Hvem lyver om Fukushima-radioaktivitet?

Australske Ivan MacFadyen seilte i mars 2013 fra Melbourne til Osaka, og derfra krysset han over til San Francisco på Californias vestkyst. Han beskriver reisen: «Etter at vi forlot Japan, føltes det som om havet selv var dødt. Isolasjonen var preget av en kvalmende angst. Vi så knapt noe levende, vi så en hval som rullet hjelpeløst i overflaten med noe som så ut som en stor byll på hodet, det var ganske sykt å se. Jeg har seilt mange mil på havet i mitt liv, og jeg er vant til å se skilpadder, delfiner, hai og store flokker med fugler som finner føde. Men denne gang, i løpet av 3.000 nautiske mil, var det intet liv å se. Ingen fisk, ingen fugler. Fra tidligere seilaser i samme området var det ikke en dag vi ikke fanget nok fisk, som vi kokte opp sammen med litt ris. Denne gangen, på samme turen, var total fangst to fisk».

Fra tidsskriftet «Proceedings», fra det amerikanske National Academy of Sciences, refereres det til at ansatte i Monterey Bay Aquarium Reseach Institute i California i juli 2012 oppdaget at 98% av havbunnen utenfor kysten var dekket med døde organismer av plankton, maneter og andre organismer, som vanligvis dekker ca. 1% av havbunnen. Andre målestasjoner ved Stillehavskysten har rapportert lignende tall. Samtidig rapporteres det om en epidemi av døde sjøløver som ikke fant mat på Californiakysten, og Stillehavssild i Canada som blør fra øyne, ansikt, finner og hale. Laksebestanden er plutselig på et lavmål ved Canadas vestkyst, og ved Alaskas kyster finner man isbjørner, sel og hvalross som lider av at de mister pelsen og har åpne sår i skinnet. 15 tunfisk som ble fanget i august utenfor California inneholdt alle ca. 10 ganger mer cesium-134 og cesium-137 enn det som var vanlig før Fukushima-katastrofen, mens det er observert en stor økning av døde spekkhoggere utenfor kysten av British Colombia. I 2013, utenfor kysten av Seattle, er plutselig sjøstjerner funnet døde i store antall, man har anslått at ca. 60% av bestanden der er døde.

Det ble målt radioaktivitet i plankton på samtlige 10 målesteder i Stillehavet i februar 2012, i området fra Hokkaido i Japan til Guam. Cesium-134 ble funnet med verdier opp til 10 bequerel pr. kg og Cesium-137 med verdier opp til 15 bequerel pr. kg. Plankton er nederst på næringskjeden, radioaktivitet akkumulerer seg oppover i kjeden, gjennom krill, fisk og fugler til mennesket. Plankton er livsviktig for produksjon av oksygen, samt for CO2 balansen i luften. Livet på jorden er avhengig av sunne verdenshav, som bidrar til å skaffe oss det oksygenet vi trenger for å overleve.

Hvorfor hører vi ikke noe om den vedvarende radioaktive katastrofen i Fukushima?

De japanske myndigheter, med statsminister Shinzo Abe og hans liberaldemokratiske parti i spissen, har lagt lokk på informasjonen om hva som virkelig har skjedd og som skjer i Fukushima. I desember 2013 ble «The State Secrets Law» presset igjennom i parlamentet mot høylytte protester fra opposisjonen og anti-atomkraftaktivistene i Japan. Loven gav byråkratene, ikke bare innen forsvaret, men i alle departementer, adgang til å hemmeligholde dokumenter i opp til 60 år. En sentral politiker sa: «Det kan ikke nektes for at et formål med loven er å sette munnkurv på pressen, sette varslere i fengsel og forsikre seg om at atomkatastrofen i Fukushima ikke blir en ydmykelse før De Olympiske Leker i Tokyo i 2020». Justisminister Masuko Mori, har erklært at atomrelatert informasjon vil sannsynligvis bli erklært hemmelig. Taro Yamamoto, lovgiver fra Overhuset, har sagt: «Jeg tror at loven vil lede til undertrykkelse av den jevne borger. Den vil tillate folk med makt å slå ned på enhver som kritiserer dem. Den veien vi slår inn på er å gjenskape en fascistisk stat. The State Secrets Law representerer et statskupp foretatt av en spesiell gruppe av politikere og byråkrater».

