Snakk som en humanetiker

Nordmenn synes gjerne at tro er en privatsak. Denne holdningen gjør gjerne livet litt mindre komplisert for religiøse mennesker, siden folk ikke bryr seg om hva de tror på så lenge de ikke prakker det på dem. Men den kan også lage krøll dersom du har religiøse behov som ikke kan legges igjen hjemme. Det blir fort debatt av hodeplagg, bønnetider og spesielle matbehov.

Så hvordan skal du være religiøs i det offentlige rom? Jeg har to tips:

Det første er at du lærer deg å argumentere humanetisk. Ikke slik at du blir humanetiker (med mindre du vil selv), men slik at du henter argumenter for moralen og etikken i mennesket selv. I Norge kommer du nemlig sjelden særlig langt med å argumentere med hva religiøse tekster sier, mens du kan møte stor forståelse om du begrunner dine religiøse behov med at du vil «værra deg sjæl». Dessuten drukner nok dine særheter i majoritetsbefolkningens selvrealiseringsprosjekter. Halalmat-avhengighet er ingenting mot veganere og innbilte glutenallergikere, og en omskåret snurrebass er bare en av mange kroppsmodifikasjoner (finnes det en urban nordmann under 40 uten tatovering?).

Det andre tipset er å avdramatisere troen din. Kongene av dette her til lands er sikhene, som med sine helskjegg, turbaner og dolker kan virke skumle. Men på Turbandagen, som arrangeres hvert år i Oslo, får alle som vil prøve turban, de blir fotografert og får indisk mat attpåtil. På turbandagens nettside kan man også se film med sikher som drar i Kollen med turbaner i rødt, hvitt og blått og jubler når norske hoppere gjør det bra. Slik viser sikhene at de er ufarlige og en del av det norske samfunnet.

Det kommer alltid til å være krevende å være annerledes i Norge. Våre likhetsidealer er på mange måter fine, men de kan utarte til holdningen at alle skal være like på alle måter. Om du følger disse to tipsene, er du et stykke på vei til å ha det bra i det norske samfunnet.

Først publisert i Vårt Land 6.10.2014