Palestinas enhet.

Det er ikke mye som tyder på at norsk presse våger seg på noen analyse av situasjonen i Palestina/Arabia etter den 50 dagers lange Israel-Gaza krigen. Her er det da også ønskelig at man ikke skriver for langt,derfor kaller jeg dette bemerkninger om situasjonen.Ikke analyse.

Det foreligger nå undersøkelser om hva palestinerne nå mener: 62-63% ønsker seg en sentral Hamasleder,Ismail Haniyeh, som ny statsminister for enhetsPalestina. Og kanskje mer overraskende for norskingene: 79% mener at Hamas vant krigen.

Tirsdag 2 september holdt da også Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) sin militære seiersparade i Gaza og rundt denne dukket det opp mange bilder av shiaHizballah leder Hassan Nasrallah. Talerne for PFLP gjorde akkurat som forgjengerne: jublet over den nasjonale enheten som Gaza krigen hadde frambrakt.

For folk som ikke kjenner palestinsk historie fortoner  kanskje dette seg som merkelig, men det ubehagelige faktum er at det i historien har vært mere åpne og skjulte borgerkriger innad i palestinsk politikk enn samforstand.

Dette har sine røtter i det Arabiske Opprøret mot briter og zionister i 1936-38. Denne aller første Intifada medførte også en intern palestinsk borgerkrig mellom nasjonalistiske palestinere ledet av mektige familiedynastier og islamistiske grupper ledet av Qassem. 1000 palestinere ble drept i borgerkrigen og denne motsetningen lever sitt liv den dag idag mellom Fatah(Abbas) og Hamas(Khaled Mashaal). Hamas har forsøkt å drepe Abbas med veibombe.

Forut for krigen skrev prominente palestinere ni-triste og ulykkelige artikler om hvor håpløs stamme og klanbasert palestinsk politikk vær. Dette kom seg av at det under Syriakrigen igjen utviklet seg til nok en runde av palestinsk borgerkrig.

Israelske Mossad forsøkte å likvidere Hamassjef Khaled Mashaal i Amman 25 september  1997. Resultatet var at Kong Hussein beordret all Hamas infrastruktur ut av landet og hovedkvarteret ble flyttet til Syria hvor Bashar al-Assad overtok i 2000.

Alle rapporter går ut på at Khaled Mashaal og Bashar al-Assad ble så godt som gode venner.Syria ga Hamas en mindre flyplass og treningsbaser - alt så bra ut mellom disse.

Robert Ford var USAs ambassadør i Damaskus og fra omkring 2007 jobbet han på heltid med å forberede det syriske opprøret,reiste til alle Syrias fiendeland og lappet sammen en koalisjon.

I denne koalisjonen befant det seg edle,liberale og demokratiske personer sammen med syriske Muslim Brotherhood. Krigen mot Bashar al-Assad hadde knapt vart i mere enn ett år før de gode liberalere trakk seg ut med beskjed om at de ikke ville være gisler i Muslim Brotherhoods jerngrep. Det endte med at disse liberalere(Michel Kilo) skrev at Syriakrigen ikke har noe med Syria å gjøre lenger.

Men i og med at NatoTyrkia (som er et slags Muslim Brotherhoodstat med giganthær) og Wahhabistatene i Gulfen samt England,USA,Frankrike kastet sin militære,økonomiske tyngde inn i "opprøret",trodde også Khaled Mashaal at Hamas ville være på den vinnende siden ved å skifte posisjon: de begynte å krige sammen med de globale Jihadistleiesoldatene.

Resultatet var at Khaled Mashaal og Hamas ble kastet ut av Damaskus av en rasende Bashar al-Assad som følte seg dolket av vennen Mashaal. Ingen kontakt med Hamas så lenge Mashaal leder organisasjonen,skal han ha meldt.

Effekten av dette blir jevnlige skyteoppgjør med drap i alle de palestinske flyktningeleirene i Libanon mellom Jihadistfraksjonene (Qaidas,Islamsk Stat,Hamas) på den ene siden og de mere nasjonalitiske og sekulære på den andre siden.Syriakrigen splittet dem.

Og da har vårt Nato-tv brukt en god del tid på å redegjøre for at den tragedien som fant sted i den store palestinske leiren Yarmouk utenfor Damaskus skyldtes at Bashar al-Assad (hvem ellers?) drev og sultet dem ut.

Det var ingen som la inn et ord om at Yarmouk på et tidlig tidspunkt i Syriakrigen ble slagmarken i en palestinsk borgerkrig. Syria holdt seg med noe som heter PFLP (General Command),en palestinsk bevegelse nært knyttet til syrisk etterretning. Det var disse som styrte Yarmouk inntil islamistiske Hamas og globaljihadister gjorde motstand og en fikk en ny palestinsk borgerkrig inni Syriakrigen. Palestinere drepte palestinere i flere år.

Nevnte Folkefronten(PFLP) sluttet seg derimot militært til Hizballah og den syriske hæren. Med andre ord: krigen mot Bashar al-Assad utdypet dramatisk alle motsetninger som allerede var latent i palestinsk politikk.

Av den grunn tror nesten ikke partilederne for  de 10-12 fraksjoner på Gaza sine egne øyne og ører når ALLE disse klarte å stå sammen mot Israel i 50 dager. Islamistene mener selvfølgelig at det var en gave fra Allah,men også PFLP ser et politisk mirakel. Det går ikke an å forestille vilken eksplosiv virkning dette vil ha på arabisk Jihad- politikk generelt.

Denne krigen vil bli plukket fra hverandre og analysert inntil minste detalj. Hamas har allerede fordoblet militærbudsjettet. Det Israel helst vil feie under teppet var at Ben Gurion Internasjonal Airport ble stengt i omkring to dager. Den tar imot 14 millioner passasjerer i året og er Israels navlestreng til verden. I neste krig vil den bli forsøkt ødelagt.

Khaled Mashaal fyker nå Arabia rundt og mobiliserer alle Jihadistgruppene til krig mot Israel og stemningen er høg i disse miljøene. Libya,som Støre bombet,er nå en bastion for krig mot Israel og Vesten. Vil høyst sannsynlig ble en storspiller for Hamas og Khaled Mashaal.

Jonas Gahr Støre skriver nå bøker og artikler om oppgjøret med feilaktige politiske oppfatninger i Norge. (Aftenposten 2 sept 2014)

Mitt syn var at "noen" telefontappet samtalene mellom Gahr Støre og Khaled Mashaal og analyserte de slik at den norske regjeringen her gikk over alle røde linjer. Resultatet ble den store massakren i Norge 22 juli for tre år siden.