør Irina Alberti til Hovelsen: ”Er det noe du vil si til fru Solsjenitsyn?" ”Si til henne at det ville være fint om Solsjenitsyn kunne foreslå Lech Walesa for fredsprisen”. En uke senere leste Hovelsen i International Herald Tribune at han hadde gjort det. Og som kjent, også Walesa fikk prisen.

Hovelsen skriver at Solsjenitsyn var den som førte til at han fikk oppleve en av de mest spenningsfylte og meningsfylte konfrontasjoner han har hatt. Det skjedde på en internasjonal konferanse i Genève, mens ekteparet Solsjenitsyn bodde i Zürich. Den første utgave av bøkene ”Gulag-arkipelet” var nettopp kommet ut på tysk og fransk, og Hovelsen prøvde å få tak i et eksemplar hos en bokhandler i FN-bygget i Genève. Men nei, de hadde ikke boken

Hovelsen gav seg ikke. Ekspeditrisen sa da at de hadde ikke lov til å selge den!

- Dette tente meg med eksplosiv kraft. Forbud mot å selge Solsjenitsyns bøker! Og det i en internasjonal bygning som skulle være kromtrappen for frihet og menneskerettigheter, skriver Hovelsen.

Han fortalte det til en sveitisk journalist som arbeidet i FN-bygningen. Saken vakte oppsikt. Så fakset Hovelsen et brev til journalist i New York og spurte om forbudet gjaldt også i FN-bygningen i New York. Det gjorde det. Saken ble også tatt opp i Stortinget. Også Norges FN-ambassadør Edvard Hambro tente på saken. Og tok det opp i FN.

- Det ble en brakende seier, skriver Hovelsen fornøyd.

Vennskap med Gerhardsen

Statsminister Gerhardsen vurderte vennskapet med Hovelsen og hans innsats høyt. Selv så Hovelsen hans store omsorg for mennesket og hans lidenskap for å bygge landet. Hovelsen besøkte han ofte, hjemme, på hytta og i regjeringsbygget. Siste gang var i Folketeaterbygningen på Youngstorvet. Hovelsen ønsket en prat med Gerhardsen før han selv skulle til USA ett år.

På slutten av samtalen dro Gerhardsen ut bordskuffen og rakte Hovelsen en slirekniv. Noe forlegent sa han: ”Jeg vil du skal ha denne kniven som et minne om vårt gode vennskap.” Så lot han meg vite at det var en gave fra Vestre Kolbu Arbeiderlag som takk for et foredrag han hadde holdt. Det ble deres siste møte. Mens Hovelsen var i USA, døde Gerhardsen.

I tillegg til at jeg traff Hovelsen i forbindelse med det jeg skrev om hans far i 2008, møtte jeg han også i 2010 da han var med på en kveld der tema var nordmenn i utlandet og med presentasjon av en av mine bøker. Meningen var vi skulle treffes senere. Det ble ikke noe. Han sendte takkebrev for boken. Jeg hadde heller ikke lest hans bok. Dessverre. Og visste derfor lite om alt det han hadde vært med på, noe jeg burde ha rost han for.

Leif Hovelsen døde 18. september 2011, 88 år gammel. Nå har jeg skrevet ovenstående for å fortelle litt om hva denne mannen fikk utrettet - for Gud og medmennesker.