Store kollisjoner på bomvei!

Gjennom de siste ukene har vi sett at konfliktnivåene rundt religion i Norge har spisset seg til på VD.

Hallvard Jørgensen startet med noen tråder basert på teologisk fundering rundt ektheten i Bibelen, og andre fortsatte i egne tråder fra evangeliske ståsteder. Vi har fått se konflikten mellom lek og lærd, mellom bokstavtroskap og de som fikser livet gjennom et annet modus vivendi.

Som alltid er det Israel og palestinere. Og det er islam. En fillesak om visumnekt til Mads Gilbert fikk store dimensjoner i mediene, men også på VD.

I tillegg kom det etter hvert frem at her finne krigere for IDF en plattform. VD er altså en arena for ikke bare ordinær kritikk av politikken, men også preget av fanatikere innrullert i det israelske forsvaret. Dette skjer under ganske falsk flagg men kan likevel komme frem ved sine avslørende attributter.

I tillegg kom fru Wenskes utsagn og kastet mer lys inn i en mørk del av det politiske bildet på kristen side. Jeg er glad for at dette kommer frem, og jeg glad for at noen har sluttet seg til slik at frontene avklares. Disse opplysningene er kontrapunktisk i debatten ved at de bestemmer den videre veien.

Vi ser nå at i Norge finnes det både ISIS og IDF-soldater. PST må ha en stor oppgave i å kartlegge og overvåke disse. Støttespillerne stiller seg også i det lys at de ikke uten videre kan gå upåaktet hen. Når det registreres av PST at det finnes en terrortrussel kan man tenke seg flere scenarioer. Vil ISISkrigere utrydde IDFkrigere på norsk jord? Hvor skal i så fall vår sympati være?

Enkelt sagt skulle man tro at norske nordmenn oppvokst i Norge har sitt bestikk i orden så til de grader at vi er vaksinert mot kriger. Ekstreme elementer er ikke mange, men de er mange nok til å gjøre livet surt for store folkegrupper. I dag er det vanskelig å se hvor grensene for den enkelte går. Ut fra disse snevre gruppenes tilstedeværelse viser det at Norge er en del av verden, og at vi ikke har noe å rose oss over mht å være en oase for fred, et trygt sted hvor alvorlige handlinger ikke skjer.

Meningsdannelser i demokratisk sammenheng forutsettes å skje og være påvirkbar under prosessen ved at man er villig til å lytte til andres argumenter, file til sitt standpunkt og gå videre om noe man er mer enig om. I en slik prosess blir det malplassert hver dag i utallige innlegg å poste de siste meldinger man har mottatt fra abonnementstjenestene for islamhatere. Helt åpenbart finnes nettverk som formidler argumenter som brukes videre ganske rått og tilslørt, ja kanskje ikke en gang gjennomlest for relevanskontroll fra posterens side. Jeg har lenge vært skeptisk til andres kildebruk og har sluttet å lese mange av dem fordi det ikke er noe nytt, innholdet stemmer ikke med det lovede i overskriften, eller det vises en ekstremisme som burde være alle fremmede.

Demokratiet har spillt fallitt overfor nettdebatter av denne typen. Det er ikke lenger debatter men parallelle monologer, og det blir meningsløst med et ordskifte hvor man bare skal bombardere hverandre med abonnementstjenestenes buller. Demokratiet forutsetter selvstendig tankevirksomhet, selvstendig refleksjon, uansett hva som står i hellige skrifter eller abonnementstjenester.

For å utvikle sin ånd, sin horisont, sitt vidd eller evne til å sosialisere seg inn i den nære kulturkretsen, for å komme inn på demokratisk grunn er det på tide at vi stenger fanatismens bomveier. Enveiskjøringen på gamle standpunkter uten refleksjon eller utvikling er ikke lenger fruktbar. Demokratiet forutsetter utvikling, en vilje til å gå fremover. Om denne utviklingen sees som en trussel er det vanskelig for den som føler seg truet, men samtidig finnes det ingen vei tilbake. Å leve med og i et demokrati betinger at man i den grad man evner legger av seg historien og finner nye levekår under marsjen fremover. De langt fleste mennesker fikser dette på godt vis. Noen få henger altså igjen ute på sidene. De sklir av hovedveiene og havner på bomveier hvor ingen kjenner dem og hvor de heller ikke kjenner noen. En hver bør kjenne et faresignal når man begynner å synes at andre menneskers meninger er så rare at man må begynne å forsvare seg mot dem på ekstremt vis. Hvis man ikke når frem med de argumentene man selv har og selv har laget hjelper det lite å støtte seg på kilder man ikke forstår. Mennesker i desperasjon over ikke å bli hørt tyr gjerne til desperate handlinger. Slik er det vel om man er ISIS eller IDF-kriger, eller har bodd 50 år i Israel og mistet grepet på norsk virkelighet. Ekstremisme kan altså vokse frem i et hvert samfunn om det er aldri så godt limt sammen. Noen vil foretrekke flankene fremfor hovedveiene, noen vil trives bedre som eksentrikere enn som hverdagsmennesker.

President Obama sa det i sin Cairotale. «Vi kommer mot dere med åpne hender, men møt oss ikke med knyttnever». Han pekte på noe vesentlig med disse ordene.

Den manglende demokratiske skolering og tåleevne i norsk politikk kan sammenlignes med noe av samme tankegang. I demokratiet får ikke alle sin vilje 100%. Med de avsluttede budsjettforhandlingene i Stortinget i frisk erindring vet vi at alle må ta og gi. Slik er det for alle. Meningsfellesskapet former oss alle, og det er nødvendig med en så lav terskel for andre mennesker at man lar andres meninger slippe gjennom. Det holder ikke bare å avvise alt som forfeilet modernitet. Skal vi leve sammen må vi gå inn for det, både ved å gi og ta.

Ekstremisme slik den nå fremstår på VD er generelt ikke bærekraftig. Vi må et annet sted for å skape et levedyktig forum. De ekstreme må inn i samfunnets folder, de må gi opp sine særegenheter og tilpasse seg. Det er ikke tøft å påføre seg lidelse for Gud når denne arter seg som selvskading på kropp eller sjel. Et modererende element må inn i tankegangen for at man skal vite at man egentlig hører hjemme innenfor samfunnet mer enn utenfor. Henger vi ikke sammen såpass, blir vi hengt én etter én. Demokratier går vanligvis ikke tilbake. I så fall må det være særdeles vektige grunner bredden samles om. Denne mekanismen må man forstå, og det ender med at man blir skadelig overfor seg selv og omgivelsene ved å sette seg selv utenfor. Demokratiets funksjon, dets oppgave, er å inkludere. Skal det funke må alle være villige til å bli inkludert.