Hva skal vi tenke om helvete?

La meg aller først si: Dette innlegget er ment som et innspill til refleksjon og diskusjon - det er ikke ment som et konkret innspill til læreendring. Temaet jeg skal diskutere, er sårbart og skremmende for mange (inkludert meg selv): Helvete, eller "Gehenna", for å bruke det greske ordet. Innlegget er bygd som følger: Jeg begynner med noen refleksjoner om gudsbilder, og om hvordan dette preger oss. Så går jeg videre til å reflektere over hvilke ressurser vi skal bruke for å konstruere våre bilder om Gud og dom. Jeg reiser innvendinger mot tanken om at "Bibelen alene" kan løse disse problemene, uten at man går veien om mer grundige systematiske og historiske refleksjoner. I så måte tar jeg Kaufmans side i den nevnte diskusjonen, men jeg tar med en god del andre elementer enn han gjorde. To særlig sentrale personer jeg bruker i innlegget, er Gerhard Hughes, SJ, og Princeton-professor Dale Allison.

Jeg skal altså begynne med å sitere en jesuitt, en åndelig veileder, med dyp visdom. Hans navn er Gerhard Hughes, SJ, og sitatet er hentet fra boka "God of surprises." Sitatet sier noe viktig om hvordan vi alle som mennesker former gudsbilder, og hvordan disse påvirker oss, enten vi omtaler oss selv som kristne eller ikke:

"I am a Catholic, a priest and a Jesuit. Many people still think that Catholic priests, perhaps Jesuits especially, never suffer confusion, bewilderment or disillusion. I do.

When we try to pray, we must have some idea of God in our minds, and this idea will influence how we pray and whether we pray.

As a University chaplain I used to spend much time listening to people who had either given up their Catholic faith, or were thinking of doing so, or they were worried about their own honesty in continuing as Catholics when they felt they no longer really believed in the teachings of the Catholic Church.

Having listened to them, I always tried to encourage them to speak about their own understanding of God. After many conversations, an indentikit image of God formed in my imagination. God was a family relative, much admired by Mum and Dad, who described him as very loving, a great friend of the family, very powerful and interested in all of us.

Eventually we are taken to visit ‘Good Old Uncle George’. He lives in a formidable mansion, is bearded, gruff and threatening. We cannot share our parents’ professed admiration for this jewel in the family. At the end of the visit. Uncle George turns to address us.

‘Now listen, dear,’ he begins, looking very severe, ‘I want to see you here once a week, and if you fail to come, let me just show you what will happen to you.’ He then leads us down to the mansion’s basement. It is dark, becomes hotter and hotter as we descend, and we begin to hear unearthly screams. In the basement there are steel doors.

Uncle George opens one. ‘Now look there, dear,’ he says. We see a nightmare vision, an array of blazing furnaces with little demons in attendance, who hurl into the blaze those men, women and children who failed to visit Uncle George or to act in a way he approved. ‘And if you don’t visit me, dear, that is where you will most certainly go,’ says Uncle George.

He then takes us upstairs again to meet Mum and Dad. As we go home, tightly clutching Dad with one hand and Mum with the other. Mum leans over us and says, ‘And now don’t you love Uncle George with all your heart and soul, mind and strength?’ And we, loathing the monster, say, ‘Yes, I do,’ because to say anything else would be to join the queue at the furnace.

At a tender age religious schizophrenia has set in and we keep telling Uncle George how much we love him and how good he is and that we want to do only what pleases him. We observe what we are told are his wishes and dare not admit, even to ourselves, that we loathe him. Uncle George is a caricature, but a caricature of a truth, the truth that we can construct a God who is an image of our tyrannical selves.

Hell-fire sermons are out of fashion, but they were in fashion a few decades ago and they may well come in again. Such sermons have a great appeal to certain unhealthy types of mind, but they cause havoc with the more healthy and sensitive. The danger in the institutional element in religion is that we never advance beyond a religious infantilism..."