USA's Charge d'Affaires i Japan, Kurt Tong kommenterte: «Loven er et positivt steg som vil gjøre Japan til en mer effektiv alliansepartner». Amerikanerne fornekter seg ikke, med verdens mektiske atomkraftlobby innenfor sine grenser, sørger de for å undertrykke all kritisk atominformasjon, om det så gjelder Three Mile Island, Tsjernobyl eller Fukushima.

Maksimal straff etter denne lov er 10 år i fengsel, 10 år for å forsvare helsen til Japans menn, kvinner og barn, som hele tiden lever med trusselen om en snikende kreftutvikling eller andre sykdommer på grunn av høye stråledoser på sine hjemsteder.

Hver dag siden 11. mars 2011, da jordskjelvet med den påfølgende tsunamien førte til total nedsmelting, såkalt Kinasyndrom, av reaktor 1, 2 og 3 på Fukushima Daiichi Nuclear Power Plant, har minst 300 tonn med høyradioaktivt grunnvann strømmet fra området under reaktorene, ut i Stillehavet. Den eneste måten å forhindre radioaktive eksplosjoner i de ødelagte reaktorene, som har meget høy temperatur i kjernen der den ukontrollerte atomspaltingen foregår, er å sprøyte inn saltvann fra Stillehavet, for å holde temperaturen nede. Hele området rundt reaktorkjernene er så dødelig radioaktivt, at man kun kan benytte roboter for å få kontroll over nedsmeltingen, noe som ikke ser ut til å bli mulig på mange år. Det ansvarlige kraftselskapet, Tepco, som nå er nasjonalisert etter at katastrofen ruinerte dette private selskapet, pumper radioaktivt vann fra området rundt reaktorene over i lagertanker på området, men som sagt, mye radioaktivt vann siver allikevel forbi pumpestasjonene og ut i havet. Da tankene nå går fulle etterhvert, har Tepco fått tillatelse til å pumpe såkalt «renset» radioaktivt vann fra tankene, ut i Stillehavet. Man kan jo spørre seg hvor effektiv en slik «rensing» er, f.eks. er radioaktivt tritium ikke mulig å rense på grunn av sin hydrogenforbindelse. Dette farlige radioaktive grunnstoffet med en halveringstid på 12 år, dvs. at etter 12 år er strålingen fra dette grunnstoffet halvert, blir nå skyllet urenset ut i Stillehavet. Det samme gjelder et stort antall andre radioaktive isotoper og spaltingsprodukter.

Tepco har beregnet at mellom 20 og 40 trillioner bequerel med tritium er sivet ut i Stillehavet siden katastrofen i 2011. Forskere har videre beregnet at man meget snart vil ha et nivå i hele Stillehavet av Cesium-134 og Cesium-137, med halveringstider på henholdsvis 2 år og 30 år, som er 5 til 10 ganger høyere enn i perioden for flere tiår siden, da mange og kraftige atombombeprøvesprengninger i området ble foretatt av USA og Frankrike, blant annet på Marshall-øyene og på Mururoa. Japan Meterological Agency's Meterological Research Institute sier i september 2013 at 30 milliarder bequerel med radioaktivt cesium og 30 milliarder bequerel med radioaktivt strontium-90 strømmer ut i Stillehavet fra Fukushima hver dag, noe som er 3 ganger så mye som for et år siden. Strontium-90 har en halveringstid på 29 år og radioaktiviteten lagrer seg først og fremst i benbygningen på mennesker. En uttalelse fra French Institute of Radiolocical Protection and Nuclear Safety lyder: «Det største enkeltbidraget av radioaktive stoffer til det marine miljø som noensinne er observert».

