Det norske samfunnets Leviatan

På slutten av 1800-tallet reiste den unge, indiske advokaten Mahatma Gandhi til Sør-Afrika. Her fikk han oppleve hvite sørafrikaneres diskriminerende holdninger og handlinger på grunnlag av etnisk identitet. Da myndighetene i 1906 innførte the Asiatic Law Amendment Ordinance, en lov som bl.a. krevde at alle indere måtte registrere seg med fingeravtrykk, protesterte Ghandi og hundrevis av indere med ham. De var da ikke kriminelle, og de nektet å la seg behandle som sådan.

I 2010 ble det innført fingeravtrykk i norske pass. Det fikk meg til å tenke på Gandhi, og jeg tenkte som Gandhi; Vi er da ikke kriminelle – hvorfor skal vi da gå med på dette? Men det gjorde vi. Trusselen fra mer eller mindre uidentifiserte terrorister, og ikke minst det store fokuset på den, ser ut til å ha skapt en fornemmelse av fare som stadig hviler over samfunnet og gjør oss villige til å gi fra oss selv vår mest personlige identifikasjon – fingeravtrykket – til et offentlig, internasjonalt register.

I høst presenterte NRK en undersøkelse utført av Fritt Ord som viser at to av tre nordmenn synes det er greit at myndighetene overvåker oss elektronisk ved mistanke om terrorangrep. Det store fokuset på terror, terrortrussel og ikke minst PSTs terroralarm i sommer har trolig gjort sitt til at vi er blitt mer villige til å overgi visse rettigheter til en sterkere autoritet: myndighetene. I reportasjen ble det pekt på en mulig sammenheng med at nordmenn generelt har en sterk tillit til myndighetene.

Under debatten om utvidet overvåkning hviler det imidlertid et viktig spørsmål: Hvor mye av vår individuelle frihet er vi villige til å ofre for å få et sikkert samfunn – eller i det minste en fornemmelse av å leve i et sikkert samfunn?

Problemstillingen er ikke ny. På midten av 1600-tallet skrev den engelske filosofen Thomas Hobbes en bok med tittelen Leviathan. Her tegnet han et dystert bilde av menneskeheten. I den såkalte naturtilstanden – en tilstand uten statsmakt – levde menneskene i en tilstand av krig der alle kjempet mot alle. Livet var grusomt, dyrisk og kort. Det eneste som kunne redde menneskene fra denne miserable tilværelse og fra å ødelegge hverandre, var at samfunnet ble ledet av en autoritet som var så mektig at ingen kunne utfordre ham. Det var denne absolutte herskeren som av Hobbes ble fremstilt som Leviatan, det mektige sjødyret kjent fra Jobs bok i Det gamle testamentet som ingen mennesker var i stand til å overvinne.

En absolutt hersker kan få sin makt gjennom voldelige virkemidler, som f.eks. et statskupp med påfølgende diktatur. Alternativet – som Hobbes forfektet – er en overenskomst, der mennesker frivillig gir avkall på sin naturlige selvstyrerett og underkaster seg. Dette var ifølge Hobbes en samfunnskontrakt der man var enige om den ujevne maktfordelingen. I dette systemet hadde vanlige folk ingen rett til å protestere, anklage herskeren for urett eller forsøke å forandre styresett. Det var den suverene herskeren som bestemte hvilke lover, sannheter og sanksjoner som skulle gjelde i samfunnet.

I kontrast til påstanden fra en rekke suverene herskere opp gjennom tidene om at det fantes et guddommelig grunnlag for deres autoritet, la Hobbes et filosofisk grunnlag for slik absoluttisme. Et alternativt syn på en «samfunnskontrakt», fremmet av den skotske filosofen John Locke og andre liberale filosofer, ble imidlertid snart mer populært – og inspirerte bl.a. utformingen av den amerikanske republikken, hvis uavhengighetserklæring slo fast at «alle mennesker er skapt like» og har umistelig rett til «liv, frihet og søken etter lykke». Til forskjell fra Hobbes Leviatan-løsning, la dette synet vekt på individets ukrenkelige rettigheter. I den amerikanske grunnloven ble dette uttrykt gjennom garantier for bl.a. ytrings-, religions- og pressefrihet, rett til å samles, beskyttelse av privatlivet, rett til politisk deltakelse (demokrati), og beskyttelse mot urettferdig og tilfeldig rettsforfølgelse. For å forhindre at én enkelt hersker kom i besittelse av all makt over samfunnet, innførte grunnloven en oppdeling av det føderale statsapparatet i en lovgivende, en utøvende og en dømmende myndighet, som gjennom ulike mekanismer kontrollerte og balanserte hverandres maktutøvelse.

Hobbes' Leviathan ble til under den engelske borgerkrigen (1642-61). I en slik urolig tid kan det kanskje ha sett ut som om fred og trygghet vanskelig kunne oppnås uten at borgerne gav avkall på friheter og underkastet seg en absolutt hersker, som således fikk full kontroll over samfunnet og dets ve og vel. Den amerikanske modellen viste imidlertid at de liberale, demokratiske ideene kunne fungere i praksis. Selv om samfunnet var langt fra perfekt, ikke minst når det gjaldt likestilling i forhold til kjønn og rase, representerte modellen noe som var annerledes enn det den europeiske historien lenge hadde vært vitne til under absolutte herskere, enten disse var verdslige eller religiøse.

I den senere tid har USA innført lover, som i tråd med grunnlovens sterke fokus på individuelle friheter neppe ville blitt innført dersom ikke det sterke fokuset på og frykten for terror hadde påvirket store deler av folkeopinionen til å akseptere dem. Et kjent eksempel er USA PATRIOT Act, som fulgte i kjølvannet av 9/11, og som bl.a. åpner for overvåkning ved mistanke om terror, samt strengere straffer. Sånn sett kan vi si at USA er i ferd med å forlate sine gamle liberale, demokratiske prinsipper og bevege seg i retning av Hobbes’ sjømonster, Leviatan.

Den norske befolkningens store tillit til myndighetene kan føre til det samme. Den økende villigheten til å gi slipp på visse rettigheter for å få en fornemmelse av trygghet og fred, skjer i samsvar med Hobbes’ samfunnskontrakt: Det er en frivillig underkastelse under en autoritet som således blir mer og mer suveren. Overvåkningslovene blir dermed ett skritt på veien til et nominelt demokrati som i praksis styres av en ny Leviatan.