Jesuitt-spiritualiteten er sunn: Den er designet for å hjelpe oss å komme ansikt til ansikt med oss selv, med mot, ærlighet, medfølelse. Følelser, bilder og ideer som har å gjøre med helvete, kan ha en tendens til å bli plassert godt nede i mørke rom i vår indre kjeller. Men Hughes advarer mot slike mørke rom: Det som er plassert der nede, gjør sitt verk med oss. Det arbeider inne i oss, og påvirker oss, enten vi vil eller ikke. Derav behovet for å leve i åpen kontakt med sitt indre, å arbeide med sitt indre, og å strekke seg mot et integrert personlighet. Dette er en prosess som tar tid, krever stillhet, og trenger sunn veiledning.

Som mennesker konstruerer vi kontinuerlig mening ut av det vi opplever, leser, føler osv. Våre indre meningskonstruksjoner er ikke sannheten med stor S. En slik Sannhet garanteres heller ikke av antatte ufeilbarlige tekster eller erfaringer: Det vil alltid være et vesentlig element av menneskelig konstruksjon i våre oppfatninger av livssynsmessig mening. Poenget er derfor at det er fruktbart å gå inn i en undersøkelse av sine indre gudsbilder og livssynstanker. Uansett hvor "konservativ" man er i teologien, vil det være rom for fleksibilitet i ens evaluering av egen livssynskonstruksjon.

Dette gjelder også gudsbilder. I Det nye testamentet, som i Bibelen, finner vi spenningsfylte gudsbilder. Gud er en god og omsorgsfull Far, med omsorg for det minste av sine barn. Samtidig er Gud en streng dommer som sender mennesker i helvete. Det gis adskillig med subjektive innspill i hvordan man konstruerer et eget gudsbilde ut frå slike idéer fra Skriften, like ens i hvordan man faktisk tenker om "helvete." Samtidig er det ikke til å komme forbi at det finnes mange tekster i Bibelen som faktisk understøtter veldig vanskelige gudsbilder. "Good uncle George" ovenfor kan nok være en karikatur. Like fullt er det ikke spesielt vanskelig å finne bilder og tekster fra Bibelen som understøtter en slik karikatur.

Kan også Bibelens tekster om helvete behandles med en viss grad av fleksibilitet? I fjor sommer pågikk altså en fruktbar diskusjon mellom NLMs Espen Ottosen og MFs John Kaufman om nettopp dette. Selv er jeg veldig glad for at begge parter tok del i denne diskusjonen, og på en såpass saklig og konstruktiv måte. Jeg håper vi får flere slike diskusjoner, og dette innlegget er et bidrag til nettopp dette. I alle fall, Ottosen skrev da følgende i en leder i NLMs blad Utsyn (30. august 2014):

"Kaufman argumenterte svært bibelkritisk. Hanhevdet at Bibelen sier «ulike ting, også om fortapelsens mulighet» og slo fast at spørsmålet om helvete ikke kan «avgjøres av tekstene alene». Det er oppsiktsvekkende – og fryktelig trist – at en fast lærer ved MF avviser det lutherske skriftprinsippet, altså at «Skriften alene» skal avgjøre alle lærespørsmål. Kaufmans alternativ er at lærespørsmål «må avgjøres av de som kaller seg kristne i dag, i bønn og i samtale med både bibeltekstene, kirkens historie, hverandre og samtiden»."

I det følgende vil jeg ta utgangspunkt i refleksjoner hos Princeton-professoren Dale Allison, i hans artikkel "The Problem of Gehenna", i boka "Resurrecting Jesus." Allison er ekseget og historiker, og de mer teologihistoriske aspekter ved domslæren, må man finne andre steder. Disse er også høyst relevante. Men nå er det altså Allison som skal komme til orde, først med historiske refleksjoner, dernest med systematiske. Jeg føyer også til egne innspill.

