Carl Fr. Wisløff og hans tradisjon - en problematisk arv

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ignatiansk retreat. Hadde noen fortalt meg, for 10 eller 15 år siden, at jeg ville reise på retreat for å meditere og reflektere, ved hjelp av katolsk tradisjon, ville jeg neppe trodd dem. Men slik er det, og retreatene er til veldig stor hjelp for meg. Jeg har gått en lang reise i teologien. Og likevel: De teologiske, kirkelige og spirituelle impulser som formet meg særlig dypt da jeg var ung, er fremdeles med meg. Og det er i stor grad disse - og deres påvirkning på hele mitt menneske - jeg bearbeider med når jeg nå for tiden reiser på retreat.

Derfor også dette innlegget, der jeg vil dele refleksjoner om en av de teologer som har hatt størst formativ innflytelse på meg, både som kristen og menneske, nemlig Carl Fredrik Wisløff. Hans innflytelse er for øvrig noe jeg deler med mange. Wisløff spilte en stor rolle i å forme en prestegenerasjon, i og med at han i mange år var kirkehistoriker, samt underviste praktisk teologi, ved Menighetsfakultetet. Jeg har flere ganger hørt om hvordan auditoriene var stappfulle da Wisløff holdt sine glitrende prekengjennomganger. Og han skrev lærebøker, og deltok aktivt i kirkelig debatt.

På slutten av 70-tallet sa Wisløff opp i protest, fra Menighetsfakultet, etter å ha blitt kritisert for sin lavkirkelige profil og sitt sterkt konservative skriftsyn. Asgeir Sele har skrevet en fin avhandling som omhandler denne episoden. Wisløffs tid ved MF var over, men han fikk en enorm innflytelse i lekmannsorganisasjonene, særlig Misjonssambandet. Dette hadde mye å gjøre med at Wisløff selv stod i en konservativ luthersk-pietistisk tradisjon, og han ble en ledende figur i denne tradisjonen i Norge. Hans innflytelse står ennå sterkt ved lag, og derfor er det et behov for informert og kritisk refleksjon over Wisløffs bidrag til teologien, samt den tradisjonen han stod i.

Problematikken kommer godt til uttrykk i aktuell debatt. Wisløff og hans konservative tradisjon har vært uforsonlig overfor moderne teologi, katolsk teologi, moderne bibelforskning - og per implikasjon også moderne vitenskap. Når vi i det siste året har sett en stor diskusjon rundt bibelsyn og naturvitenskap, i Dagen, Vårt Land, Verdidebatt o. l., er dette i stor grad konsekvenser av arven fra Wisløff og hans meningsfeller. Man spør seg: Skal man "holde linjene" som Wisløff og meningsfellene risset opp, eller skal man revidere hans teologi, og i så fall hvordan? Hva kan man akseptere, dersom man vil være tro mot Gud? I dette innlegget vil jeg gi noen personlige refleksjoner om den profilen som Wisløffs teologi har, og særlig de sider som jeg finner problematisk. Målet med refleksjonene er å skape refleksjon hos andre, men også å invitere til dialog rundt "arven fra Wisløff."

I dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i særlig én bok, nemlig "Martin Luthers teologi." For Wisløff var Luther den store teologiske læreren. Stundom kan han markere uenighet med Luther, men det skjer sjelden. Likevel er det verdt å nevne at Wisløff var lojal mot Luther, men han formet likevel Luther adskillig, etter egne vurderinger. Luther er en såpass kompleks teolog, at han kan tas til inntekt for flere retninger, slik vi også ser i norsk kirkeliv i dag, for eksempel i brytningen mellom "den konservative lavkirkelige Luther", "den liberale og frigjørende Luther," eller den "økumeniske katolske Luther." Mitt inntrykk er i alle fall at den nevnte boka kan forstås som et slags polemisk manifest, et historisk-systematisk kampskrift, fra Wisløffs side.

Selv elsket jeg "Martin Luthers teologi", den gangen jeg var videregående elev ved en av Misjonssambandets skoler. Wisløff var klar i tanken og tydelig i formuleringen. Han gav klare retningslinjer, og markerte tydelige grenser mot andre standpunkter. Her var mange argumenter som kunne brukes inn i polemisk kirkedebatt. Wisløff talte med sterk overbevisning, og gav et slags veikart for troen, som gav stor frimodighet. Og han var dypt informert, i sin Luther-eksegese. Han kunne med enkelhet feie av banen moderne nytolkninger og moderasjoner av Luther, og i stedet peke klart og tydelig på den rene lutherske lære. Dette var da å forstå som Bibelens lære, og dermed som Sannheten om Gud, mennesket, virkeligheten - intet mindre.

Igjen: Som ung og tenkende student på leting etter utdypning av et livsfundament som jeg allerede hadde fått fra min familiebakgrunn og fra kristelige ungdomsmiljø, var Wisløff midt i blinken. Slik tror jeg også mange andre har opplevd ham. Og nå, når jeg bearbeider min historie så langt, 15 år etter, blir jeg veldig betenkt når jeg leser boka. Boka er engasjerende og informert, ja visst. Og som Luther-studium, synes jeg fremdeles boka er veldig god. Og på samme tid opplever jeg mange felt i boka som problematiske og usunne.

For eksempel: Når jeg nå gjenleste boka, ble jeg raskt slått av den polemiske og mørke tonen i boka. Jeg ble slått av hvor snever den var, både i sin innfallsvinkel til andre konfesjoner og livssyn, til bred akademisk forskning, til kirkens brede tradisjoner for spiritualitet. Jeg ble slått over hvordan livsuttrykk, følelser, skapelse, fornuft - generelt det menneskelige - stundom neglisjeres og stundom undertrykkes og farliggjøres.

Jeg må også si at jeg ble slått over erkjennelsen av at denne boka - og tradisjonen den står i - har vært med på å ha en skadelig innflytelse på mitt liv. Men det mener jeg ikke å svartmale verken Wisløff eller hans konservative lutherske tradisjon. Her er mange gode ting å verdsette. Akkurat dette innlegget vil likevel ha en viss kritisk tone. Men: Målet er ikke å "ta noen" eller sable noen ned, ei heller å plassere skyld, ansvar el. l. for usunne ting. De fleste som har stått, eller står, i denne tradisjonen, inkludert Wisløff, har vært velmenende, og ønsket å gjøre det rette.

