Det rå, grelle skriket

Erling Rimehaug skrev artikkelen «Det nødvendige skriket»" (Vårt Land 19. november). Ordene «Det nødvendige skriket» oppleves ikke som en skrikende nok overskrift til ulingen som kommer fra ens dyp når smerten ikke er til å holde ut.

Rimehaug skriver etter å ha lest Jostein Sandsmarks bok Pass på liten og på stor - om den umulige sorgen det er å miste et barn. Han refererer også til boken han selv skrev for ti år siden - Når Gud blir borte - hvor han beskriver fraværet av Gud som det er, nakent, uten noen løsning eller lysning. Han anerkjenner ærligheten ved å banne og slynge anklagen mot det som skulle være den allmektige Gud, men som man opplever svikter når det gjelder det aller mest dyrebare vi har.

From norm. Til tross for søkelys på hvordan Gud anerkjenner Jobs ærlighet i den gammeltestamentlige Jobs Bok, så finnes fortsatt den fromme normen der at anklagen og klagen mot Gud må avsluttes med en lovprisning.

Jeg har selv tryglet og bedt Gud om hjelp, bannet og ropt om lindring og svar for meg selv og andre gjennom mange, lange netter, og har kjent det som om jeg hadde mistet troen. Lenge sørget jeg over min tapte tro. Men da jeg endelig slapp tak i troen var det som om den begynte å bære meg i stedet.

Negativ teologi. I teologien kalles det vi kan oppleve som fravær eller likegyldighet fra Guds side, som negativ teologi. I positiv teologi får vi bønnesvar og hjelp. Men i den negative teologi oppleves det som om vi ikke kan nå inn til Gud. Gud lar seg ikke rokke. Han er den sanne, noen ganger kyniske Gud, til tross for holocaust og andre enorme menneskelige katastrofer. Hvem er da denne fjerne guden?

Denne guden manifesterer seg for Job gjennom å vise ham hele sitt skaperverk og han anerkjenner Jobs rå anklager som han slynger mot sin Gud. Gud anerkjenner ærlighet, som gjør troen til en relasjon. Men hvor er relasjonen for alle som opplever katastrofen å miste sitt aller mest dyrebare?

Den dypeste relasjon. Med bevende overbevisning kan jeg peke på at anklagene, ulene og urskrikene er den dypeste relasjonen man kan oppnå. Skrikene og anklagene blir ikke sensurert eller stoppet. Gud tar i mot dem, taust. I sin kjærlighet.

Den svenske presten og forfatteren Thomas Sjödin har opplevd å miste to tenåringssønner, som begge led av en uhelbredelig hjernesykdom. For ham hadde Leonard Cohens sang «Halleluja» blitt til et sorgfullt «broken halleluja».

Hans tenåringsbarn hadde levd sine liv til fulle og var nå hjemme hos Gud, 14 og 15 år gamle. Lenge klarte han ikke å høre på kirkeklokkene, mens nå, flere år senere, klang et sorgfullt halleluja i ham. Han kunne ikke forstå hvordan foreldre som brått mistet et barn 22. juli 2011 klarte å overleve det umistelige tapet. For ham hadde barna hans vandret hjem slik at troen i ham var blitt til «a broken halleluja».

Jakobskampen. I 1. Mos. 32 sloss Jakob en hel natt med det han forstår er Herren selv. Han vil ikke slippe ham uten å bli velsignet. Herrens engel gir ham et slag over hoftekammen før han velsigner ham. Denne kampen forteller om en kjempende tro, som ikke slipper Gud før man opplever å få et svar. Men kampen har sin pris. Jakob blir merket for livet.

Hvorfor må vi slåss slik med en kjærlig Gud?

Gud er mysterium. Men i kampen kan vi kanskje skimte en kjærlighet som utholder alt, som holder ut sammen med oss, gjennom vår bunnløse smerte. Som selv ble denne smerten gjennom å ofre sin egen sønn på korset. Ikke til å fatte, denne solidariske lidelsen. Hvorfor ikke heller skåne oss for smerten? Noe av svaret må ligge i at da hadde vi kanskje ikke ropt ut vår bunnløse smerte til Ham som elsker oss høyest?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.11.2014