Jod-131 er en annen radioaktiv isotop som ble frigjort i store mengder, både til luft og til vann, da katastrofen skjedde. Radioaktivt jod angriper først og fremst skjoldbruskkjertelen, noe som gikk hardt utover befolkningen rundt Fukushima-reaktorene i dagene etter katastrofen, da evakueringen av befolkningen kom sent igang. Halveringstiden til jod-131 er 8 dager, så radioaktiviteten minsker raskt, men får man først en høy stråledose, kan resultatet bli fatalt. Fukushima Medical University foretok i 2013 en undersøkelse av skjoldbruskkjertelen hos 250.000 barn i området ved reaktorene. 46% av barna hadde utviklet cyster eller utvekster på kjertelen. 75 barn hadde utviklet kreft i skjoldbruskkjertelen, noe som er meget sjeldent blant barn. Barna ble utsatt for kreft i skjoldbruskkjertelen i nivåer som var 76 til 174 ganger høyere enn forventet. I USA er det i gjennomsnitt 1,6 tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen pr. 1 million barn. Utrolig nok hevder et panel av forskere ved universitetet følgende: «Det er usannsynlig at sykdommen skyldes at man ble utsatt for radioaktive stoffer fra den rammede kraftstasjonen». En annen forklaring fra de ansvarlige myndigheters side: «De syke har spist for mye sjømat eller tatt for mange jodtabletter». Denaustralske legen og anti-atomaktivisten, Helen Caldicott, sier: «Atomindustrien forsøker å skjule det hele, fordi de vet så vel, at  dersom den virkelige sannheten blir avslørt, vil det være slutten for atomkraft».

Hvordan er situasjonen idag for de ca. 154.000 menneskene som ble evakuert fra området rundt Fukushima-reaktorene og som fortsatt bor i midlertidige boliger? De japanske myndigheter sier nå at de kan returnere til hjemmene sine i områder der den årlige stråledose er mindre enn 20 millisieverts pr. år, noe som er 2.000 millirem pr. år. En gjennomsnitts arbeider ved et amerikansk atomkraftverk får en maksimal stråledose pr. år på 500 millirem, men de får jo betalt for risikoen. Så hva de japanske myndighetene har gjort, er å bestemme at det er i orden å flytte tilbake til din landsby når den radioaktive eksponeringen er 4 ganger høyere enn hva en amerikansk atomkraftverksarbeider maksimalt får. I december 2012 ble det oppdaget at fire av fem av de personene som var blitt evakuert, ble diagnosisert med cyster og utvekster på skjoldbruskkjertelen. Det er ikke bare jod-131 med relativt kort halveringstid som kan påvirke i denne kjertelen, cesium-137, med lang halveringstid, kan det også. Selv i Tokyo, 20 mil unna, rapporterer leger om en dramatisk økning i diare som er umulig å kurere, vedvarende blødning fra nesen og infeksjonslignende symptomer. Jordprøver fra Tokyo i november 2012 viste forøvrig radioaktivitet på 10.000 bq/kg, noe som ifølge internasjonale strålevernsregler blir klassifisert som radioaktivt avfall, og som dermed må lagres på et sikkert sted.

Som en del av myndighetenes intense aktivitet for å skjule følgene av katastrofen, er testing av radioaktivitet utenfor Fukushima-området, dvs. overalt i Japan ellers, stoppet. Dersom de evakuerte ikke vender tilbake til disse «sikre» bostedene igjen, opphører den statlige pengestøtten. Så de hardt rammede japanerne har intet valg. Dersom de fortsatt ønsker statlig støtte til livsopphold, er valget enten å forbli i Fukushima eller å returnere til Fukushima. De må leve med den konstante angsten fra klikkingen til geigertellerne, detektorene som måler radioaktiv stråling, som minner dem på at deres helse hele tiden er i fare for å bli ødelagt. Et nytt begrep har oppstått, «Fukushima-skilsmisse», mødre som tar med seg sine barn og flytter ut av området. En mor sa: «Jeg kan ikke la barna mine bli utsatt for risikoen for å få kreft 10 år ut i framtiden». På grunn av høy celledeling i vokseprosessen, er barn 10 - 20 ganger mer sårbare for radioaktivitet enn voksne, mens barn i mors liv er absolutt mest sårbare.