Og: Menneskelivet må leves framlengs, men forstås baklengs. Mye av kritikken mot den konservative lutherske tradisjon, bygger på innsikter som har vokst frem steg for steg, og som det tar tid å diskutere, vurdere og sette seg inn i. Selv har jeg utviklet livssynet mitt i tråd med voksende innsikt, erfaring, visdom og kunnskap. Målet her, er å reflektere åpent over sammenhengen mellom fag, tradisjon, liv og erfaring, og invitere til dialog om hvordan vi finner en konstruktiv og sunn vei videre.

Og et forbehold til skal gis. Dette innlegget vil gi en blanding av faglige og personlige perspektiver. Nå er det en gang slik at all faglig diskurs, vil farges av personlige perspektiver; det kan ikke unngås. Men dette skjer i særlig grad her, og jeg vil gjøre det åpent og gjennomsiktig. Men dette medfører altså et forbehold: Jeg har mine personlige erfaringer av den konservative lutherske tradisjonen, og av Wisløff. Men disse representerer ikke en objektiv sannhet. Jeg er veldig klar over at mange i denne tradisjonen har veldig andre erfaringer. Det har å gjøre med komplekse ulikheter mellom oss som mennnesker. Så igjen: Målet med dette innlegget er å skape refleksjon og dialog, for å skape en sunn vei videre for den aktuelle tradisjonen. Målet er ikke å komme med endelige sannheter.

Innlegget er bygd opp som følger. Først vil jeg gi risse opp noen momenter fra Wisløff sitt skriftsyn, slik det uttrykkes i "Martin Luthers teologi." Målet er ikke noen utfyllende beskrivelse av det, men jeg vil hevde at momentene er rimelig representative for det Wisløff ellers har å si om sitt skriftsyn, i andre publikasjoner. Jeg vil deretter gi refleksjoner om det jeg mener er problematisk og uholdbart i de nevnte momenter. I den andre delen av innlegget vil jeg gå mer over på det som har å gjøre med liv og erfaringer å gjøre. Her vil jeg reflektere over hvordan en for rigid protestantisk teologi, kan ha en del store omkostninger for mennesker, og jeg ønsker å stimulere dialog om hvordan man på sunnere vis kan integrere det menneskelige inn i teologi og skrifttolkninge.

Når Wisløff beskriver Luthers - og sitt eget - skriftsyn, er han klar over å stå i en vestlig augustinsk ortodoks tradisjon. Wisløff poengterer for eksempel at hele Skriften er inspirert av Gud, ned til minste detalj. Derfor er den helt ufeilbarlig, inkludert i alle mulige historiske og geografiske detaljer. Dette var et syn på Skriften som også Augustin sterkt holdt frem, og som Luther overtok. Wisløff viser at dette skriftsynet får en del konsekvenser for hvordan Luther mener at Skriften bør brukes.

For eksempel skal skriftordet tas "slik det står", og aksepteres som Guds eget ord. "Når da Gud har sagt noe ved sine vitner i den Hellige Skrift, da skal vi ikke sette oss til doms over hans ord, men bare ta det slik det står skrevet." (S. 64). Man skal slett ikke tvile på at alt i Bibelen er Guds eget ord. Forkynnelse er derfor "Ord fra Guds munn", og på prekestolen skal man være tale tydelig, frimodig, og med full visshet om at ens ord er Guds eget sanne ord.

Wisløff viser her for eksempel til disputten mellom humanisten Erasmus, og Luther, om hvorvidt Skriften er klar: "En skulle ikke være så skråsikker, sa Erasmus(...) Men Luther ble ham ikke svar skyldig. (...) Skriften er klar (...) Derfor er det rett og riktig å være viss i sin sak og snakke tydelig og bestemt i trossaker. (...) Når en har Skriften på sin side, da kan en tale med full visshet. (S. 65). Skriften er heller ikke tvetydig eller åpen for ulike tolkninger. Skriften har bare én mening: "Bibelen selv har bare én mening. 'Den Hellige Ånd er den aller enfoldigste skriver i himmelen og på jorden, derfor kan hans ord ikke ha mer enn én likefrem mening.'" (s. 67)

Skriften er øverste og eneste autoritet i teologien, understreker Wisløff videre. Det advares derfor sterkt imot å la menneskelige erfaringer, følelser eller fornuft ha innflytelse i teologien, eller i måten man tar til seg bibelordet. Ja, disse menneskelige faktorene skal ikke bare holdes utenfor, man skal behandle dem med grunnleggende mistillit, i teologien og kirken: "...du skal tvile på dine følelser og din fornuft, for med dem når du ikke langt. Be om den Hellige Ånds lys over Skriften." (s. 38) Eller: "(...) det er vi som går i mørke, den naturlige fornuft er blind når det gjelder troens sannheter (...) vi har et formørket sinn og fatter ingen ting før Den Hellige Ånd opplyser hjertet." (s. 65)

Igjen kan det være verdt å nevne at Wisløffs seleksjon av Luther-sitater, uvegerlig vil bli preget av hans egne overbevisninger. En Luther-studium vil nødvendigvis gi mange nyanser til det Wisløff sier (se for eksempel B. Lohse, Ratio und Fides bei Luther, eller Thestrup-Pedersen, Luther som skriftfortolker, for mer). Men dette ovenfor er i alle fall i tråd med den konservative, lavkirkelige, pietistiske lesningen av Luther. Her understrekes det altså tydelig at Bibelen er helt klar, at fornuft og  følelser og erfaring ikke bør gis rom i bibeltolkningen. Videre bør man drive historisk undersøking av teksten, finne den éne meningen, og så "ta teksten som den står", i full lydighet. Det er også rett, sier Wisløff, at vi skal være helt sikre både i vår teksttolkning og i vår fremholdelse av det Bibelen sier.

Hvor sunt og holdbart er så dette bibelsynet? Her kunne man tatt opp mange tråder, og diskutert mange temaer. Her vil jeg først begynne med å peke på en typisk postmoderne innsikt: All teologi preges av den partikulære konteksten som en forfatter står i, samt hans partikulære personlighet, erfaring osv. Det finnes ingen helt "naken og objektiv sannhet"; sannheten medieres alltid av mennesker som er "situerte" på mange vis. Det gjelder også det jeg selv skriver nå, som nevnt ovenfor: Dette innlegget er preget av min prosess med å tenke gjennom min bakgrunn og mine erfaringer, og også preget av min lengsel etter en lysere og mer fleksibel tro.