Et vesentlig poeng for Allison, er at Jesus ikke bringer noe vesentlig nytt til sitt syn på helvete. Hans syn her representerer jødisk-rabbinske oppfatninger fra denne tidsperioden. Det meste av ideene, bildene, tankene kan ikke føres tilbake til Det gamle testamentet, men har likevel røtter og sporer her, for eksempel fra Jes 66,24, om "ormen som ikke dør." Mange av ideene har - arguably - religionshistoriske røtter i egyptisk, iransk og gresk tenkning. Dette gjelder særlig i overgangen fra den tidligjødiske ideen om døden som et "skyggeland" der alle mennesker ender opp, og over til et mer polarisert syn, der de døde mottar hhv. lønn og straffer på to ulike steder. (For mer om dette, se særlig Alan Bernstein, Formation of Hell, Cornell Univ Press.)

Dette er dermed en grunnleggende fasett av det såkalte historismeproblemet. Jesus gikk inn i historien, og ble preget av historiens "kontingens" og kulturelle forming, inkludert i synet på dom og helvete. Det betyr verken at vi kan ukritisk akseptere alle den tidens ideer, eller at vi kan ukritisk forkaste dem. For dagens teologi trengs en mer sofistikert gjennomtenkning, og Allison presenterer ett slikt forslag nedenfor. Se for øvrig David Brown, Divine Humanity, Baker Academic, for systematisk drøfting av den kristologiske tematikken. En annen vesentlig side ved Jesu tidbundne syn på helvete, er at han etter alt å dømme så for seg at dette ville skje rimelig snart, endog innen en generasjon. Guds rikes fylde, og dommedag, kom imidlertid ikke så snart som verken Jesus eller de første kristne hadde sett for seg (for drøfting, se Stark, Human Faces of God; Allison, Jesus, Millenarian Prophet. For konstruktiv drøfting av systematisk-teologiske konsekvenser, se W Pannenberg, Jesus, God and Man).

Hvem ble truet med helvete, av Jesus? Grunnleggende sett: De som avviste hans budskap, og de som valgte et liv i grunnleggende strid med Guds lov. Det er her verdt å understreke at hovedaksenten i Jesu budskap var nåde til de svake og feilende. Han forkynte et godt budskap, om frigjøring og frelse. Og likevel er domskomponenten i forkynnelsen veldig sterk (for dokumentasjon, se Marius Reiser, Jesus and judgment). Men hvordan anvender vi denne domskomponentet i vår tid? Konservative norske kristne, som Ottosen, mener at vi skal ta tekstene rett ut av evangeliene og rett inn i vår tid, som om Jesu ord er tidløs dogmatikk. Det er mange problemer med en slik strategi, og her skal jeg peke på én vesentlig, som også har å gjøre med erkjennelsen av kontekst og kultur.

Jesu domstekster er, som nevnt, historiske, og forutsetter en særskilt forståelseshorisont. Som vi har sett, springer de ut av en grunnleggende første århundre jødisk-hellenistisk virkelighetsforståelse. Vi har også sett ett eksempel på hvordan Jesu forkynnelse ikke kan ses som tidløs og feilfri, men derimot på godt og vondt gjenstand for den begrensede innsikt i historien som man hadde (jfr. at riket ikke kom så raskt som man trodde). Når historien går fremover, endres den grunnleggende forståelseshorisonten. Vi ser ting annerledes - ikke alltid til det bedre! - men historien skrider frem, og vi får muligheten til større perspektiver.