Et eksempel på at FN'organer, IAEA, WHO og UNSCEAR, slutter opp om atomindustriens løgner når det gjelder de skjebnesvangre følgene av radioaktiv stråling for helse og miljø, fikk vi den 2.4.2014, ved offentliggjørelsen av rapporten fra UNSCEAR, «Report of the United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation». Temaet for rapporten var Fukushima-katastrofen, og igjen var taktikken klar, alle fakta skulle enten bortforklares eller avdramatiseres. Under kapitlet om helsekonsekvenser, finner vi: «Dosene til den almenne befolkning, både de som oppsto i løpet av det første året og de som er beregnet for deres levetid, er gjennomgående lav eller meget lav. Ingen merkbar økning i radioaktivt tilknyttede helseeffekter er forventet blant medlemmene av befolkningen eller deres etterkommere. Den viktigste helseeffekten er når det gjelder sosial trivsel, knyttet til den enorme påvirkningen av jordskjelvet, tsunamien og den radioaktive ulykken, og frykten og påvirkningen som var knyttet til risikoen for å bli utsatt for ioniserende radioaktivitet. Virkninger som depresjon og post traumatisk stressympton har allerede blitt rapportert». Og videre: «I juni 2011 ble en helseundersøkelse satt i gang i Fukushima Prefacture, planlagt til å vare i 30 år. Den inkluderer en ultralydundersøkelse av 360.000 barn opp til 18 år på tidspunktet til ulykken, ved å benytte moderne høy-effektiv ultralydteknologi, som øker evnen til å finne små unormaliteter. Økte forekomster av utvekster, cyster og kreft har blitt observert i løpet av den første omgangen med undersøkelser, imidlertid er disse forventet, i lys av den høye effektivitet i skanningen. Data fra lignende skanningundersøkelser i områder som ikke er påvirket av ulykken, innebærer at den tydelige økningen i oppdagede unormaliteter blant barna i Fukushima Prefacture ikke har sammenheng med radioaktiv påvirkning».

De ansvarlige i UNSCEAR innehar virkelig store porsjoner av både frekkhetens og kynismens nådegaver når man undersøker kontrasten mellom denne beskrivelsen og dagliglivet i katastrofeområdene. Katsutaka Idogawa, tidligere ordfører i byen Futaba, en evakuert by 3 km fra atomkraftverket, advarer sitt land om at radioaktiv forurensning truer Japans største skatt, nemlig dets barn. Som en kritisk kommentar til myndighetenes planer om flytte de evakuerte fra Futaba tilbake til byen Iwaki, en annen by tett ved kraftverket, sier han: «Dette er en forbrytelse mot menneskerettighetene. Sammenlignet med Tsjernobyl, er radioaktiviteten rundt Fukushima fire ganger høyere. Det er for tidlig for folk å komme tilbake til Fukushima Prefakture. Det er på ingen måte sikkert, uansett hva regjeringen sier». Idogawa forteller at det er omtrent 2 millioner mennesker som bor i Fukushima Prefakture som rapporterer «alle slags medisinske problemer», men regjeringen påstår at disse forholdene er uavhengig av Fukushima-ulykken. «Radioaktiviteten er fortsatt der, den dreper barn. De dør av hjertesvikt, astma, leukemi og betennelse i skjoldbrukskjertelen. Mange barn er ekstremt utmattet etter skoletid, andre er helt enkelt ute av stand til å gå på skolen. Men myndighetene gjemmer fortsatt sannheten for oss, og jeg vet ikke hvorfor. Har de ikke barn selv? Det sårer meg dypt å vite at de ikke kan beskytte våre barn».