Men Wisløff avviser å gå inn på slike vurderinger av hvordan Martin Luthers person og kontekst preget hans teologi. Her er det i bunn og grunn kun skrifttolkningen som gjelder, sier han. Det er kun den som må diskuteres, når man skal vurdere riktigheten av Luthers teologi og skriftsyn, og endog også hva som er rett teologi i dag. "En skrifttolknings riktighet eller feilaktighet må avgjøres på skrifttolkningens eget område." En gang oppfattet jeg dette standpunktet som plausibelt, men nå ser jeg det av mange grunner som veldig problematisk.

Ét åpenbart poeng her er jo at Luthers skrifttolkning i praksis ble formet av en lang rekke utenombibelske faktorer, som hans bakgrunn, hans personlighet, hans plass i historien, hans teologihistoriske bakgrunn etc. Dette så ikke Luther så tydelig selv, men i dag, med en større forståelseshorisont, kan vi tydelig se dette. Ta ett tydelig eksempel, av mange som kunne vært nevnt: Luthersk tradisjon har forstått "evangeliet" som "rettferdiggjørelse," og ment at man her har forstått både Gud og Bibel rett. Wisløff taler for eksempel om "evangeliet om rettferdiggjørelsen." Men moderne forskning på NT viser tydelig at "evangeliet" må forstås langt bredere, og rettferdiggjørelsen er ikke det store sentrum her. Se for eksempel N. T. Wrights "What St Paul Really Said" og hans store Paulus-teologi, for mer om dette.

Det "klare ordet" viste seg å ikke være så klart som man antok. Luthers idealer om "Skriftens klarhet" og om "full visshet" i troens saker er for øvrig også veldig problematiske i lys av det vi nå vet. For eksempel er det her grunn til å peke på at den protestantiske reformasjonen aldri godtgjorde sitt løfte om å finne "klare og åpenbare tolkninger" som kunne avgjøre disputter mellom ulike kirkelige grupperinger. Fra dag én skapte "Skriften alene"-prinsippet full pluralisme blant en mengde med protestantiske sekter. Idéhistorikeren Brad Gregory, sier det slik, på ganske sterkt vis:

"In addition to their continuous doctrinal disagreements with defenders of the Roman church before and after the Council of Trent, Protestants disagreed among themselves on multiple fronts. They disagreed about the meaning and prioritization of biblical texts, and the relationship of those texts to doctrines regarding the sacraments, worship, grace, the church and so forth. They disagreed about the broad interpretive principles that ought to guide the understanding of scripture, such as the relationship between the Old and New Testaments or the permissibility of religious practices not explicitly prohibited or enjoined in the Bible. They disagreed about the relationship among the interpretation of Scripture, the exercise of reason, and God’s influence in the hearts of individual Christians. And they disagreed about whether (and if so, to what extent) explicit, substantive truth claims were even important to being a Christian, with some spiritualists and alleged prophets radically relativizing the place of doctrines in Christian life." (Brad Gregory, Unintended Reformation).

Den amerikanske sosiologen Christian Smith har også vist hvordan dette slår ut i sosiologisk analyse av den komplekse og pluralistiske kirkevirkeligheten i USA. Se "The Bible Made Impossible." Det er simpelthen ikke lenger rasjonelt mulig å insistere på at Bibelen er "helt klar," slik at den kan avgjøre alle teologiske disputter blant kristne, eller gi tydelig og utvetydig veiledning for samfunn, lovgivning etc. Denne faktiske pluralismen i de protestantiske kirker, bekreftes også langt på vei på teoretisk vis, av moderne hermeneutikk og historieforskning. (Se en grunnleggende argumentasjon for dette, i Wolfhart Pannenbergs "Crisis of the Scripture Principle", i Basic Questions in Theology, I).

I hermeneutikken har man anerkjent at bibeltekster ikke har én gitt og statisk mening. Tekstens mening er i noen grad flytende, i og med at den nåtidige konteksten ved lesningen vil alltid bidra med noe av tekstens mening. Historisk forskning kan forsøke å kartlegge en teksts mening ut fra sin historiske kontekst, men i det tekstens mening skal tale til vår nåtidige situasjon, blir prosessen langt mer kompleks. (Se Thiselton, Hermeneutics). Men også moderne historisk forskning, viser at tekster i Bibelen, for eksempel om skapelsen, kontinuerlig bearbeides og gis stadig nye meninger utover i kanon og Israels og kirkens historie. (Se særlig Kugel, Traditions of the Bible). Og for øvrig bekrefter moderne evangelieforskning det som også oldkirken følte, nemlig at Jesus gav ulike råd og bud til ulike folk i ulike situasjoner. (Se Allison, The Problem of Audience, i Resurrecting Jesus). Han gav ikke tidløse bud med én gitt mening, som så enkelt kan kartlegges av oss, og tas like inn i livet uten mer å tenke på.

Men Bibelens opphav til  pluralisme er et tema som har blitt mye forsterket i moderniteten også på andre vis. Vi har fått en framvekst av moderne naturvitenskap, historieforskning, filosofi, religionsvitenskap og hermeneutikk. Og disse har medført sterke revisjoner og nytenkninger av både Bibel og kristen tro. Wisløff var imidlertid ikke åpen for slike tanker. Han polemiserer her, med henvisning til Luther, imot at noe "nytt" kan komme inn i troen, eller at troen er foranderlig: " Luther ønsket slett ikke å komme med noe 'nytt'. I troens saker er det 'nye' alltid mistenkelig. En ' innovatio', et nytt påfunn, vil jo si en forandring - men troen kan ikke forandre seg. Troen er gitt en gang for alle i Den Hellige Skrift. Slik tenkte i grunnen både Luther og hans fiender." (s. 33)

Dette er et vesentlig premiss for Wisløffs grunnteologi, og for teologien i den luthersk-evangelikale tradisjonen i dag. Troen i dag skal være den samme som Jesus og apostlenes, og etter Wisløffs mening gir Luther en sakssvarende tolkning av Jesus og apostlene. For så vidt tenker Wisløff her grunnleggende sett i tråd med klassisk ortodoksi; troen er gitt en gang for alle, og er grunnleggende uforanderlig. Men oldkirkelig ortodoksi var langt mer fleksibel og vid enn Wisløff og den lavkirkelige pietismens teologi, og skriftbruken var også på vesentlige måter annerledes (se for eksempel Hubertus Drobner, Fathers of the church; Frances Young, Biblical exegesis and the formation of Christian culture).