Vår egen forståelseshorisont består også av annen kunnskap og andre erfaringer enn den Jesus hadde, og vice versa. Jesus kan lære oss fundamentale ting om Gud, sannhet, mennesket, relasjoner, tilgivelse, dom, frelse etc. Og vi tror at han virker i og gjennom Kirken og sakramentene, og endog i og gjennom alle ting, som verdens "logos". Samtidig vet vi andre ting enn det den historiske Jesus fra Nasaret visste. Vi vet mer om fysikk, biologi, geologi, psykologi, historie etc. Vi har også en annen erfaringshorisont. Dette er en funksjon av at vi, som Jesus, er "bundet" og "avgrenset" til vår tid og kultur. Dette er en del av det å være menneske, og dermed også en del av Guds inkarnasjon.

Men her oppstår da problemer med å ta helvetestekstene rett ut i vår tid. Jeg skal gi noen eksempler på dette, igjen, ikke ment som "kirkens dogmatikk", men som innspill til refleksjon. Ta først en ateist som Richard Dawkins. Han er en krass ateist, men han kan også være innstilt på dialog. I boka "Gud, en vrangforestilling", retter han mye sterk kritikk mot det han oppfatter som kristendom. Ta for eksempel hans kritikk av kreasjonisme, eller hans kritikk av moralen i gammeltestamentlige gudsbilder. På de nevnte punkt er jeg imidlertid enig med ham: Bibelen selv trenger å leses kritisk, med hensyn til dens syn på naturen, og med hensyn til sider ved dens antikke moral og antikke gudsbilder. For ham representerer disse tingene imidlertid sterke grunner til å avvise kristen tro. Spørsmål: Vil Gud sende Richard Dawkins til helvete? En enkel lesning av tekstene, tilsier at svaret er "ja". Han tror ikke på Jesus, og Johannesevangeliet sier utvetydig at den som ikke tror, er fordømt. Men hans årsaker til å avvise kristen tro, ligger jo til dels i Bibelen selv, og i den kristne kirke selv.

Et eksempel til. Hva med en ortodoks jøde som James Kugel? Professor på Harvard i 20 år, dypt from, og med en uovertruffen kunnskap om både antikke og moderne forståelser av Bibelen. I flere av hans bøker viser han hvordan det er spenninger mellom nettopp slike ulike forståelser, og han viser at mange av de GT-tolkninger som vi finner i NT, springer ut av antikke tolkningstradisjoner. Slett ikke alle av disse kan vi ukritisk akseptere i dag, særlig siden mange av dem forutsetter at GT er grunnleggende historisk troverdig. Ta for eksempel Paulus' behandling av "Adams fall", som forklaring på hvorfor synden råder i menneskeslekten, eller ta Paulus' utsagn om "brønnen som fulgte Israelsfolket i ørkenen." Jeg er sikker på at Kugel har dyp respekt for Jesus, men han er likevel ingen bekjennende troende. Vil Gud sende Kugel til evig helvete?

Eller, ta i det hele den enormt komplekse kunnskapssituasjonen vi har i vesten i vår tid. Ta en ung som vokser opp i et ikke-kristent hjem. Han forsøker å orientere seg, og han lærer av sine foreldre at det er viktig å være et godt menneske. Han går i norsk skole, og lærer om historie, naturvitenskap, politikk og samfunn. Han studerer ved Blindern, og kommer der i kontakt med skolelaget. Han får et positivt inntrykk av dem, og synes de er hyggelige, om enn litt spesielle. Men han har vansker med å gå fullt ut for det kristne budskapet, det er mange ting der som han føler ikke går opp, i alle fall om han skal legge til grunn den kristendommen som Laget legger frem. Dessuten finner han ingen der som virkelig har tenkt nøye gjennom problemstillingene. Best å satse på det jeg har tillit til: Foreldrene mine sin visdom, akademias kunnskap. Når han blir eldre, står han som før i statskirka, forsøker å leve et godt liv i arbeid og familie, men går bare sporadisk i kirka, og sier han er en agnostiker, når noen spør han om troen. Vil Gud sende denne karen til helvete? Han har jo ingen klar tro, og dessuten har jo Jesus sagt at den som ikke bekjenner hans navn, han vil heller ikkje Menneskesønnen kjennes ved, på dommedag.

