Tendensiøs historieskrivning

Nettopp hjemkommet fra en reise i det tidligere mauriske Spania konstaterer jeg at Alexandra Larsen (Vårt Land 22. september) fortsatt benekter muligheten for dialog mellom kristne og muslimske lærde med at muslimene ikke kunne «kristne språk».

Men kristne munker og teologer behersket arabisk, og dette var forutsetningen for deres omfattende oversettelsesarbeid av vestlig litteratur til arabisk, som startet i Damaskus og fortsatte i Bagdad og Cordoba.

Bibliotek. Hvorfor ønsket kalifene disse oversettelsene hvis de ikke var interessert i innholdet? Og hvorfor bygget kalif Abd al-Rahman III i Cordoba opp et bibliotek på 400.000 bind (mens det største biblioteket i det kristne Europa på samme tid var på 400 bind), som også omfattet mye filosofisk og teologisk litteratur, hvis han var uinteressert i kristen og jødisk tenkning?

Larsen gjentar spørsmålet om hvorfor orientalske kristne «så å si» er borte fra den muslimske verden. Det har hele tiden vært orientalske kirkesamfunn i de fleste muslimske land. Deres størrelse og oppslutning har vært bestemt av en rekke ulike faktorer, ikke bare muslimsk forfølgelse – som Larsen vil ha det til. Læremessige stridigheter og splittelse har vært en viktig grunn. I de senere årene har også sosioøkonomiske grunner, og drømmen om et mer lukrativt liv i Vesten, vært hovedårsak til utvandring.

Desinformasjon. Larsen driver desinformasjon når hun hevder at jødene ble kastet ut av det mauriske Spania på 1100-tallet. Riktignok fikk jødene det vanskeligere de stedene hvor de fundamentalistiske berber-dynastiene (almoravidene og almohadene) hersket, etter at kalifatet gikk i oppløsning og landet ble splittet opp i en rekke småkongedømmer (taifaer).

Men i de kongedømmene der umayyadenes etterfølgere hersket, ble en tolerant religionspolitikk videreført. Og i kongedømmet Granada, der jødene hadde skapt en blomstrende kultur på 1000-tallet, var det fortsatt et jødisk samfunn – og et fristed – under det siste muslimske dynastiet i perioden 1230-1492.

Da nasridene kapitulerte for de kristne erobrerne i januar 1492 skjedde det på grunnlag av en avtale som skulle sikre muslimer og jøder trosfrihet og borgerrettigheter. Men bare tre måneder senere ble avtalen brutt av de kristne. 31.mars 1492 underskrev kong Ferdinand og dronning Isabella ediktet som utviste jødene fra det kristne Spania.

Ekspansiv. Jeg har i denne disputten ikke benektet at islam representerte en ekspansiv erobringskultur, og at dette også skjedde gjennom militær overlegenhet. Men jeg har problematisert at dette var et unntak, og setter islam i en særstilling, i forhold til det som ellers skjedde på denne tiden. Her vil jeg bare minne om de kristne frankernes territoriale erobringer i Nord-Europa ved hjelp av en særdeles brutal sverdmisjon. Beryktet er massedrapet av 4.500 saksere på én dag, etter tvangsdåp!

Alexandra Larsens driver vedvarende og selektiv framheving av negative sider ved islam, og bagatellisering og bortforklaring av de positive. Som historisk analyse er dette like ensidig og feilaktig som å beskrive kristendommens sanne vesen med frankisk sverdmisjon, korsfarernes nedslakting av jøder og muslimer i Jerusalem, inkvisisjonens forfølgelse av annerledes tenkende og troende (både kristne, jøder og muslimer) og kristne kolonisatorers brutale erobringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.10.2014