Men i vår tid kan vi, av mange grunner, ikke lenger se den kristne troen og tradisjonen som helt uforanderlig. Dette har blitt erkjent i katolsk teologi (se for eksempel Owen Chadwick, From Bossuet to Newman), men det samme har enda ikke skjedd i norsk konservativ kristendom. Kort sagt: Teologi på moderne premisser er ikke det samme som teologi på pre-moderne premisser. (For et grunnleggende forsvar av denne tanken, fra protestantisk perspektiv, se Keith Ward, Re-thinking Christianity). Dette nekter Wisløff å anerkjenne, i sin bok. Tvert imot: Han polemiserer gjentatte ganger mot moderne forskning av ulik art, og han ser slike "avvik" som en årsak til ulykke for teologien. Han går ikke inn på problemfeltene, men avviser dem kort og fyndig, med henvisninger til Guds Ords autoritet. Men slik kan ikke ansvarlig teologi drives, for moderniteten har virkelig gitt vesentlig ny kunnskap på en rekke områder som har direkte eller indirekte sammenheng med den kristne troen.

Vi kan nevne erkjennelsen av et antikt verdensbilde i Bibelen, samt framveksten av moderne fysikk og biologi. Vi kan ikke i dag se vår klode som en flat disk i sentrum av et relativt lite univers. Ei heller kan vi se Adam og Eva som våre stamfedre, og menneskeslekten som avstammet fra Noas sønner. Vestlig arvesyndslære og natursyn må like ens revideres, når vi erkjenner at et "syndefall" slik det beskrives i Gen 3 samt Rom 5 og 8, aldri har skjedd i den faktiske historien. (Se for eksempel Peter Enns, Evolution of Adam; Jack Mahoney, Christianity in Evolution).

Moderne Jesus-forskning og Paulus-forskning har gitt vesentlige innsikter i evangelienes profiler og Jesus-tolkninger, og Jesus har blitt solid plassert i en jødisk-apokalyptisk kontekst som vi ikke kan dele i alle ting. Sagt med andre ord: På mange punkter må vi markere uenighet med den historiske Jesus, og heller tenke konstruktivt og kreativt om hvordan hans budskap skal forstås i dag, i vår tid. (Se for eksempel Dale Allison, The historical Christ and the theological Jesus; John Macquarrie, Jesus Christ in modern thought; Wolfhart Pannenberg, Jesus - God and man). Faktisk kan Johannesevangeliet ses som en av de første virkelig dyptgripende utviklingsfaser i kristen teologi, i det dette evangeliet representerer en fordypende refleksjon over hvem Jesus og hva han betyr. Og denne refleksjonen videreutviklet teologien og Jesus-forståelsen.

Her kan vi også nevne forskningen på Det gamle testamente, som har vist hvordan GT er en integrert del av den omkringliggende kontekst og kultur, og således har del i den generelle religionshistoriske utviklingen. (Se Kenton Sparks, God's Word in human words; Ancient texts for the study of the Hebrew Bible). Det er ikke lenger mulig å forstå - slik Wisløff og Luther gjør - GTs fortellinger og gudsbilder som helt ut historiske beskrivelser av den sanne Guds vesen, vilje, handlinger. (Se Mark S. Smiths historiske arbeider om Gud). Sagt med andre ord: Bibelen er slett ingen "ufeilbar bok" - dette standpunktet er i dag blitt umulig for informerte mennesker. (Av mange bøker, se James Kugel, How to read the Bible; Kenton Sparks, God's word in human words; James Barr, Fundamentalism; Thom Stark, Human faces of God). Dette er også noe de store kirkesamfunn for lengst har erkjent.

For å oppsummere så langt: Luthers skriftsyn og teologiske metode er forståelige i en 1500-tallskontekst, preget av det vestlig-augustinske skriftsynet som Luther overtok, samt den polemiske konteksten Luther stod i. Men ansvarlig teologi i dag kan påviselig ikke si det samme som Luther. Eller sagt med andre ord: Det å hevde at man har direkte og ukritisk tilgang til Guds vesen og hans vilje for oss, via Bibelens klare ord, ser jeg nå som veldig problematisk, og potensielt dypt usunt. Men alt dette reiser noen veldig alvorlige problemstillinger som bør gjøre kristne ydmyke.

For: I postmoderniteten har man skjønt at det er nødvendig, i kunnskapsarbeid, inkludert teologi, å operere med en "mistankens hermeneutikk". Når skrifttolkninger presenteres som "Guds klare ord," kunne det da hende det som ikles Guds autoritet, faktisk dreier seg om menneskelige påstander, drevet av menneskelig vilje...? Har vi virkelig forstått Gud og hans vilje rett? En slik mistanke kan naturligvis ikke bli altomfattende, for da oppløses all sannhet og tolkning som rent maktspill mellom ulike mennesker og grupperinger. Men som vi har sett, skjer det ofte, i Luthers og Wisløffs teologi, at noe som presenteres som "Guds klare ord" etc., faktisk viser seg å være høyst tidbundne og kulturbundne og personlighetsbundne tolkninger, som senere må revideres, eller i det minste forstås mer fleksibelt.

Er det ikke noen vesentlige lærdommer å trekke av dette? Hadde dette dreid seg om bagatellmessige ting, kunne man kanskje trekt på skuldrene av dette spørsmålet. Men faktum er at teologi har hatt, og har, enorm innflytelse på menneskeliv og samfunn, også i dag. Dette er naturlig, for som mennesker søker vi mening, vi leter etter svar, og vi ønsker å gjøre det rette. Teologiens oppgave er essensiell og uunnværlig, siden den - i alle fall på sitt beste - er med på å gi sunn og sann og ansvarlig retning til livssynstematikk.

Lydighet imot Gud er forståelig og legitimt, og mennesket trenger rammeverk og autoriteter i livet. Og likevel: I moderniteten har det altså kommet frem mye kunnskap som viser at dette mange ganger har skjedd på urettmessig vis. (For det følgende, se Lacey (red)., Crisis of authority in Catholic modernity, for klare eksempler). Det trenger ikke å ha skjedd med vilje, det kan ofte rett og slett ha å gjøre med begrensede forståelseshorisonter, som utvikles. Det vil for så vidt være naturlig at kirker, som skal favne mange mennesker og forvalte dype tradisjoner, har en konservativ profil. Men en slik profil blir definitivt problematisk dersom man nekter å være åpen for ny kunnskap og nekter å gå inn i dialog om den typen problemstillinger som slike nye innsikter reiser.