FN's organer benyttet samme tåkeleggingstaktikk etter Tsjernobyl-katastrofen i 1986. I 2005 ble «Chernobyl Forum Report» offentliggjort. IAEA, WHO, UNSCEAR, UNDP og regjeringene i Hviterussland, Ukraina og Russland sto bak rapporten og hevdet at det til dags dato kun var 56 dødsfall som følge av katastrofen. Man kalkulerte med 4.000 framtidige dødsfall blant den befolkningen på 600.000 som ble utsatt for høyest radioaktiv eksponering. I denne forbindelse er det på sin plass å sette søkelyset på den meget skandaløse avtalen som ble inngått mellom Det Internasjonale Atomenergibyrået, IAEA, og Verdens Helseorganisasjon, WHO, i 1959, nemlig «Res. WHA 12-40, 28.5.1959». I praksis gir avtalen fysikerne i IAEA kontroll over hva som blir sagt og gjort når det gjelder helsevirkninger av stråling. Denne avtalen har ført til at det er atomindustrien som vurderer helsekonsekvensene av radioaktiv stråling og ikke medisinerne i WHO. En rekke freds- og miljøorganisasjoner rundt om i verden har protestert overfor de ansvarlige nasjonale og internasjonale myndigheter i flere tiår for å få slutt på denne meget kritikkverdige praksis.

Videre ble, 3 år senere, rapporten «2008 UNSCEAR Report» offentliggjort med kun 62 døde som en direkte følge av Tsjernobyl-ulykken, og intet sagt om framtidige dødsfall. Her er en avsluttende bemerkning: «Rapporten konkluderer at den store majoriteten av befolkningen ikke trenger å leve i frykt for alvorlige helsekonsekvenser fra Tsjernobyl-ulykken». I skarp kontrast til disse rapporter ble i 2009 rapporten «Chernobyl: Consequences of the Catastrophe for People and the Environment», publisert av New York Academy of Sciences. Forfatterne av den 327 sider lange rapporten, den russiske vitenskapsmannen Alexey V. Yablokov og vitenskapsmennene Vassily B. Nesterenko og Alexey V. Nesterenko fra Hviterussland, viste til over 6.000 artikler og publikasjoner om katastrofen, publisert først og fremst i Russland, Ukraina og Hviterussland. Forfatterne skriver i introduksjonen: «I de siste 23 årene har det blitt klart at det finnes en fare større enn atomvåpen skjult inne i atomkraft. En atomreaktor kan forurense halve jordkloden». Rapporten konkluderer, ut fra detaljerte demografiske analyser av de forurensede områdene, at beregnede tall for for tidlig død fram til 2004 i Hviterussland, Ukraina og Russland er ca. 237.000 mennesker, i resten av Europa, Asia og Afrika ca. 417.000 og i Nord-Amerika ca. 170.000, tilsammen ca. 824.000 mennesker i hele verden. Antall Tsjernobyl-ofre vil sannsynligvis fortsette å øke i flere generasjoner på grunn av mutasjoner, sehttp://www.strahlentelex.de/Yablokov_Chernobyl_book.pdf.

Radioaktiv forurensning rammer selvfølgelig ikke bare mennesker. I nærheten av Fukushima Medical University ble det i dagene etter katastrofen funnet 1,9 millioner bq/kg av jod-131 i grønnsaker. Forurensning av jod og cesium ble spredd til grønnsaker, frukt, kjøtt, melk, ris og andre matvarer i alle områder i Japan. Det ble etter hvert også funnet planter og blomster med underlige former og farger, ofte forvokst og tydelig utsatt for mutasjoner. Dr. Timothy Mousseau, evolusjonsbiolog, har påvist høye frekvenser av svulster, genetiske mutasjoner, sterilitet og redusert hjernestørrelse blant fugler i de evakuerte sonene i Fukushima. Det som skjer med dyr vil også skje med mennesker. Vitenskapsmenn fra Okinawa University oppdaget dramatisk økte frekvenser av genetiske mutasjoner hos sommerfugler i Fukushima-området. Dette ble reflektert i alle slags unormale utviklingsmessige resultater, som misdannelser i vingestrukturen, i ben og i antenner, som påvirket sommerfuglenes evne til å overleve og til å formere seg.

