Har kristendommen et usunt forhold til døden?

Enten man tror på himmel/helvete, eller kun evig liv etter døden i Guds nærvær, så har døden potensiale for å være mye mer fantastisk (eller grusomt) enn livet. Evigheten har mye lenger varighet enn livet her på Jorden, og i de variantene av kristendommen som tror at vi alle skal dømmes ut fra våre gjerninger, så er livet i praksis en "audition" som fører til om vi havner dit eller dit for evigheten. For de variantene som ikke tror på at vi skal dømmes, men at vi alle skal leve med Guds nærvær etter døden, så er likevel døden ansett som mye mer fantastisk enn livet.

Selve nøkkelen til kristendommen, "den lille Bibel", Johannes 3:16:

"16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.".

Dette verset oppsummerer på en måte kristendommen - troen på at et aspekt av Gud kom til Jorden i fysisk form, og måtte dø for å frikjøpe og frelse menneskeheten. Vi har altså en Gud som ikke bare kunne frelse oss eller tilgi oss de svakhetene han skapte oss med (som Eva's antiautoritære dødssynd - nysgjerrigheten). Kun gjennom en menneskeofring, et pinefullt dødsfall, kunne frelse oppnås.

Dermed ble henrettelsesredskapet som romerne brukte som skrekkvåpen, korset, et symbol på religionen. Et symbol på Guds kjærlighet (som elsket verden så mye at noen måtte dø for å fikse den), og et symbol på døden. Døden som Jesus måtte oppleve. Døden som jesus overvant. Døden som Jesus ble herre over.

Jeg husker som barn at vi på skolen brukte å synge denne sangen:

Deg være ære,
Herre over dødens makt!
Evig skal døden være
Kristus underlagt.

Tilber man i kristen teologi dødsrikets herre? En Gud som er mye mer tilstedeværende i døden enn i livet? En Gud som kan gjøre døden mye bedre enn livet? Er livet noe man må gjennom for å oppnå selve premien som er døden?

Alt dette minner veldig om en dødskult.