For moderne katolsk teologi var det andre vatikankonsil en sterk vending på dette området. På mange vis kan Vaticanum II ses som en "Magna Charta" for katolikker, eller også den katolske kirkes botsøvelse for dens rigiditet og illegitime maktutøvelse særleg i perioden 1850-1950. Ved dette konsilet la man stor vekt på den personlige friheten til å følge sin samvittighet og overbevisning. Ja, ikke bare kristne kan bli frelst og være i kommunion med Gud. Det kan enhver som følger sin overbevisning og samvittighet, og søker å gjøre det som er godt, uansett religion og livssyn. Dette er for øvrig en nesten helt fremmed tanke for konservativ protestantisk kristendom i Norge. Moderne katolsk teologi har for lengst gått tydelig ut og sterkt advart mot å bruke Bibelen som en tydelig regelbok som alltid skal følges, og som gir klare svar for enhver livssituasjon. (Se referanse i Sparks, Sacred Word, Broken Word).

Dette er et veldig omdiskutert område i katolsk teologi, der mange hensyn og idealer og normer står imot hverandre. Likevel: Her reflekteres det åpent om disse tingene, og som Wisløff selv anerkjenner, er det rom i den katolske kirke for en bred vifte av ulike kristendomsforståelser. Og dette mener jeg også er en åpenbar og sunn vei videre for norsk konservativ kristendom, nemlig å arbeide for økumenikk, og å bli enige om at noen ting er sentrale - som de oldkirkelige bekjennelser, etterfølgelsen av Jesus, og det økumeniske samarbeidet. Disse er essensielle for enhet, mens i andre spørsmål kan man som kristne ha legitim uenighet. I praksis vil dette også innebære å gi adskillig mer frihet for den enkelte, i tro og livssyn. Jeg tror dette vil være veldig sunt, menneskelig sett, og også i tråd med den moderne kunnskapssituasjonen. (For en modell langs disse linjer, innenfor evangelikal kristendomsforståelse, se Stanley J. Grenz, Renewing the center).

Med andre ord, når det gjelder skriftsyn, teologi, hermeneutikk, økumenikk - er det på høy tid med revisjoner, utluftinger, åpen dialog, vilje til nye standpunkter, for norsk konservativ kristendom. En del av denne prosessen mener jeg også bør innebære en større aksept for mer "liberale" kristendomsformer som legitime uttrykk for kristen tro, selv om man kan markere uenighet med dem. (Igjen, se Keith Wards "Re-thinking Christianity" for et forsvar av denne tanken). Men det vil også innebære en grundig revisjon av Wisløff og den luthersk-pietistiske tradisjon. For Wisløff polemiserte sterkt imot økumenisk arbeid som ikke delte hans sterkt konservative skriftsyn. Her er, igjen, kontrasten stor til moderne katolsk kristendom, som åpent innbyr til økumenikk, med alle mulige kirkelige grupperinger som deler ortodoks tro. Disse anerkjennes tydelig som kristne søsken. (Se Noll/Nystrom, Is the reformation over, for et godt overblikk over økumeniske dialoger med den katolske kirke)..

Til nå i innlegget har jeg reflektert teoretisk over Wisløffs skriftsyn og teologimodell. Nå vil jeg i andre del av innlegget gå mer over på den personlige biten, og reflektere over hvordan denne hermeneutikken og teologien brytes mot enkeltmenneskers liv, og kan få store personlige omkostninger. (For en generell innføring i tematikken, se Marlene Winell, Leaving the fold). Selv er dette noe jeg for øvrig selv har opplevd, på egen kropp og eget sinn, over mange år. Og ting nådde et høydepunkt i fjor høst, da jeg fikk et slags fysisk sammenbrudd, der jeg var sengeliggende i flere uker. Jeg forstod, da jeg lå syk, at jeg ikke hadde vært i kontakt med meg selv og mine følelser, og at jeg hadde vært drevet av altfor høye og livsfjerne idealer og krav som kom "utenfra" meg selv. Dette var med på å "slite ned" kropp og psyke. Disse tingene har også å gjøre med min personlighet og livshistorie, men min kristendomsforståelse og gudsforståelse var helt innvevd i det, og representerte også en avgjørende årsak til de usunne mønstrene.

I prosessen min med å frigjøre meg fra min gamle tradisjon, og utvikle meg som menneske, har det vært veldig sunt, frigjørende og livgivende å komme i kontakt med meg selv, mine egne følelser, lengsler, drømmer, tanker, intuisjoner, kropp. Kort sagt: Meg selv, som kropp, sjel og ånd, "Hallvard" med den naturen og personligheten jeg har. Det har vært veldig sunt for meg å ikke være redd for disse livsuttrykkene, men heller bli kjent med dem, og bli trygg på dem, og la dem prege meg i dagliglivet og i troen, like inn til mitt gudsforhold og min bibellesning. Og her kommer da forskjellene til den beskrevne konservative skriftbruken godt til uttrykk.

For eksempel har jeg fått mye hjelp av moderne ignatiansk spiritualitet, som har en ganske annen åpning for det menneskelige enn pietistisk tradisjon. (Se særlig bøker av Gerard Hughes, SJ, særlig God of surprises). Her er det vanlig å stanse opp i møte med bibeltekster, og spørre: "Hva føler jeg i møte med denne teksten? Hva gjør denne teksten med meg? Hvordan påvirker den meg, som menneske?" etc. Så tas disse spørsmålene inn i den åndelige veiledningen. Tekstens virkeområde på meg som troende, blir dermed mer fleksibelt, og jeg som menneske får en stemme.

Mine erfaringer og følelser i møte med teksten skal aldri undertrykkes eller skamliggjøres: De er uansett sannhet for meg, og sannheten kan trygt erkjennes. Og hvordan en tekst skal leves ut, påvirkes mye av hvem jeg er, og hvilken situasjon jeg er i. På mange vis tror jeg det er opplagt, bare ut fra NT selv, at det må være slik. Tenk for eksempel på hvordan Jesus i Matteus 25 taler om noen som har ressurser til å hjelpe, mens andre er sultende, i fengsel etc. Eller hvordan Paulus flere ganger taler om "sterke" og "svake" i menigheten. Det er åpenbart at disse ikke kan følge den samme vei, i å leve ut den kristne troen. (Se for øvrig, igjen, Allisons "Problem of Audience").