En type radioaktiv forurensning som de japanske sentrale myndigheter mer enn noe annet bevisst har unnlatt å snakke om, er utslipp av verdens giftigste og farligste radioaktive stoff, det kunstig dannede grunnstoffet plutonium, med 20 kjente isotoper, der de mest vanlige er Pu-239, 238, 240 og 241. Ett milliondels gram plutonium i lungene, en såkalt «hot particle», vil høyst sannsynligvis føre til dødelig kreft. Det er teoretisk mulig å drepe hele jordens befolkning med en halv kilo plutonium, dersom stoffet blir jevnt fordelt hos alle. For å få et perspektiv på dødeligheten, kan man ved hjelp av 1,7 kg plutonium, som er beregnet innhold av dette livsfarlige grunnstoffet i kjernen på Haldenreaktoren, ta livet av menneskeheten mer enn 3 ganger. Plutonium-239 blir dannet ved å spalte uran-238 i en atomreaktor, det er spaltbart og kan benyttes i atomvåpen. Pu-239 har en halveringstid på 24.100 år og vil avgi dødelig radioaktivitet i 240.0000 år. Plutonium blir dannet ved all spalting av uran, derfor var det store mengder plutonium i alle de tre nedsmeltede reaktorene. Den amerikanske atomingeniøren Arnold Gundersen, som har fulgt katastrofen i Fukushima helt fra begynnelsen, anslår at det befant seg ca. ett tonn plutonium i hver av de 3 reaktorene som ble skadet. I reaktor 4, som ikke var i drift katastrofedagen, befant plutoniumet seg i lagerbassenget for brenselet, som også ble alvorlig skadet. Bassenget, som befinner seg 30 meter over bakken, inneholdt også en mengde cesium-137 som var 10 ganger større enn en den mengden som ble frigjort ved Tsjernobyl-ulykken. Hadde en brann brutt ut i lagertanken, eller et nytt kraftig jordskjelv rammet området, hadde strålingskonsekvensene blitt ufattelige. Tepco har nå lyktes med å fjerne ca. halvparten av brenselsstavene fra lagerbassenget, så risikoen for en ytterligere katastrofe er heldigvis redusert.

Japan har tilsammen ca. 150 tonn plutonium, lagret ved atomanleggene. Det ble i mars og april 2011 funnet mikroskopiske, sterkt radioaktive «hot particles» i hele Japan og i hele det nordlige Stillehavsområdet, helt over til Amerika, partikler som inneholder cesium, strontium americum og plutonium. En gjennomsnitts person i Tokyo pustet i samme periode inn 10 partikler pr. dag, mens en person i Seattle pustet inn 6 partikler pr. dag, risikoen er meget stor for at noen av disse partiklene var radioaktive. I følge Japans kontrollmyndighet for atomspørsmål, The Nuclear and Industrial Safety Agency, NISA, var estimert utslipp av plutonium fra Fukushima, fra 11.3.2011 til 6.6.2011 på formidable 76 trillioner bequerel, 23.000 ganger mer enn den japanske regjeringens tidligere anslag. Myndighetene, gjennom Tepco, annonserte den 26.3.2011: «Vi måler ikke nivåene for plutonium og har ikke en gang en detektor til å måle dem». Men 2 dager senere kom det allikevel beskjed om at frigitte data viste at plutonium-238, 239 og 240 var funnet på bakken, men Tepco insisterte på at dette ikke innebar noen risiko for mennesker. Den 3.11.2011 annonserte regjeringen at det ikke ville bli målt plutoniumforurensning lengre, all måling av plutonium ville det bli slutt på i Japan. Samtidig kom beskjeden, at for den japanske befolkning ble det tillatt å innta 1-10 bq/kg plutonium i matvarer. Atomgalskapen kjenner ingen grenser, denne beskjeden er en kriminell handling av den japanske regjering mot egen befolkning, som nevnt tidligere, ett milliondels gram plutonium i lungene kan forårsake dødelig kreft!

