Plastbæreposeavgift

Plastbæreposer er kjekt å ha, men det har lenge vært noen problemer knyttet til dem. På det glade 60-tallet, da plastbæreposene for alvor ble populære, fant folk raskt ut at de var kjekke å bruke som søppelposer. Og når mengden av plastposer som strømmet inn i husene førte til opphopning av uhåndterlige mengder plastposer i de tusen hjem, var ikke det noe stort problem. Man kunne bare fylle noen plastposer med plastposer, så var det bare å hive plastposene med plastposer sammen med plastposene med vanlig søppel.

Det var sjelden man den gang så noen bringe med seg plastposer hjemmefra på butikken for å benytte dem en gang til i stedet for å bruke nye, fordi de likevel allerede hadde mer enn nok av plastbæreposer i heimen, men når man ble vitne til slik en pussig oppførsel, følte man seg helst noe pinlig berørt. Det var noe gjerrig, eller nesten noe litt uanstendig, ved en slik oppførsel.

Det var en lykkelig plastbæreposetid for oss plastbæreposeforbrukerne, men så skjedde det noe rart; det ble innført en miljøavgift på plastposene. Det var et skår i gleden over plastbæreposeforbruket. Ikke rart politikerne fra partiet Høyre ble indignerte på slik en anstøtelig statlig avgift. Tenk at sosialistene i Arbeiderpartiet skulle tvinge folk til å betale en miljøavgift for plastposene med gilde reklamer for handelsstanden på!

Høyre-politikerne sto på og fikk folkemeningen med seg. Snart ble miljøavgiften på plastposer trukket tilbake. Ikke så lenge etter begynte handelsstanden å ta betalt for reklameplastposene sine. Det syntes Høyre-politikerne bare var rett og rimelig. Skal bare mangle om ikke forbrukerne skal betale for å gå rundt med reklameplastposer fra diverse kjøpmenn! Og pengene de betalte havnet så rettelig i lommene på de brave kjøpmenn og ikke i statskassen, heldigvis. For om pengene hadde havnet i statskassen, kunne de blitt benyttet til allmennyttige formål, og slikt passet seg ikke.

Utover på 70-tallet skjedde det en holdningsendring blant reklameplastposeforbrukerne. Stadig flere begynte å ta med seg gamle plastbæreposer på butikken til å ha varer i, i stedet for å kjøpe nye, og færre og færre hevet øyenbrynene over det. Det som tidligere hadde blitt oppfattet som en ekstrinsisk, for ikke å si ekstremistisk, oppførsel, ble etter hvert ansett for å være både fornuftig og i henhold til offentlig god moral.

Fortsatt brukte vi plastposene til å samle søppel i, men vi sluttet, mer eller mindre, å stappe noen av dem fulle med andre plastposer, for så å hive dem alle i søppelkassen. Etter hvert ble det til og med populært med bærenett av tøy og andre materialer, såkalte flergangbrukbæreposer.

Siden den gang har det ikke skjedd så mye på plastbæreposefronten, før nå. Nytt av året er at miljøavgiften på bæreposer skal gjeninnføres, 40 år etter at den ble skrinlagt takket være godt politisk arbeide fra politiske aktivister fra partiet Høyre. Og da er det kanskje litt ironisk at det er en regjering med det samme Høyre, samt Fremskrittspartiet, som sørger for at den tidligere så uanstendige plastbæreposeavgiften, som vi alle trodde var død og begravet, har blitt vekket fra de døde?

Så får heller Venstre og Kristelig Folkeparti leve med forvirringen over at et miljøtiltak som partienes politikere aldri har ment på alvor, plutselig blir satt ut i livet av innbitte miljøvernmotstandere.