Nulltoleranselinjen hjelper ikke rusmiddelavhengige

Alkoholforbruket i Norge har økt over lengre tid. De siste årene har også bruken av sentralstimulerende stoffer som kokain, amfetamin, metamfetamin og ecstasy økt (Helse- og omsorgsdepartementet 2012). Antallet overdosedødsfall er høyt, i 2012 døde 312 personer av overdose (SSB 2013).

I 2012 ble det anmeldt over 44.000 narkotikaforbrytelser i Norge. Over halvparten var for bruk og besittelse av narkotika, i gjennomsnitt over 60 per dag. Det er i all hovedsak politiet selv som anmelder slike lovbrudd, det finnes ingen fornærmet eller offer. Etter anmeldelsen kommer straffereaksjonene. I 2012 var det ca. 8.000 straffereaksjoner for bruk og besittelse av narkotika.

Rusmiddelavhengighet er forbundet med mange følelser: skam og skyld, selvforakt og fornedrelse. Mange lever i fattigdom, under uverdige forhold og sliter med psykiske og fysiske plager i tillegg til selve avhengigheten. Rusmiddelavhengighet er medisinsk og psykososialt komplisert å behandle. Man skal behandle avhengigheten, men den enkelte skal også få hjelp til å ta tak i selve livet: forholdet til familien og venner, et sted å bo, komme i utdanning, jobb eller annen aktivitet, ta tak i gjeldsproblemer, få orden på kosthold og ødelagte tenner. (Stoltenbergutvalgets rapport, 2010)

Mange mennesker klarer ikke å takle hverdagen uten å ruse seg, og mange med rusproblem har psykiske og somatiske lidelser. Rusomsorg må også fokusere på årsakene til at den enkelte blir rusavhengig.

Avhengighet er et sammensatt og komplekst fenomen, som ikke lar seg beskrive med kun en enkel, ensidig forklaring. Det finnes utallige forsøk på å forklare hva som forårsaker og vedlikeholder avhengighet og rusmisbruk, og det finnes også flere nivåer som årsaksforklaringene retter seg mot. Genetiske, biologiske og sosiologiske årsaksteorier har alle forsøkt å forklare avhengighet, og viser også at teoriene vil avhenge av hvilket nivå man retter seg mot; det være seg individnivå eller samfunnsnivå. I dag er man nokså enige om at rusmiddelavhengighet er et sammensatt multifaktorielt fenomen med individuelle årsakssammenhenger. Det råder enighet i rusfeltet om at genetiske og biologiske faktorer spiller inn, sammen med miljøfaktorer. Mye av fokuset i behandling av rusmiddelavhengige ligger på hvilke konsekvenser rusmidler får for individet selv, og reduksjon av rusmiddelbruk i samfunnet forsøkes gjøres med behandling, opplysning og forebygging. Kompleksiteten i avhengighet sier noe om at utfordringene ved behandling av dette blir desto større. (Silje Helén Moen, 2008)

Leshner (2005) er en av talsmennene for at avhengighet er en sykdom. Han mener at bruk av narkotiske stoffer over tid fører til en endring av hjernens biokjemi, og at avhengighet slik er en kronisk sykdom på linje med Alzheimer eller Schizofreni. Mekanismene i hjernen endrer seg ved rusmiddelmisbruk, og suget etter stoff eller alkohol blir som følge av disse endringene i hjernen så sterke at biokjemien overvinner viljestyrken til individet. Bruk av rusmidler fører til endringer i humør, hukommelse, persepsjon og følelsesmessige tilstander, og disse endringene er langvarige. Selv om et individ slutter å bruke rusmidler vil endringene i biokjemien vedvare, i alle fall over en lengre periode. Leshner mener slik at det er vanskelig både å slutte med rusmidlet og å ikke begynne igjen, fordi både hukommelse, emosjoner, persepsjon og andre mekanismer har blitt endret til å fungere aktivert av rusmidlet, og slik vil trigge sug og ønske om å bruke rusmidlet igjen.

Leshner påpeker at alt ikke kan tilskrives biokjemi når det gjelder rusmiddelavhengighet, fordi det å begynne å bruke rusmidler er en valgt, frivillig handling individet velger å gjøre av ulike årsaker. Biologiske og atferdsmessige forklaringer trenger ikke være motstridende, derimot kan de være utfyllende og integrerbare.

Leshners hovedpoeng er likevel at avhengighet per se er en biokjemisk hjernesykdom, fordi rusmidler endrer hjernens biokjemi. Han mener at det viktige ikke er å se på årsaken til at man valgte å bruke rusmidler i første omgang, men hvorvidt rusmidler forårsaker det vi kjenner som selve kjernen i avhengighetsadferd: ukontrollerbart og tvangsmessig sug etter rusmiddelet, og bruk på tross av negative konsekvenser. Avhengighet kan slik defineres som en hjernesykdom uttrykt i tvangsmessig adferd.

Ved å se på avhengighet som en sykdom mener Leshner at vi bedre kan forstå hvorfor det ikke enkelt lar seg gjøre å behandle folk for avhengighet, og hvorfor mange individer ikke klarer å komme seg ut av rusmiddelavhengighet på egen hånd.

Sykdomsmodellen kan åpne for mer medikamentell behandling av avhengighet, fordi økt kunnskap om biokjemi vil kunne føre til økt kunnskap om ikke-avhengighetsskapende legemidler som kan brukes for å få et individ ut av abstinens og avhengighet.

Alkohol er fortsatt det rusmiddelet som er opphav til flest problemer som for tidlig død, sykdom, vold, fyllekjøring, kriminalitet og store utgifter for helsevesenet. Det er følgelig viktig å opprettholde et høyt nivå på alkoholavgifter.

Ingen ønsker at noen av de narkotiske stoffene skal være like tilgjengelig som alkohol, men flere og flere hevder at en bør tenke regulering, ikke forbud (nulltoleranselinjen). For noen er eksperimentering og bruk av narkotika forbundet med spenning og fest. For mange er rusen et utrykk for problemer og dyp elendighet. I en slik situasjon vil en bot eller en fengselsdom være en ekstra belastning og ikke en vei ut. Rusomsorgen må omfatte gode helsetjenester, en sosialfaglig og en psykologisk tilnærming. Men, forebygging, behandling- og oppfølging må ta utgangspunkt i at rusmiddelavhengighet er en sykdom som ikke kureres med straff.