Noe som gjør situasjonen omkring plutonium-forurensning spesielt alvorlig, er at den nedsmeltede reaktor nr. 3, ble drevet ved hjelp av MOX brensel, Mixed Oxide Fuel, en blanding av uran og plutonium, der plutoniumandelen varierer fra mellom 5 til 10 prosent. I dette tilfellet er det opplyst at plutoniumandelen i brenselet var på ca. 6%. Denne typen, meget kontroversielle, reprosesserte brensel, er livsfarlig å benytte, ett milligram MOX er like radioaktivt som 2 millioner milligram uran, altså 2 kg vanlig uranbrensel. Den 14.3.2011 eksploderte reaktor nr. 3 i den kraftigste av de fire eksplosjonene ved anlegget. Det kom først et gult lysglimt, så fulgte 3 drønn, som førte til at taket på bygningen og annet bygningsmateriale blåst vertikalt, høyt til værs sammen med svart røk. Da de andre eksplosjonene, i reaktor 1, 2 og 4 sendte ut hvit røk, noe som kjennetegner en hydrogeneksplosjon, tyder alt på at det i reaktor 3 skjedde en hydrogeneksplosjon samt antagelig to andre eksplosjoner, en av dem en atomeksplosjon, en såkalt «prompt moderated criticality». Dette medfører en eksplosiv sjokkbølge som beveger seg raskere enn lyden og sprer gjenstander i vid omkrets.

Da brenselsbassenget ble hardt skadet, tyder alt på at det også skjedde en eksplosjon i lageret, som inneholdt store mengder uran- og plutoniumbrensel, i form av MOX brenselsstaver. En eksplosjon i reaktorkjernen fulgte sannsynligvis umiddelbart deretter. Den sorte radioaktive røkskyen gikk flere hundre meter rett til værs og dannet en soppform, nesten som en vanlig atombombe. Man har beregnet at ca. 250 kilo plutonium og ca. 20 tonn uran ble blåst ut av reaktor 3, og spredd som partikler over området rundt Fukushima, plutoniumpartikler fra brenselsstaver fra lagerbassenget ble funnet i luften 12 mil fra Fukushima. Uran, plutonium og americum ble spredd med vinden over store deler av verden som fint støv, såkalte «hot particles». De japanske myndighetene har febrilsk forsøkt å benekte, og da det ikke førte fram, forsøkt å avdramatisere dette gigantiske utslippet av verdens farligste grunnstoff, plutonium. Da reaktor 3 eksploderte, ble hele atomanlegget evakuert, noe som ikke skjedde ved de andre eksplosjonene. Et antall arbeidere ved verket ble såret, og i de påfølgende uker ble bulldosere benyttet til å dekke til marken, som var dekket med rester av eksploderte brenselsstaver fra brenselslageret som inneholdt uran og plutonium. Denne eksplosjonen, som kan betegnes som en begrenset atomeksplosjon, noe lignende av hva som skjedde da Tsjernobyl-reaktoren eksploderte, rammet dessverre den reaktoren med det farligste brenselet, nemlig MOX.

Japan har hatt ambisjoner om å produsere sitt eget uran/plutonium brensel, men har fram til nå kjøpt MOX fra det meget kontroversielle reprosesseringsanlegget i Sellafield i Storbritannia, eiet av British Nuclear Fuels Ltd., BNFL. Japan har også i flere tiår deltatt i MOX-prosjektet til OECD som IFE kjører i Haldenreaktoren, The OECD Halden Reactor Project. Bør ikke våre folkevalgte politikere på Stortinget og i Regjeringen en gang for alle sette en stopper for videreutviklingen av verdens farligste brensel for verdens farligste måte å koke vann på, nemlig for å drive turbiner for atomkraftproduksjon? Det er fortsatt ca. 430 atomreaktorer i drift i verden idag, som nevnt tidligere, inneholder en reaktor nok radioaktivitet til å forurense halve jordkloden. Institutt for Energiteknikk, IFE, har søkt om å fornye konsesjonen for drift av Haldenreaktoren fra 1.1.2015 til 31.12.2024. Haldenreaktoren har nå vært i drift i 55 år, noe som er meget uvanlig for en atomreaktor, da høy varme og høy radioaktiv stråling tærer på materialene rundt kjernen, det har ved flere anledninger i de senere årene blitt oppdaget sprekkdannelser i metall- og betongstrukturen rundt kjernen. Som en følge av Fukushima-katastrofen, la BNFL i Sellafield i august 2011 ned sin plutonium/MOX fabrikk, slik at det for tiden bare er franske AREVA i La Hague som produserer MOX i Europa. Det er da meget underlig og kritikkverdig at Statens Strålevern, som er høringsinstans for søknadsprosessen til IFE, den 20.5.2014 gikk inn for å gi konsesjon for nye ti år, til en reaktor som går på overtid, og som i tillegg ligger i et meget tett befolket område.

