Skolesvik i innvandringslandet

Det er skolestart. Kronprinsbarn begynner på hver sin privatskole. I den offentlige skolen er lærerne i streik.

En av årets viktigste bøker er "Det store skolesviket" av lektor Karl-Eirik Kval. Den handler om forfallet i skolen paralllellt med flommen av rundskriv, prosjekter og gruppearbeid.

Skolen er de rødgrønnes konkursbo. Men blir det bedre med de borgerlige? Neppe. To tiltak har kommet fra den blåblå regjeringen. Det ene er løftet om etterutdanning. Det andre er innføring av master i lærerutdanningen. Tilsynelatende to positive nyheter.

Men utdanning hjelper ikke hvis råmaterialet er for skralt. I Finland er lærerstudentene blant de fem prosent sterkeste elevene fra gymnaset. I Norge er de blant de 10–20 prosent svakeste elevene, ifølge forskeren Lars Vavik.

Og nå streiker lærerne. Arbeidsgiveren KS ønsker mer styring med lærernes arbeidstid. Dermed fjerner de det eneste virkelige frynsegodet i læreryrket; Friheten. Det gjør at enda færre skolelys får lyst på læreryrket. Men det er skolelysene vi har bruk for. Man må kunne noe, for å klare å lære det bort.

Ifølge forskning på Norges Handelshøyskole ved Kjell G. Salvanes er lærerne som gruppe betraktelig mindre intelligente nå enn før. Intelligens er den enkeltfaktor som ifølge psykometrien påvirker jobbprestasjoner mest. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest. Et fall i intelligens er altså dramatisk for læringsresultatet.

Vil du lese mer om boka «Det store skolesviket»? Les Aftenpostens reportasjeher.

”Mine barn skal gå på privatskole” uttalte en bekjent, en selvsikker mann i 20-årene med topputdanning og gylden karriere foran seg. Han er uten videre enig i lektor Kvals analyse. Men gidder ikke lese boka, ungene hans skal jo ikke gå på offentlig skole uansett. Det er akkurat det som er problemet. De mest ressursterke er ikke interessert lenger.

Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som er sterke nok til å klage ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Skolens forfall er, sammen med innvandringstakten de to forholdene i Norge som bekymrer meg mest. Og de to henger sammen: Jo bedre offentlig skole, jo bedre går det innvandrerbarna. Hvis den offentlige skolen er dårlig derimot, vil innvandringen bety større klasseskiller og større etniske motsetninger. Skolen er den sterkeste faktoren for utjevning og integrering vi har. Men da må den altså virke.

Tragisk nok starter segregeringen allerede i barnehagen: Shazia Sarwar i VG beskrev nylig hvordan tredje generasjons innvandrerbarn kan bli dårligere i norsk enn sine foreldre. Fordi de barnehageansatte ikke kan norsk og barna bare leker med sine egne, ikke med etnisk norske. Slik er innvandringsbyen Oslo blitt.

To av tre ikke-vestlige innvandrere har for dårlige lese- og skriveferdigheter til å fungere i arbeidslivet, ifølge regjeringens integreringsmelding i 2011.

”Vet du om en skole der barna mine kan lære norsk?” spurte en venninne nylig. ”En privatskole, som ikke koster så mye? Der vi bor er det bare innvandrerbarn!” Hun er annen generasjons innvandrer fra Pakistan og bekymret for ungenes fremtid. Hun vil gjerne flytte til en bydel med flere norske, men der er boligene for dyre.

Jeg ønsker lærerne lykke til med streiken. De bør kjempe for det siste frynsegode de har. De må beholde sin frihet og de bør slippe papirarbeidet og den overdimensjonerte rapporteringen. Sist men ikke minst bør lærerne få høyere lønn.

Fordi gjenreisingen av læreryrket er et nasjonalt anliggende, både samfunnsøkonomisk og kulturelt. Og særlig viktig er dette i en tid da befolkningen endrer seg så raskt.

Denne saken sto i Vårt Land i juli 2014.