Her er kontrasten tydelig til de mer rigide modellene for skriftbruk innenfor den konservative lutherske tradisjon. Faren i denne typen teologi, som vi så eksemplifisert ovenfor hos Wisløff, er at "selvet" og dets livsuttrykk nær sagt blir utslettet, og potensielt konstant undertrykt. Som vi så, understrekte Wisløff sterkt og vedvarende at det menneskelige er en blind og farlig veileder i troens saker; det som gjelder er direkte og blind lydighet imot bibelordet, som er "tindrende klart." Og i denne tradisjonen vektlegges det også veldig sterk at man skal lese Bibelen på egen hånd, og ta ordet til seg slik det står. Mer veiledning trengs i grunnen prinsipielt sett ikke, fra erfaring, visdom, fellesskap etc. Igjen: Dette mener jeg er å legge opp til usunn bibelbruk.

Et grunnleggende blindfelt for denne typen spiritualitet, er altså at man neglisjerer den subjektive biten av meningsskapningen i teksttolkningen. For eksempel: Når jeg blir kjent med meg selv, på retreat og i åndelig veiledning, merker jeg også hvordan jeg på mangfoldig vis er aktivt med på å subjektivt konstruere gudsbilder, teologiske ideer, bibelsyn, troserfaringer etc.  Dette kan faktisk ikke unngås, det er en iboende og irredusibel del av menneskets egen meningsskapning i tilværelsen. Vi er alle aktivt med på å forme våre livssyn, og her spiller også vårt følelsesliv, vår angst, våre drømmer, vår samvittighet, vår familiebakgrunn osv. inn. Men dersom dette ikke erkjennes, vil fort for eksempel gudsbilder kunne tas som "udiskutabel sannhet om Gud," og det stenges for å ta dem frem, reflektere kritisk over dem, revidere dem, analysere dem.

Altså: I alle møter med tekster skjer det ikke bare en meningsoppdagelse, men også en meningsskapning. Når man anerkjenner dette, etableres det et slags sunt "mellomrom" mellom teksten og mitt liv, der det menneskelige får en røst, og kan tas fram i åndelig veiledning. Teksten er ikke skrevet i stein, man erkjenner at en tekst kan tas inn i livet på en lang rekke måter. Man kan aldri bli skråsikker på at man har forstått en tekst rett, rett og slett siden en tekst ikke har én gitt og tydelig mening når den tas inn i vår samtid. Heller ikke kan Bibelen historisk sett forstås som feilfri og udiskutabelt sann, siden også den inneholder mange feil, motsetninger, utdaterte standpunkter etc.

Det å etablere et slags menneskelig "mellomrom" i møte med bibelteksten, kan også ses som en slags "nødventil" i møte med bibellesningen. Både sentral protestantisk teologi og romersk-katolsk teologi har, som jeg var innom ovenfor, i moderne tid vektlagt at menneskets samvittighet er ukrenkelig. Møter man på noe i forkynnelse eller bibeltekst som oppleves riv ruskende galt, eller som virker dypt undertrykkende og livsødeleggende, så er det legitimt å ytre kritikk, selv når det går imot Bibelen. (Se for eksempel Benedict XVI, On conscience). Men slik respekt for samvittigheten har det så langt jeg ser vært minimalt med rom for, i Wisløffs tradisjon. Idealet som her legges fram, er at Bibelen er Guds Ord. Og alle formaninger i evangeliene og brevene som anses som normative, gjelder alle kristne, til enhver tid. Menneskelige følelser, fornuft, situasjon etc. er irrelevante. Det som gjelder, er blind lydighet.

Selv kjenner jeg denne tradisjonen godt nok til å vite at mye av dette skriftsynet har vært drevet av polemikk, både på reformasjonstiden og i vår tid. Det gjelder å "holde frontene", for ellers vil man i neste omgang åpne opp for kvinnelige prester, homofili etc., og dette oppleves som et svik imot Guds ord. Altså gjelder det å stramme inn skriftsynet. Men et slikt skriftsyn skaper raskt en rekke store problemer, for dem som tar det seriøst. Jeg skal nevne noen konkrete eksempler til refleksjon:

I NT sies det mye om penger. Noen tekster sier at man skal si fra seg alt man eier. Andre sier at man skal gi av hjertens lyst. Noen sier at rike neppe vil komme inn i himmelriket. Jesus sa endog ulike ting til ulike mennesker, jfr. Sakkeus og Den rike unge mannen. Og det er i alle tilfeller godt å være raus, og dele av det en har. Men: Dersom Guds Ord er fullstendig klart, og mine egne følelser og min egen fornuft er fullstendig blinde og endog farlige, hva betyr så disse tekstene for min konkrete pengebruk? Skal man for eksempel oppgi å sette penger i banken, siden Jesus advarer mot en rik mann som samlet i løer? Skal man unngå å investere noe i det hele tatt, siden Jesus gjentatte ganger sa at verden snart kommer til å gå under?

Eller ta tekster om kvinner. I mange tekster tales det tydelig om at kvinner skal underordne seg sine menn. Og man kan godt diskutere graden av visdom i disse tekstene. I alle fall sier Wisløff at vi skal "ta teksten som den står", siden det er Guds klare Ord. Men her er NT mer vanskelig å forholde seg til enn de fleste konservative er klar over. En kone skal underordne seg sin mann i "alle ting", "som under Kristus, Herren" (Ef 5). Hun skal gjøre som Sara, og adlyde mannen sin og kalle ham "herre" (1 Pet 3). Men hvem gjør dette, i vår tid? Eller: Hva om mannen er en alkoholisert mishandler? Er kona ulydig imot Gud om hun i det hele tatt setter seg opp imot mannen? Er hun forpliktet på å finne Guds tydelige vilje i hans "klare ord" før hun handler, under trussel om å bli rammet av Guds vrede?

Jeg regner med at konservative, lavkirkelige kristne vil svare omtrent på følgende måte. De vil si: "Nei, her må du ta vare på deg selv og barna, og komme deg unna! Og Gud vil ikke holde dette imot deg." Og det er bra. Men da må man vel også innrømme at man ikke er prinsipiell, og være villig til å tenke gjennom hva dette har å si for skriftsynet sitt. Er det likevel lov å la erfaring og kontekst spille inn i bibeltolkningen, slik Wisløff bestrider? Kan likevel erfaring og kontekst fortelle oss noe om hva som er Guds vilje, slik Wisløff bestrider? Kan visse "tyngre" bibeltekster med mer generelle idealer i visse tilfeller spilles ut mot tekster med mer konkrete normer? Men slike trekk har det ofte blitt polemisert mot i løpet av de siste tiårs diskusjoner om kontroversielle etiske temaer. Dette selv om man kan finne mange tilknytningspunkt for disse faktorene også innad i NT.