Her kunne man også ta opp problematikken med kompleksiteten innad i kristen tradisjon. Her er virkelig mange store og vanskelige problemstillinger - det teologien David Tracy omtaler som "pluralisme og tvetydighet." Og det er ingen enkel oppgave å orientere seg her: Hvem har rett, av katolikkar, evangelikale, liberale? Hvilke moral-standpunkt på de mange ulike livsområder skal man følge for å unngå helvete? Tekster av Jesus kan tas til inntekt for en streng og rigid holdning til moralspørsmål (bergprekenen), men også for en åpen og rausere holdning (kritikken av fariseerne). Og hvilke dogmatiske standpunkt skal man gå for, for å unngå å stå under fordømmelsen? Opp gjennom teologihistorien har det blitt sendt mange "anathema" hit og dit, på tvers av konfesjonsgrenser.

La meg si: Jeg er fullt for teologisk arbeid. Ja, jeg mener dette er helt nødvendig, og svært viktig, i vår tid. Og jeg mener vi kan komme nærmere sannheten. Og for hva det er verdt: Selv er jeg formelt sett lutheraner, og av samvittighet protestant, men en stor del av mitt hjerte er i den katolske kirken. Kort sagt: Jeg har troen på å vise respekt for det økumeniske fellesskap, kirkens tradisjon, og vår tids erfaringer og kunnskap. Mitt poeng er bare dette: Det å ta domstekster rett ut av evangeliene og inn i vår komplekse samtid, og å mene at dette er alt vi har holde oss til, og i tillegg å gjøre dette på ganske rigid vis - vel, det gir ingen tilfredsstillende løsning, og det skaper mange virkelig store og uholdbare problemer for både kirke og enkeltmennesker, både i og utenfor kirken.

I moderne katolsk teologi har man arbeidet mye med spørsmålet om dom. Jeg kunne for eksempel vise til Hans Urs von Balthasars, "Dare we hope that all men be saved?" Her skal jeg imidlertid presentere refleksjoner fra Dale Allison, og dette er refleksjoner jeg selv finner konstruktive. De peker i rett retning, mener jeg, og så må dialogen og diskusjonen om disse tingene fortsette. Altså, noen punkter med innspill fra Allison:

Allison vil mene at helvetestanken er grunnleggende mytisk. Den representerer tankemessig innlevelse og kreativitet, basert på overbevisningen om at rettferdigheten må skje fyllest. Allison sammenligner i så måte helvetestanken qua myte med skapelsestekstene qua myte. Tekstene beskriver ikke faktiske, fysiske hendelser, og de kan ikke enkelt oversettes til klar og entydig sannhet (forstått som overensstemmelse mellom ord og virkelighet).

Allison peker på at helvetestanken er "innlevende" tenkning som har oppstått i religionshistorien som et forsøk på å fastholde at vår erkjennelse av godt og vondt - og våre faktiske liv - også har konsekvenser for det som skjer etter døden, og det som skjer ved historiens grense. På denne måten kan man se de edle intensjoner og idealer som ligger til grunn for helvetestanken. For eksempel vil det være meningsløst, sier Allison, om Mor Teresa og Stalin får identisk skjebne og identisk behandling, av den evig gode Gud. Stalin vil ikke kunne unnskylde seg med at han ikke visste hva han gjorde, og like ens med nazistene i Auschwitz under krigen. Tvert om: De visste at det de gjorde var galt, og de var moralsk ansvarlige, slik også Nürnbergprosessene med styrke understreket. Både Nürnberg-dommen og helvetestanken forutsetter at det finnes en naturlig moralerkjennelse, på ett eller annet nivå. I NT uttrykkes dette i ulike grunnleggende bud, samt i tanken om at "den som elsker sin neste, gjør ham ikke noe ondt."