Lagringsproblemene for MOX-brensel er formidable, det er Fukushima et ubehagelig eksempel på. IFE har allerede ca. 6 kg plutonium lagret midlertidig på Kjeller og i Halden, man trenger ca. 20 kg reaktorplutonium for å lage en atombombe. Å lagre verdens farligste radioaktive grunnstoff i midlertidige bygninger, bak enkle nettinggjerder, midt to byer, er under all kritikk. I tillegg til plutonium, blir ca. 10 tonn høyradioaktivt brukt brensel lagret i Halden og ca. 7 tonn på Kjeller, dette er tall fra 2007. Brukt, bestrålt reaktorbrensel inneholder ca. 90% uran-238, ca. 1% uran-235, fra 0,5 til 1% plutonium-239 og 241, samt spaltingsprodukter. Apropos Kjeller, atomreaktoren der er 47 år gammel og bør også stenges snarest mulig, konsesjonen løper ut 31.12.2018. Målet må være å sette en endelig sluttstrek her i Norge for verdens absolutt farligste prosess innen fysikk og kjemi, nemlig spalting av uran-, thorium- og plutoniumatomer. Reaktorene avgir, selv om mengdene er små, radioaktiv forurensning til både luft, jord og vann. Igjen, det finnes ingen nedre grense for hvorvidt ioniserende radioaktiv stråling er farlig for et menneske eller ikke, en mikroskopisk «hot particle» i lungene kan være fatalt.

I budsjettbehandlingen for 2014, i desember 2013, ble regjeringens forslag om å bevilge penger til thorium-forskning stemt ned, bare Høyre og Fremskrittspartiet stemte for. Et såkalt «Forskningssenter for Miljøvennlig Energi», FME, skulle i samarbeid med IFE, benytte Haldenreaktoren til å forske på thorium/plutonium brensel. Det er selskapet Thor Energy som står bak dette, og de har i over et år, sammen med IFE, foretatt testing av thorium og plutonium i Haldenreaktoren. Selskapet har tatt patent på en brenseltype som inneholder 90% thorium og 10% plutonium. Blant eierne er Statoil Ventures AS med en eierandel på 3,7%. Senterpartiets Geir Pollestad sa i budsjettdebatten i Stortinget: «Å fremstille thorium som en miljøvennlig form for uran, er som å snakke om sunn heroin». Plutonium blir ikke mindre farlig ved å blande den med thorium, noe også Statens Strålevern slo fast i en rapport fra 2008, at thoriumkraftverk er like farlige som vanlige atomkraftverk. Siden plutonium er med som en brenselskomponent, er denne måten å drifte en atomreaktor på, mye farligere enn å drifte en vanlig uranreaktor. Våre folkevalgte bør derfor sette foten ned for denne livsfarlige forskningen på plutonium i kombinasjon med thorium eller uran i Halden. Det er også under all kritikk at norske skattepenger, gjennom forskningsbevilgninger til IFE, blir brukt til å utvikle MOX-teknologi som OECD-partnerne i Haldenprosjektet kan benytte i sine reaktorer med skyhøy humanitær og miljømessig risiko.

Det oppfordres derfor til at Stortingets og Regjeringens medlemmer i høst, i deres behandling av konsesjonssøknaden fra IFE for videre drift av Haldenreaktoren, gjør det eneste fornuftige: Tenk på våre barns, barnebarns og oldebarns framtid. Steng Haldenreaktoren etter 55 år!

Erling Flaa

Skedsmo