Eller ta tekster om å leve selvoppofrende, alltid være glad, sette seg selv lavest, leve til behag for andre. Slike er det mange av i Det nye testamentet. Sett at en person lever fullt og helt etter dette, og ikke er i kontakt med seg selv og sine egne behov og følelser. Man ender kanskje opp med å utslette seg selv, og blir etter hvert syk og utbrent. Dette er slett ikke noe uvanlig fenomen i kristne kretser. Vil man da respondere ved å si: "Bibelen er klar, og dette er Guds Ord, og den som setter seg opp imot det, er under Guds vrede"? Nei. Jeg tror de fleste konservative heller vil si noe slikt som dette: "Selvsagt må man ta vare på seg selv! Selvsagt må man bruke visdom i hvordan man tar til seg disse tekstene." (For et interessant eksempel, se Gunvor Rekstens fine bok, på Lunde forlag, "Fra frykt til trygghet.") Igjen: Vel og bra. Men innrømmer man ikke at det er en slags menneskelig fleksibilitet i bruken av disse tekstene? Innrømmer man ikke implisitt at Skriften ikke kan fungere som en monolittisk og infleksibel norm? Innrømmer man ikke at også menneskelig erfaring og situasjon må spille en rolle i bibeltolkningen?

På en del vis er konservativ protestantisk teologi her i en "Catch-22". Man vil være lojal mot bibelteksten, og dens historiske mening, og samtidig fungerer ikke de rigide idealene i det virkelige liv. Men igjen: Disse signalene fra virkeligheten, om at noe er galt fatt, kan forstås som en annen fasett av det vi så ovenfor. Der pekte jeg på at den pietistiske, lavkirkelige tradisjon ikke tar signalene fra virkeligheten som også kommer fra hermeneutikk, historisk forskning, naturvitenskap, religionsvitenskap og annet. I det hele tatt trengs det et langt mer fleksibelt og åpent system, og en grunnleggende nytenkning av hva det vil si at Bibelen er autoritet, samt hvordan den skal brukes inn i livet.

Tendensen hos Wisløff til å nedvurdere - eller i det minste sterkt innsnevre legitime uttrykk for - det menneskelige, i teologi og spiritualitet, får også andre konsekvenser. Når jeg nå arbeider med Wisløff, så mange år etter den gangen jeg kom under sterk påvirkning fra ham, får jeg en tydelig bekreftelse av hvor usunn mye av tenkningen i denne tradisjonen faktisk er. For: Av erfaring har jeg etter hvert lært mye om hvor viktig det er å ha et sunt selvbilde, å vite og føle seg akseptert og "bra nok." Det er endog essensielt for å eie en indre trygghet, og for å ha sunne relasjoner til andre mennesker.

Dette for øvrig et tema som Leif Andersen, fra konservativt hold, har understreket godt, i sin prekenlære "Teksten og tiden". Før man takler syndstematikk fra prekestolen, må man takle skamtematikk. Sagt med andre ord: Det er viktig for et menneske å vite seg elsket av Gud, og andre mennesker. Det er viktig for et menneske å vite at det faktisk er "godt i seg selv," siden det er skapt av Gud. Først når dette er på plass, vil man kunne tenke sunt om synd, skyld og tilgivelse. Dersom et menneske ikke eier de førstnevnte erkjennelser, men mangler et sunt selvbilde, vil talen om synd og skyld veldig lett bli oppfattet som fordømmende skampåføring. "Jeg er, som menneske, elendig og ubrukelig og ikke verdt å like eller elske. Min synd er bare et uttrykk for dette."

Leif Andersens refleksjoner er viktige å lytte til. Like ens hører det med til sunn psykisk helse at man ligger nær opp til en intregrert personlighet, der det er sammenheng og åpenhet mellom livssyn, tanker, følelser og fornuft. Men erfaring har også lært meg at det her er massive problemfelter i konservativ pietistisk kristendom. Dette med mangelen på integrasjon har jeg ovenfor vært en del innom, på det akademiske og faglige området. Men også når det gjelder det som har å gjøre med selvbilde, er det rett å si at Wisløffs pietistiske tradisjon i høy grad påfører mennesker grunnleggende skam og uverdighetsfølelser. Dette kommer veldig godt til uttrykk i "Martin Luthers teologi."

Jeg kan her starte med et sitat fra Wisløff, der han polemiserer mot moderne psykologis tanker om at det er viktig å akseptere seg selv som god: "Men tvilen gjelder sjelden en selv [blant moderne mennesker] - vi er da i virkeligheten gode 'på bunnen'! Livet kan fare hårdt med et menneske, men selv er han til syvende og sist bra. Derfor tviler man ikke på at Gud vil godkjenne en når en bare for alvor ønsker å være kristelig - en kan da ikke tvile på Guds godhet? Men nettopp dette var Luthers nød - han tvilte i høy grad på seg selv. For han hadde forstått hva Bibelen sier om arvesynden, og han kjente menneskehjertets svikefullhet. Og så hadde han lært å kjenne Gud som den høyt opphøyede - for hans ansikt er vi bare som støv og aske. Det er alt annet enn selvsagt at Gud vil ta imot oss - det er tvertimot en stor nåde om han gjør det." (s. 90)

Som nevnt ovenfor: Sunn teologi må kunne tale tydelig om synd og skyld, samtidig som den taler tydelig om at mennesket faktisk er godt i seg selv, som Guds skapning. Men en slik distinksjon er det ikke enkelt å få tak på i Wisløffs teologi, spesielt ikke når dette kombineres med den sterke avvisningen av følelser, erfaringer og fornuft. Ta for eksempel det følgende utdraget: "Gud krever alt ... Mennesket er født med ond lyst. Syndens onde lyst sitter i vår natur ... Mennesket vil av naturen søke sitt eget, det er opptatt av seg selv ... 'Arvesynden er en så dyp og grufull fordervelse av naturen at den ikke kan erkjennes av menneskets fornuft, men må bli trodd på grunnlag av det Skriften åpenbarer om den. Salme 51. Rom 5.' ... Men når dette er menneskets virkelige situasjon, da har vi bare ett å gjøre: Vi må gi Gud rett i hans dom over oss. Begynnelsen til et menneskes rettferdighet ligger i at han fordømmer seg selv og gir avkall på egen rettferdighet. ... Evangeliet bryter ned all vår egen rettferdighet..." (24)

Det er ingen enkel øvelse å fastholde alt dette om seg selv, sterkt og tydelig - ja, man skal endog kontinuerlig fordømme seg selv! - og så tenke gode og positive og oppbyggelige tanker om seg selv. Eller som Wisløff senere siterer Luther på, med tilslutning: "De hellige er alltid klar over sin synd. De er alltid urettferdige i sine egne øyne." (s. 26). Jeg opplever dette som en mørk antropologi. Og her er et tankekors: Senere har jeg studert moderne akademisk forskning på Paulus, særlig arbeider av N. T. Wright. Og her, som så mange andre steder, viser det seg at luthersk-pietistisk antropologi feiler. Paulus' antropologi er langt mer positiv enn Luther la opp til, i sin polemiske situasjon. Dette er for øvrig også godt understreket av de norske professorene Ernst Baasland og Karl Olav Sandnes.