Det ligger altså sunne og edle og endog helt essensielle idealer til grunn for helvetestanken. Og samtidig: Må vi ikke også si at det ligger nattsvarte tanker bak den samme tanken? I GT finner vi mange "innlevende" brutale tanker om hevn og blodig utslettelse av endog kvinner og barn. Selv vil jeg mene at vi i dag må gjennomføre en kritisk lesning av disse tekstene; de er en del av "den falne orden" i skaperverket, selv om de finnes i Bibelen. For mer om dette, se for eksempel Thom Stark, Human Faces of God, Kenton Sparks, Sacred Word, Broken Word. Poenget her er uansett at ideen om helvete ikke rent a priori bør heves over enhver kritikk, som om tekstene angir en ferdig dogmatikk som det bare gjenstår å sette sammen.

Allison nevner et par eksempler på det problematiske i dette. Ta for eksempel ideen om samsvar mellom handling og dom. Stalin fortjener en streng dom, vil de fleste si. Hva med de som har nasket på butikken, sett på porno eller baksnakket? Bør de gis identisk straff med Stalin? Er dette rettferdig? Hører ikke en drøfting av nettopp rettferdighet med i en diskusjon om disse tingene? Dersom vi ender opp med en konklusjon som går grunnleggende på tvers av alle våre rimelighetsvurderinger, er ikke dette et tegn på at vi bør tenke gjennom resonnementet på nytt?

Eller ta gudsbilde, jfr. "Good Uncle George" ovenfor. Hvordan forener vi bildene av Gud i NT, mellom pdes. en kjærlig og velvillig og elskende Far (som i Luk 15), og pdas. bildet av en lunefull tyrann som påfører mennesker uendelig tortur, uten håp om å komme ut av det? Tenk på at dommen i NT ofte omtales som Guds "hevn" over mennesker. En slik tanke er forståelig for mennesker som forfølges, tortureres og lider. Men hvordan tenker vi om Gud, i dag, i våre liv og våre følelser, når vi skal forholde oss til disse gudsbildene? Er det mulig å skape et konsistent gudsbilde her, og hvordan gjør vi i så fall det? Jeg har ikke klare svar, men jeg tror ikke veien ligger utelukkende i å ta tekstene "rett ut" av Bibelen og inn i vår tid på udiskutabelt vis.

Allison selv vil mene at troen på en dom ikke kan fravikes, for kristen teologi. Så lenge det finnes ondskap og lidelse i verden, så lenge vi tror at Gud er god, og så lenge vi har et håp om at Gud vil utøve rettferdighet, så må dommen ha en plass i vårt livssyn. Som nevnt: Domstanken henger sammen med at vi som mennesker har et ansvar, og også sammen med tanken om at det finnes godt og vondt, hvor uenige vi enn kan være i mange enkeltsaker i disse spørsmålene. Nøyaktig hvordan Gud vil gi vederlag, og utøve sin dom, kan vi neppe si tydelig. Jesu forkynnelse er formet i apokalyptisk språk og bildebruk, og må tolkes med dette utgangspunktet.

Selv vil Allison avvise helvete som et sted for evig tortur uten håp om å komme ut av det, da han ser dette som inkompatibelt med å tro at Gud er kjærlighet. Han sympatiserer mer med Origenes, og ser dommen og smerten som midler for å skape omvendelse og helbredelse av endog de verste syndere, gitt at de selv åpner seg opp for dette. Han peker videre på studier som viser at det neppe finnes en klar og enhetlig ortodoksi i oldkirken på dette punktet. Det betyr ikke at pluralisme er gitt i vår tid; som Newman understreket kan Kirken utover i århundrene, i dialog med tradisjonen og samtiden, se ting klarere enn tidligere tiders kristne. Selv respekterer jeg som nevnt økumenisk fellesskap og kirkelig tradisjon, og forsvarer ikke alle Allisons overbevisninger, men jeg ønsker en åpen og fleksibel diskusjon om problemstillingene.