Eldreomsorgen i et flerkulturelt samfunn

I et kort intervju med Vårt Land den 02.10, tar daglig leder i tenketanken Minotenk Linda Alzaghari tilsynelatende til orde for å se på mulighetene for å lage egne sykehjem for minoritetsgrupper (innvandrergrupper). Utgangspunktet er blant annet utfordringer som nevnes i artikkelen, utfordringer som i høyeste grad må taes på alvor.

Tankegangen om å ha egne sykehjem eller eldresentere for minoriteter er svært segregerende, og står i motstrid til grunnleggende prinsipper om hvordan et flerkulturelt samfunn skal være og skal fungere. Derfor kom uttalelsen fra Minotenk overraskende og satt debatten i gang. Til vår glede kunne vi lese en presisering fra Linda Alzaghari noen timer seinere samme dag, der hun er tydelig på at eldreomsorgen fortsatt er et samfunnsansvar, men at det skal gis rom for private tiltak, slik det allrede finnes flere av.

Flere av utfordringene som nevnes i artikkelen fremstilles som om de er utfordringer særegent for minoritetene. Tvert imot vil vi hevde at disse utfordringene melder seg for svært mange som kommer i en situasjon der det er aktuelt å bosette seg i en omsorgssituasjon. Enkelte spiser halal-mat, andre spiser ikke fisk. Det å bli stelt av motsatt kjønn oppleves svært krevende for mange, og for svært mange pårørende er det krevende at deres eldre skal holdes informert om sin helse.

Sykehusene har allerede gode ordninger der den syke kan få besøk av prest, imam eller annen trosleder som bidrar til å ivareta den enkeltes behov for en åndelig veiledning i krevende tider. Det er naturlig å tenke at disse ordningene også kan utvides til å omfatte sykehjem og aldershjem.

Minoritetsgruppene er like uensartede som majoritetsgruppen. Nettopp derfor er det viktig at fellesskapsløsningene innehar regulatorer og krav som gjør at hvert menneskes rettigheter til en verdig alderdom møtes, og at det settes inn tilstrekkelige ressurser til at det finnes et faktisk rom for medbestemmelse når det gjelder ens levekår som omsorgstrengende. 

I artikkelen nevnes utfordringene med hensyn til bemanning, kjønn og språk. Dette er utfordringer som i første rekke handler om å tilpasse allerede eksisterende tilbud, slik at det utgjør et likeverdig tilbud for alle borgere av landet. Med eller uten eldre fra minoritetsbefolkningen står vi midt i en eldrebølge som ikke vil avta med det første, og der vi trenger varme hender av begge kjønn og mange språk.

Samfunnsansvaret er å tilrettelegge på en slik måte at behovene hos de eldre møtes, enten de er fra Inderøy eller fra India. Under dette samfunnsansvaret ligger forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, der det blant annet heter i §1 om formålet:

” Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.”

Her er det med all tydelighet gjort klart at både bonden fra Inderøy og bestemoren fra India har rett til å møte respekt for sin selvbestemmelsesrett, sitt egenverd og sin livsførsel. Hvorvidt dette gjennomføres, vil være et spørsmål om ressurser og kompetanse. Verken ressurs- eller kompetansespørsmålet er isolert til minoriteter, det er en generell utfordring i eldreomsorgen. Kan hende er det tid for å se på verdighetsgarantien på nytt, og utvide og styrke den.

Tilpasning til den enkeltes behov må skje innenfor rammen av det offentlige. Slik bygger vi en eldreomsorg som er dimensjonert for å ta vare på alle borgere og tilpasse løsningene til dem som til enhver tid har behovene. Kompetansen og ressursene må på plass inn i våre flerkulturelle fellesskapsløsninger, slik også flere fagfolk påpeker. Å bygge spesialenheter for minoritetsbefolkning vil verken være sosioøkonomisk eller samfunnsøkonomisk ønskelig.

En god gjennomføring av eldreomsorgen søkes ikke med å skille grupper fra hverandre, men gjennom å øke tilbudet slik at det kan tilpasses alle.

Tankegangen om egne samfunnsmessige institusjoner for bestemte grupper basert på deres bakgrunn alene, vil trekke samfunnet i feil retning.

Det er viktig å påpeke at i arbeidet med å løse praktiske utfordringer ved å lage gode tilbud til alle må vi unngå å bryte de grunnleggende prinsippene for integrerings- og inkluderingstanken i det flerkulturelle samfunnet. Det er våre felles løsninger som må styrkes for å ivareta de utfordringene vi møter. Samfunnet skal gi et likeverdig tilbud til alle borgere, som er tilpasset alles behov, også når det gjelder mat, vin, stell og bønn.

Tross et fullverdig offentlig tilbud, dersom noen allikevel ønsker å danne private tiltak på egen regning og ansvar, må det være rom for dette. Det er, og vil forhåpentlig forbli, et privat ansvar. Selvbestemmelsesretten sikrer at både bonden fra Inderøy, bestemoren fra India og deres pårørende kan velge å benytte seg av disse.

(En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 04.10.2014)