Igjen viser det seg at det Wisløff, og Luther, presenterte som "Guds klare ord", som skulle være "klarere enn solen og all erfaring", i virkeligheten viste seg å være en problematisk tolkning, farget av kultur, historie og kontekst. Et tankekors i så måte opplevde jeg selv da jeg leste Walter Kaufmanns grundige presentasjon av den religionskritiske filosofen Friedrich Nietzsche. Nietzsche opplevde kristendommen som undertrykkende og livsfiendtlig. Men jeg hadde studert nok, på dette tidspunktet, til å vite at den kristendommen som Nietzsche opponerte imot, var hans luthersk-pietistiske oppdragelseskristendom. Kristen tradisjon var langt bredere enn dette. Men Nietzsche så den pietistiske tradisjonen som "sann kristendom", for dette var blitt innprentet for ham, slik også Wisløff på sitt vis gjorde det, som Guds ubestridelige sannhet.

Man kunne ellers nevnt flere eksempler på hvordan den pietistiske kristendommen innprenter, legitimiserer og rasjonaliserer psykiske tilstander som i andre kontekster ville blitt sett på som ganske usunne, og ville trenge seriøs psykologisk behandling og veiledning. Hør for eksempel på dette: "Gud har sikkert lovet de ydmyke, dvs. de motløse og fortvilede, sin nåde. Men mennesket kan ikke ydmyke seg helt før det vet at frelsen ligger utenfor dets egne krefter, planer, anstrengelser, vilje, gjerninger ... Av den grunn forkynnes disse ting for de utvalgtes skyld, for at de må bli ydmyket og gjort til intet, og så bli frelst ... Når Gud frikjenner, gjør han det ved å kjenne skyldig; når han fører oss inn i himmelen, gjør han det ved å støte oss ned i helvete." (27)

Som kristen skal man altså mer eller mindre kontinuerlig føle seg som "ydmyket", "motløs", "fortvilet", "gjort til intet", "ført til helvete," som "støv og aske", som "syndig i meg selv," ja, man skal endog kontinuerlig "fordømme seg selv." Man skal reises opp igjen av evangeliet, men evangeliet dreier seg om noe "extra nos", noe utenfor oss, i følge denne (dypt problematiske) lesningen av Det nye testamentet. I oss selv er og forblir vi "motløse, fortvilet, skyldige, syndige" etc. Dette er endog Guds klare vilje, og et uttrykk for hans gjerning med oss. Og hvem vil vel bestride Guds klare ord og vilje? Dermed sitter man lett fast i usunne mønster. Her kan det også skytes inn at både katolsk og protestantisk teologi i moderniteten, med gode grunner, har nyansert og revidert domslæren og læren om helvete. Dette er et stort felt, men se for eksempel Dale Allison, Problem of Gehenna; "Eschatology" i Fiorenza (ed) Systematic Theology, Roman Catholic Perspectives).

Luther selv erkjente i alle tilfelle tydelig at nytestamentlig antropologi er mer positiv enn det jeg har beskrevet ovenfor. Selv mener jeg likevel at Luthers augustinsk påvirkede antropologi her er mørkere enn det NT legger opp til (for eksempel følger jeg Wright, Baasland, Sandnes etc. i å si at Rom 7 ikke dreier seg om en "nåtidig" erfaring av en ond vilje, hos den kristne). Uansett gjør Wisløff denne antropologien og psykologien enda mørkere enn Luthers. Tenk for eksempel på følgende sitat: "Herlighetsteologen, den falske teolog, vil konstatere Gud i alt som er stort og herlig, alt som vokser og har framgang. Han kjenner Gud i sin egen kristelighet, sin egen fromhet, innsats, sine egne religiøse opplevelser og erfaringer. ...Men den sanne tro kjenner korset. .... Det eneste som teller er Guds Ords sannhet; og den vil verden som regel forkaste. Korsets teologi er et synspunkt på alt som heter kristendom. Alt vi tenker om troen, alt vi forkynner og vitner om livet i Gud - alt skal ha sitt preg av å stå under korset, som i menneskers øyne er dårskap." (29-30)

For meg er dette langt på vei en forvrengning av det nytestamentlige budskap, og i nyere tid har særlig N. T. Wright gjort en god jobb i å ta oppgjør med denne typen altfor mørke og pessimistiske Paulus-forståelse. Se særlig hans "Justification," "Surprised by hope" og "The resurrection of the son of god." For å ta noen korte eksempler: Sier ikke Paulus gjentatte ganger at Gud gleder seg over de troende og deres gode gjerninger? Sier ikke både Jesus og Paulus gjentatte ganger at Gud virker i de troende, inkludert deres fromhet og innsats og kjærlighet? Hadde ikke både Jesus og Paulus gjentatte ganger religiøse erfaringer som ikke var knyttet direkte til "Bibelen" (som i alle tilfeller ikke eksisterte på denne tiden)? Legger ikke Paulus langt mer vekt på oppstandelse, nyskapning, nytt liv, enn kors, lidelse og død?

Jeg har presentert noen refleksjoner som jeg mener vil være relevante for norsk konservativ kirkelighet. Målet med innlegget er, for å understreke mitt tidligere poeng, ikke å komme med en endelig sannhet, men å stimulere til dialog og refleksjon, både om hvordan Bibelen har blitt brukt i konservativ, lavkirkelig tradisjon i Norge, men også om hvordan Bibelen kan og bør brukes i dag. Et særlig fokus har også vært på en problematisk manglende åpenhet for det menneskelige i denne tradisjonen. Alle saklige innspill til denne dialogen, er hjertelig velkomne.