Skjervheims veddemål

I Klima for alle (Dag og Tid 19. sept.), som omhandler årets Skjervheimseminar, opphever Margit Ims skillet mellom prognose og viten. Filosofen Hans Skjervheim var litt mer ydmyk. I artikkelen Økologi og normalpolitikk (1991) skriver han at vi ikke kan formulere sikre prognoser om framtida fordi denne ikke er fastlagt. Vi må gjøre et veddemål med historien. Enten fortsetter vi som før og risikerer å tape alt, eller vi revurderer våre tanker og handlinger som gir håp om redning om enn ikke kostnadsfritt. Støtte til en slik omvurdering finner Skjervheim hos stoikerne som han setter opp mot det økonomiske menneske. Som fornuftsvesen er mennesket ikke bare i stand til, men har også plikt til å vurdere og overprøve sine preferanser. Våre behov behøver ikke å være avgjørende for våre holdninger. Mange behov kan vi gjøre oss uavhengige av.

Når dette skal omsettes i politikk står vi overfor problemet med å finne en sammenslutning der den enkeltes vilje samstemmer med allmennviljen slik at individet kan bevare sin frihet. Ifølge Skjervheim må vi vende oss til Rousseau og Kant når vi skal drøfte styringsproblemer i forbindelse med de økologiske problemstillingene. Her kan Skjervheim bare gi oss en skisse. De økologiske problemene krever ikke bare statlig men også overstatlig styring. Den hjelpen vi kan få av Kant begrenser seg også til et utgangspunkt for drøfting. For Kant råder nemlig, tross folkeretten, naturtilstanden mellom stater eller med andre ord aktuell eller potensiell krigstilstand. Alternativt vil en universell stat måtte bli despotisk og oppløses i anarki. Allikevel setter Kant sin lit til en verdensborgerlig tilstand som historien beveger seg mot.

På 70-tallet avviste Skjervheim en revolusjonær strategi mot det økonomiske system. Han hevdet at den ortodokse marxismen med sin dogmatisme var ute av stand til å hanskes med de økologiske problemstillingene som ressursknapphet og overbefolkning. Disse marxistene ønsket ingen debatt som kunne trekke deres egen posisjon i tvil og kunne derfor ikke lenger diskutere med andre enn seg selv. Etter kommunismens fall vender så Skjervheim seg mot nyklassisk økonomi som han kritiserer for modellplatonisme. Her stiller Skjervheim spørsmål om neoklassisk økonomisk teori er falsifiserbar og hevder at skillet mellom det faktiske og det normative er mangelfullt avklart i teorien. De økologiske problemene er også av en sådan karakter at de ikke lar seg løse uten statlige eller overnasjonale inngrep i økonomien. Utopien om det perfekte marked som universalløsning må derfor oppgis.

Innvendingene mot dogmatisme, modellplatonisme, pseudovitenkapelighet og manglende skille mellom det normative og det faktiske kan også gjøres gjeldende overfor dagens rådende klimaideologi. De økologiske problemstillingene om ressursknapphet og overbefolkning fra 70-tallet har derimot mistet aktualitet. I likhet med prognosene fra 70-tallet har Klimapanelets forutsigelser om global oppvarming av jordens atmosfære fra 90-tallet vist seg å slå fullstendig feil. Jo større avstanden nå blir mellom observasjoner og forutsigelser desto sikrere blir imidlertid de troende. Filosofens undersøkelse av begrunnelsen for påstanden blir overflødig. Det holder å vise til autoriteter eller at valget mellom en mulig evig fortapelse og en påstått frelse er innlysende. Men så er ikke tilfelle.